Som ørnen vekker sitt rede, og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. 5.Mos.32,11Den lille ørneungen skal lære å fly. Mellom høye klipper er redet. Fjellet er steilt til alle kanter. Hvor tør den vel kaste seg ut for et slikt stup. Tenk om vingene ikke holdt. Den hadde jo aldri prøvd.
Men ørnemor "vekker sitt rede". Hun kretser omkring og lokker ungen til å prøve å fly. Og så våger ungen spranget, Og sannelig; vingene bærer. For første gang. Den svever over dypet.
Men så blir den trett. Vingene svikter. Den som atter var oppe i redet! Men ørnemor har våket over flukten. Nå svever den under ungen, utbrer sine vinger, tar den og bærer den på sine slagfjær. Og den trette lille ørneunge hviler trygt på mors sterke vinger.
Ørneungen er du! Vær ikke redd for dypet. Våg likevel spranget. Det er en som våker over din flukt. Blir du trett, kan du bare slappe av og sige ned, selv om du føler og ser avgrunnen under deg. Gud selv vil gripe inn og bære deg hen til ditt trygge rede.
Fra andaktsboken "Hvil eder litt" for 16. juli av Fredrik Wisløff
