Albert Lunde fikk til slutt låne Tivoli teater. Lenge før dørene ble åpnet, stod folk i kø, og huset ble fylt, ja overfylt. De stod i ganger, trapper og utendørs. Det fortelles om en kjøpmann utenfor Oslo som hadde kjøpt billett til Nationalteateret og var på vei dit. Da han fikk se køen, tenkte han det var noe spesielt og spurte hva det var. Han fikk til svar: "Albert Lunde." Mannen trodde det var navnet på en stor skuespiller og ble med inn. Etter en stund kom en ung mann inn på scenen og sa at vi synger; nr, 4 i Landstad, og forsamlingen stemte i: "Søde Jesus, vi er her på deg og ditt ord å høre." Mannen lo ved seg selv og syntes dette var moro. Han tenkte dette var begynnelsen på et skuespill. Etter sangen kom Lunde fram og leste fra 1 Pet 5,10: "Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere. " Nei, dette går for vidt tenkte mannen. Dette er å spotte Gud. Så da Lunde begynte å be, snudde mannen og ville gå ut, men det var aldeles umulig p.g.a. folkemengden. Her stod han, med teaterbilletten i lommen. Dette var hans siste kveld i Oslo før han skulle reise hjem. Men så begynte han å høre etter, og han fikk høre om de forskjellige måter Gud kaller et menneske på. Da forstod han at dette var Guds kall til ham. Da talen var slutt, og det ble spurt om noen ville overgi seg til Gud, var han den første til å gi det til kjenne, og han reiste hjem som et frelst menneske.
Fra boken "I Livets tjeneste for Livets Herre," av Trygve Vasvik s. 121
