Har jeg oppfylt loven?

Skal jeg vitne rett om Kristus, da må jeg jo si at  jeg har oppfylt lover, jeg har til punkt og prikke gjort alt hva Gud krever av meg. Ikke i egen person - det være langt fra meg å si! men i min Frelser og stedfortreder. Og skulle jeg ikke vitne slik om Kristus, ville det være det samme som enten å si at Kristus måtte dø for sine egne synder, og det ville være det samme som å spotte ham. Eller så ville det være det samme som å si at han visstnok er død for mine synder, men jeg vil ikke ha noe med det å gjøre og det ville være det samme som å avvise ham. Derfor, skal jeg vitne rett om Kristus, må jeg jo si at jeg har oppfylt loven og gjort alt det som Gud krever av meg i den.

Fra side 179 i "Romerbrevet" av Øivind Andersen

hvor han gjengir et sitat av C. O. Rosenius

Det ondes problem

For å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort for å vise sin rettferdighet i den tid som nå er så han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

Gud har aldri grepet inn med makt for å stanse menneskenes ondskap på jorden. Visstnok har han satt og setter fremdeles en grense for hvor langt mennesket får lov å gå i sin ondskap Men han hevder ikke sin rettferdighet umiddelbart overfor all den urett som menneskene på jorden utfolder. Mange mener at dette er urettferdig av Gud. De tenker ikke på at hvis Gud skulle gripe inn overfor urett på denne måten, da måtte han jo stanse all urett. Det betyr at da måtte han komme for å dømme verden. Det kommer til å skje en dag. Men Gud har utsatt med dommen - utsatt med å gripe inn overfor menneskers urett - for at så mange mennesker som mulig skal få anledning til  å omvende seg og bli frelst (Sml. 2. Pet. 3, 9-10). Men dette
betyr på ingen måte at Gud er urettferdig! Det er tvert om uttrykk for hans kjærlighet til oss mennesker. Synden og uretten har fått sin dom i en stedfortreder. Derfor kan Gud bære over med de synder som før er gjort - og fremdeles fortsette med å bære over med dem. Gud er og blir rettferdig, når han bærer over med menneskers synd og urett på grunn av Jesu død.

Dette kalles i 1. Kor. 1, 25 "Guds dårskap" og "Gud svakhet". Og det sies at Guds dårskap er visere enn menneskene og Guds svakhet sterkere enn menneskene Dette kommer av at Guds allmakt i det naturlige menneskes øyne ser ut som avmakt. Gud bruker bruker aldri makt i en naturlig menneskelig forstand. Hans allmakt viser seg best på den måten at det onde får utfolde seg, da lider det nederlag. Det ser vi best i Jesu død på korset.

Den andre betydningen for Gud av Jesu soningsdød er den; Gud er og blir rettferdig i seg selv når han erklærer den for å være rettferdig som tror på Jesus. (Vers 26). Det er ingen tilsnikelse at den som tror på Jesus, blir rettferdiggjort. Det er noe som vi har rett til, fordi det er vår skyld som er tatt bort fra Guds ansikt for oss av Jesus. Og det er vår rettferdighet han fullbyrdet. Se 1.Joh. 1,9.

Fra "Romerbrevet" av Øivind Andersen

Fra side 46, fortolkning over Rom. 3, 25-26

Med hvilket sinn har du latt være å stjele

Guds ord nekter ikke at det naturlige menneske kan gjøre lovgjerninger. Men lovgjerningene blir ikke godtatt som lovoppfyllelse. Det ser vi av vers 20.
Det er altså forskjell på å holde loven og å. gjøre lovgjerninger. Det har vi tidligere antydet alt i forbindelse med 2, 15. Hva består denne forskjellen i?
La oss belyse dette med et enkelt eksempel. Du har for eksempel gått inn for å la være å stjele. Og la oss si at det menneskelig talt også har lykkes deg. Du har aldri vært noen tyv, aldri stjålet fra noen. Har du da holdt det syvende bud? Det syvende bud sier jo: "Du skal ikke stjele".
Her kommer Gud og spør deg gjennom sitt ord: Med hvilket sinn har du latt være å stjele? Har du latt være å stjele fordi du elsker meg av alt ditt hjerte, av all din sjel og av all din hu og fordi du elsker din neste som deg selv? Med andre ord: Er det ut fra et fullkomment, syndfritt hjerte at du har latt være å stjele?
Her er du nødt til å svare nei. Du har ikke elsket Gud av hele ditt hjerte. Ja, du har ikke en gang elsket deg selv. Å elske seg selv i lovens mening av ordet er ikke det samme som egoisme. Intet menneske kan elske seg selv i lovens forstand ut fra sitt eget naturlige menneske.
Du har latt være å stjele, men ikke ut fra et syndfritt hjerte. Da sier Guds ord til deg: For såvidt som du har latt være å stjele, har du gjort den gjerning som det syvende bud krever av deg. Men du har ikke oppfylt budet!
En ting er altså i gjøre lovens gjerninger - en ganske annen å holde budene.

