Brennestokken

Bestefaren min var bonde og lensearbeider. Han fortalte at tømmerstokkene ofte satte seg fast i hverandre. For at tømmeret skulle kunne nå bestemmelsesstedet i tide, var det da viktig å få løst opp i floken. I slike tilfeller var det avgjørende om de fant den stokken som var årsaken til alt rotet. Denne stokken kalte de brennestokken. Når de oppdaget den og fikk trukket den løs, kunne tømmeret flyte videre igjen.
Mange har opplevd at brennestokken i vanseklighetene deres var en vond samvittighet. Når skylden ble tatt hånd om på en skikkelig måte, fikk de også et nytt forhold til sykdommen sin.

s. 56 i boken "Oss syndere imellom av Per Arne Dahl

Å tro

Å tro er å akseptere Guds vei, også da når vi ikke forstår den.

Side 42 i boken "Når en av de kjære går bort" 

av Fredrik Wisløff

Fyrste Schamyl tok sin mors straff

I første del av 100 tallet levet der i Kaukasus en fyrste ved navn Schamyl. Han var kjent viden om for sin strenge rettferdighet.
En dag mistet fyrsten noen viktige papirer. Man forstod de var stjålet. I sin harme påbød han at den skyldige skulde få 100 piskeslag i folkets påsyn. Nu gjaldt det bare å gripe tyven.
Men tyven var fyrstens mor. Man fant papirene i hennes rum og hun blev grepet.
Da dette blev meldt fyrsten, låste han seg inne i sitt rum i tre dager og hverken åt eller drakk.
Så kalte han folket sammen og sa:
"Kongsord må gjelde! Rettferdigheten er hellig! Straffen må fullbyrdes! Bøddel gjør din plikt! Og vé dig om du slår mindre hårdt enn om det gjaldt den laveste trell!"
Så kastet han sin kongemantel og sa:
"Men se her! Slå mig! Ti jeg er min mors kjød og blod. Slå mig i hennes sted!"
Dette er et svakt billede på Jesu gjerning for oss. Rettferdigheten må skje fyldest. Straffen skal fullbyrdes. Men den Herre Jesus kaster selv sin guddomskappe, blir et lem av slekten og så byr han sig selv frem for den rettferdige dommer.

Fra "Såret for våre overtredelser" (s. 32) av Fredrik Wisløff

Bønnesvar

På denne tiden var det en alvorlig tørke i Swaziland. Dersom det ikke kom regn, sa folk at det var Malla sin skyld. De mente at åndene var sinte fordi hun ikke reiste ut av landet sammen med de andre hvite misjonærene. Kom det regn, mente de det var dronningen som sendte det. Johannes kunne ikke la denne utfordringen passere. Han samlet de troende oppe på et fjell for å be om regn. "Elias gjorde det samme", sa han, "og han var bare en mann". Da de skulle forlate stedet, begynte det å tordne, og svarte skyer kom frem på himmelen. Etterpå da de tenkte over hva som hadde hendt, viste det seg at kraftig hagl hadde falt ned og gjort stor skade på avlingene til de som hadde spottet Malla og var i mot Evangeliet, mens de troende sine avlinger stod der grønne og frodige etter et kjærkomment mildt regn. Dette talte for seg selv, også til en som aldri før hadde hørt om Gud.

Fra boken  "Malla Moe" av Susanna Lomheim Solheim (s. 106) utgitt av Diktavia  forlag.

Hvem Guds barn er

For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn (sønner). Rom. 8,14

Apostelen sier at så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn. Det blir her slått fast at det å bli ledet av Guds Ånd, er noe typisk for Guds barn.

