Døde mens han stod på talerstolen

I begravelsen til Dagny Sødal 8. januar 1988 i Oddernes kirke bar Arne Helseth-Dyrseth, som formann for bladet Evangelisten og Evangelistens bokhandel A/S, fram en takk og hilsen og siterte salme 116, 15: "Kostelig i Herrens øyne er hans frommes død, " og avsluttet med ordene: "Nu har Herren hentet hjem en av de juvéler han vant seg i dypet." I det samme segnet han selv om og var død. På denne måten fikk også Arne Helseth-Dyrseth flytte hjem i herligheten, i Herrens nærhet, som en frukt av Jesu fullbrakte verk for oss alle på Golgata.

Fra boken "I Livets tjeneste for Livets Herre" av Trygve Vasvik, s.165

Vekkelse i teater i Oslo

Albert Lunde fikk til slutt låne Tivoli teater. Lenge før dørene ble åpnet, stod folk i kø, og huset ble fylt, ja overfylt. De stod i ganger, trapper og utendørs. Det fortelles om en kjøpmann utenfor Oslo som hadde kjøpt billett til Nationalteateret og var på vei dit. Da han fikk se køen, tenkte han det var noe spesielt og spurte hva det var. Han fikk til svar: "Albert Lunde." Mannen trodde det var navnet på en stor skuespiller og ble med inn. Etter en stund kom en ung mann inn på scenen og sa at vi synger; nr, 4 i Landstad, og forsamlingen stemte i: "Søde Jesus, vi er her på deg og ditt ord å høre." Mannen lo ved seg selv og syntes dette var moro. Han tenkte dette var begynnelsen på et skuespill. Etter sangen kom Lunde fram og leste fra 1 Pet 5,10: "Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste,  styrke og grunnfeste dere. " Nei, dette går for vidt tenkte mannen. Dette er å spotte Gud. Så da Lunde begynte å be, snudde mannen og ville gå ut, men det var aldeles umulig p.g.a. folkemengden. Her stod han, med teaterbilletten i lommen. Dette var hans siste kveld i Oslo før han skulle reise hjem. Men så begynte han å høre etter, og han fikk høre om de forskjellige måter Gud kaller et menneske på. Da forstod han at dette var Guds kall til ham. Da talen var slutt, og det ble spurt om noen ville overgi seg til Gud, var han den første til å gi det til kjenne, og han reiste hjem som et frelst menneske.

Fra boken "I Livets tjeneste for Livets Herre," av Trygve Vasvik s. 121

Sikker på å komme til himmelen

Vår nestyngste søster var åndsvak. Vi gjemte henne aldri bort så lenge hun levde, jeg vil heller ikke gjemme henne bort her. Dertil var hun oss alle for kjær. Lilli kalte vi henne.
Da Lille var 10 - 12 år gammel, tok mor henne med seg til en skole for åndssvake for å tale med bestyreren. Han var vennlig og forståelsesfull. "Deres datter vil nok aldri kunne lære å lese og skrive. Ta henne med hjem De frue, og la henne ha det godt."
Mor var glad og vi alle var glade. Lilli skulle få være hjemme. Snill var hun og i godt humør. Lite kunne  hun snakke og forsto lite av hva folk sa. Om småguttene ertet henne på gaten, tok hun det bare for moro.
Lille hadde en misjon i her i verden. Hun bandt hjemmet sammen. Vi kjente oss ikke brydd av henne, hun var glad i oss alle og vi var glad i henne.
Lilli døde 21 år gammel av lungebetennelse. Det ble et stort tomrom, men vi forsto jo alle at det var til det beste.
"Jeg har alltid bedt Gud om at Lilli måtte dø før meg," sa mor.
Da Lilli lå i sin kiste, bøyde far seg over henne og sa dypt beveget:
"Du kjære Lilli, var far bare like sikker på å komme til himlen som du."

Fredrik Wisløff, s. 128 i boken "Fra en husmannsplass"

Tilgivelse hos Jesus

Jeg var bare syv å den gang det skjedde. Jeg hadde fått en pung. Den var jeg stolt av selv om den i regelen var tom. Men en dag jeg tok den fram, lå det halvannen krone i den. Hvor de pengene var kommet fra, visste jeg ikke. Men en dag kom mor og spurte om jeg hadde sett noen penger hun hadde mistet. Det var halvannen krone og hun hadde lånt min portemone da hun var hos landhandleren.
Nei. - jeg hadde ikke sett pengene.
I mitt hjem hadde jeg lært hvor viktig det var å være nøye i pengesaker og ærlig i ord. Nå var jeg blitt både tyv og løgner.
Pengene ble meg til liten glede. Jeg hadde gjemt dem på et hemmelig sted og tok dem av og til fram. Halvannen krone var mange penger den gang, aller mest for en syv-åring som aldri hadde eid mer enn to eller fem øre.
Hadde det bare ikke vært mor jeg hadde løyet for og hennes penger jeg hadde tatt. Mor var det snilleste og beste menneske i verden, og jeg visste jo at det ikke var lett å få pengene til å strekke til.
En mørk vinterkveld tok jeg kronestykkene og gikk ut på verandaen. De brant som ild i hånden min, - nesten for Judas' tredve sølvpenger. Så kastet jeg dem ut i sneen.
Jeg så de forsvant.
Dermed skulle jeg være ferdig med den saken. Men samvittigheten ga meg ikke ro. En tyv og en løgner var jeg.
Dette meldte seg nå som en anklage da jeg som 14-åring hadde fattet min beslutning om å tro på Gud.
Jeg måtte bekjenne dette.
For mor.
Det var bare så ydmykende å la mor få vite hvor ussel jeg hadde vært. Hun hadde sikkert glemt det hele.
Dagene gikk.
Men jeg fikk ikke fred.
En kveld jeg hadde lagt meg, ropte jeg på mor. Og så fortalte jeg det hele.
Jeg ser ennå mor for meg der hun satt  på sengekanten, - min kloke, forståelsesfulle mor. Mest av alt husker jeg hennes ro. Hun forsto sikkert hvor meget det kostet meg å bekjenne dette og hvor meget det betydde for meg.
Hadde mor den gang smilt det hele bort og sagt: Kjære gutten min, det ligger da så langt tilbake, det er vi ferdig med, - tror jeg noe verdifullt hadde gått i stykker for meg.
Rolig hørte hun på min bekjennelse. Så spurte hun alvorlig:
"Har du bedt Jesus om tilgivelse for dette?"
Så foldet hun hendene over dynen og ba en inderlig bønn.
Hva hun ellers sa, minnes jeg ikke, Hun kysset meg på pannen til godnatt og jeg sovnet lettet og glad.

Fredrik Wisløff, s.78 i boken "Fra en husmannsplass"

Kultur

For meg betyr kultur alt det som foredler, høyner, forskjønner og beriker det enkelte menneskeliv og samfunnet. Det som forflater, forsimpler, uthuler, forarmer og forgifter menneskene, er snarere en motsetning til kultur.

Fredrik Wisløff,  s.138 i boken "Fra en husmannsplass"