Fra "Romerbrevet" av Øyvind Andersen

side 46, forklaring til Rom. 3,20

om forskjellen på lovgjerninger og å holde loven

Kall til tjeneste

En måned var gått siden Sue kom tilbake fra Worase. Hun hadde det godt i Bore sammen med moren. Men hun ønsket et arbeid inntil skolen skulle begynne. Da kom overraskelsen. En gutt fra Gidole kom med brev fra misjonæren. Misjonæren bad henne komme på kontoret til en samtale.
På vei til misjonsstasjonenvarhunbåde glad og spent. Hva var det han ville henne? Endelig satt hun på misjonærens kontor. - Sue, menighetens styre ønsker deg i evangelisk arbeid. Er du villig til å begynne som bibelkvinne? spurte misjonæren.
- Det er svar på bønn. Jeg har bedt at Gud må bruke meg i sin tjeneste. Sue frydet seg ved tanken på at hun skulle få vitne om sin Frelser. Månedslønnen var fem dollar. - Om det bare var to, ville jeg være villig å gå, sa hun.
Misjonæren bad Gud velsigne tjenesten for evangeliet. Sue var tankefull da hun vendte hjemover. Ville hun makte oppgaven? Hadde hun bibelkunnskap nok til å undervise andre?
Neste søndag gikk Sue til gudstjeneste i Gidole. Misjonæren talte om Abraham. Han fortalte om hans liv, om Guds løfte at han skulle få en sønn og om trosprøven.
Da sa han: "Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Morialandet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!" 1. Mos. 22,2.
Abraham gikk på Guds ord. Da Gud fikk se hans tro, talte han på ny: "Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg."
Budskapet om troshelten fenget. Folket lyttet. Til slutt kom misjonæren med en direkte appell: - Kjære kristne venner! Frykter dere Gud? Gud krever også en gave av deg til å føre hans rike videre. Er du villig til å ofre noe for Jesus?
Budskapet rammet Sue. På brystet hadde hun gjemt et lite knytte med tre dollar. Guds Ånd talte: - Disse skal du ofre. - Jeg skal gi deg halvparten, så beholder jeg resten, tenkte hun.
- Abraham ofret alt. Han trodde Guds løfter. Slik lød ordet. - Gud, du vet jeg er fattig og har strevet for disse pengene. Det er kapitalen min -. Hvordan kan du kreve alt av meg?
Da gudstjenesten var over, gikk hun hjem uten å ha ofret en cent. Hun kunne ikke -.
Det ble en kamp mellom hennes og Guds vilje. Hun mistet arbeidslysten, og nattesøvnen var urolig. Hele tiden kom Abrahams offer og hennes ulydighet for henne. Når Satan krevde offer, var det aldri spørsmål om størrelsen, men om å oppfylle kravet.
En dag gikk hun til Shamebo. Hun måtte ha hjelp! - Hva er det som står på? spurte han. - Gud krever tre dollar av meg - det eneste jeg har. Hva skal jeg gjøre?
Shamebo ble glad. Han begynte å takke Gud. - Sue, sa han, å høre Guds Ånds tale er større rikdom enn å eie tre dollar. Gud vil velsigne deg.
Han siterte fra profeten Malaki 3,10: "Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål."
Da hun kom heim, leverte hun pengene til lederen i menigheten. Uken etter satt hun i stua hos misjonærkona. Hun ante ikke hvorfor hun hadde sendt bud etter henne. Overraskelsen ble stor da hun mottok en pen kåpe og bluse. Aldri hadde hun hatt så fine klær.
Nå skjønte hun det. Himmellukene var åpnet. Gud hadde gitt henne mangedobbelt igien!

Fra boken "Fra trollkvinne til evangelist", s. 111 

av Jorunn Hamre

Ole Mind

Ole Mind var sogneprest i Vår frues kirke i Kjøbenhavn på Kristian den fjerdes tid. Han lærte og  studerte flittig i sin bibel, var nidkjær for Herrens ære og prekte sannheten uforferdet, i det han straffet synden og ondskapen uten persons anseelse. Noen hoffolk gikk en gang for å høre han.
Mind prekte som vanlig, kanskje noe skarpere, i det han vitnet mot tidens laster og særlig mot slike, som ble utført ved kongens hoff. De høye herrer som følte seg truffet, ble forbitret over prestens frimodighet og klaget over dette hos Kongen med å si, at de i hans preken hadde funnet klage mot kongen selv.
Denne lot Ole Mind kalle og spurte ham, om det var sant, at han hadde talt det og det. Han svarte, at han ikke var seg bevist å ha sagt annet enn det, han som en Ordets og sannhetens  tjener var pliktig å tale. Kongen befalte da, at han neste søndag skulle holde den samme preken på slottet. Mind kom og prekte opp igjen den samme preken. Kongen lyttet med spent oppmerksomhet. Mange undret seg over hva han tenkte og hvilken dom han ville felle; men ingen fikk vite noe om Kongens tanker.
Men straks deretter - år 1645 - da hoffpredikanten, doktor Madsen, ble biskop i Aarhus, kalte kongen Mind til hoffpredikant. Denne ville ikke motta kallelsen; men da kongen nødte ham, forbeholdt han seg 1) at man måtte komme ihu og unnskylde, at han ikke forbrøt seg på hoffetiketten, 2) at han alltid måtte tillates  å tale sannheten. Kongen svarte, at det var just en mann som talte sannheten man behøvde ved hoffet. Så måtte Ole Mind motta embetet, i hvilket han arveidet med troskap og nidkjærhet, men kun en kort tid; for han døde året etter i en alder av 56 år.

Fra "Ved lampeskinn" 

av grevinne Adeline Shimmelman, 1901

(portrett ovenfor)