Et Guds barn er altså ført, eller ledet av Guds Ånd (gresk, "hosoi gar pnevmati theu agontai" - så mange som av Guds Ånd blir ledet). Det er ikke en ledelse under menneskevisdom. Det er ikke mennesketanker som først og fremst leder den troende. Innen kristne samfunn må en organisere og planlegge. Slik er det her i verden. Vi er avhengige av ytre ordninger. Men alt det vi bygger opp av strukturer og stillaser, må komme i andre rekke i forhold til det å være ledet av Guds Ånd. For det å være ledet av Ånden gjelder bare for den som er kommet inn i et personlig forhold til Herren. Ikke noe ytre ordning kan erstatte dette lederskap. Heller ikke kan andre mennesker overta dette lederskap overfor de troende. For her er det tale om en ledelse som er knyttet til det inderlige og fortrolige livssamfunnet med Herren ved Ånden. De troende vandrer i Ånden slik de vandrer i Herren.

Fra boken "Guds ja" av Norvald Yri, side 337, utgitt ved eget forlag

Gjem ordet om Jesus i hjertet ditt

Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.

Luk. 2.19.

Går det an å gjemme noe i hjertet? Nei, ikke hvis du tenker på det hjertet som banker i brystet og holder varme og liv i hele deg.

Men du har et annet "hjerte": der hvor alle tankene dine møtes og går ut fra. Der hvor du bestemmer deg for hva du vil gjøre og si. I det hjertet kan du gjemme noe veldig viktig. Du kan hjemme Guds ord.

Du gjemmer alltid noe i hjertet ditt. Og det som du gjemmer, bestemmer hvordan du blir.

Jeg vet om en gutt som brukte å lese en hel masse stygge blad og bøker. Noen fikk han låne hos kamerater, og noen kjøpte han i kiosken. Og så gjemte han dem under hodeputa si. Men de stygge bildene og det han leste gjemte seg i hjertet hans. En dag fikk alt dette slik makt over ham at han gjorde noe som var så stygt at jeg ikke kan si det. 

Du bør gjøre som Maria: Gjemme ordet om Jesus i hjertet ditt. Det skal bevare deg fra alt ondt.

Sigurd Rydland,

andakt for 28. desember fra Barneandaktsboka,

Lunde forlag

Herren kjenner sine

Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine.

2. Tim. 2,19

Biskop Lunde fortalte en gang om en gutt som fikk et fint lam. De to ble riktig gode venner.
En dag fulgte biskopen med gutten til sauefjøset og skulle se lammet. Men der var så mange lam, og bispen syntes alle var like.
Plutselig ropte gutten: Der er det! Hvordan kan du vite at det er det rette lammet? spurte bispen. Da svarte gutten: Det er jo mitt! Han kjente lammet sitt.
Du har kanskje undret deg over hvordan Gud  kan vite om deg mellom alle de andre. Det er jo så veldig mange mennesker på jorda.
Er du et Guds barn, kan du være trygg på at han kjenner deg. For han kjenner alle sine. Det står fast som fjell. Ja, han ser på deg som om du er den eneste han har skapt. Da har du ingen ting å skjule for ham, men heller ingen ting å frykte. Han elsker deg med en evig kjærlighet.

Sigurd Rydland, 

andakt for 18. desember fra Barneandaktsboka, 

Lunde forlag

Grip det evige liv!

Grip det evige liv, som du ble kalt til.
1. Tim. 6.12

En morgen lå det speilblank is på vannet. Da kan du tro det gikk fort å få på seg klærne. Bare vi nå fikk lov til å prøve isen! -Bare like inne ved stranda, sa mor. Men du vet det var fristende å komme lenger ut.
Jo, det gikk slik som du tenkte. Gunnar kom på tynn is. Og før han visste av det, brast det under ham. Da skrek Gunnar alt han orket. En mann kastet redningsbøyen ut, og Gunnar fikk tak i bøylen og ble reddet
Han grep livet.
Grip det evige livet! roper Ordet til oss i dag. Det er enda større enn å bli reddet fra råka.
Jeg vet du vil eie evig liv. Det evige liv er Jesus. Grip Jesus med de armene som heter tro og bønn! Da griper han deg mye sterkere en du griper ham. For Jesus er en levende Frelser.
"Ingen skal rive dem ut av min hånd," sier han om sine.

Sigurd Rydland,

andakt for 13. desember i Barneandaktsboka,

Lunde forlag