Og hva jeg lever, lever jeg i deg, du liv fra oven.
Du kom fordi du elsket meg, så stille og så ringe.
Med godhet kun du ville deg, min ånd og sjel tiltvinge.
For var du kommet i din glans, hvor turde jeg da tenke,
at du langt over sinn og sans just meg deg ville skjenke?
Min ære var for Gud jo skam, mitt hjerte tomt og syndig.
Så kom du ned Guds Sønn og Lam og alt ble nytt og yndig!
Mitt liv var som din fødsels stall: Et åks og trelldoms minne.
Men se det ble Guds tempelhall straks du deg der lot finne!
Mitt hjerte var som krybbens tre, så hårdt, så koldt, så øde.
Da kom du inn, og lot deg se, og det ble liv av døde.
Min pryd var som ditt klutesvøp, kun jordisk stas og pjalter.
Da ble du selv mitt brudeslør ved nådens dyre alter.
Forbannet er du blitt for meg, fornedret inntil døden.
Velsignet er jeg blitt i deg, der du bar hele brøden.
Mitt bilde tegnet du og inn i begge dine hender.
At jeg for evig så er din, av dine sår jeg kjenner.
Og fra din trone drar du meg meg nådens sterke armer.
Helt opp så jeg skal skue deg, du trøst, du min forbarmer.
Du er min glede, Jesus kjær, min lovsangs klare tone.
Mitt ene rette alt du er, i stall, på kors, på trone!
Du er min tankes dype grunn, Guds perle i mitt hjerte.
Ditt navn er bønnen i min munn, den saligste jeg visste.
Olav Valen-Sendstad,
fra boken "Tornen i kjødet"
