Da Lille var 10 - 12 år gammel, tok mor henne med seg til en skole for åndssvake for å tale med bestyreren. Han var vennlig og forståelsesfull. "Deres datter vil nok aldri kunne lære å lese og skrive. Ta henne med hjem De frue, og la henne ha det godt."
Mor var glad og vi alle var glade. Lilli skulle få være hjemme. Snill var hun og i godt humør. Lite kunne hun snakke og forsto lite av hva folk sa. Om småguttene ertet henne på gaten, tok hun det bare for moro.
Lille hadde en misjon i her i verden. Hun bandt hjemmet sammen. Vi kjente oss ikke brydd av henne, hun var glad i oss alle og vi var glad i henne.
Lilli døde 21 år gammel av lungebetennelse. Det ble et stort tomrom, men vi forsto jo alle at det var til det beste.
"Jeg har alltid bedt Gud om at Lilli måtte dø før meg," sa mor.
Da Lilli lå i sin kiste, bøyde far seg over henne og sa dypt beveget:
"Du kjære Lilli, var far bare like sikker på å komme til himlen som du."
Fredrik Wisløff, s. 128 i boken "Fra en husmannsplass"
