mandag 28. mars 2016

Den dyre nådetid

Fremfor alle ting bør dere vite å ta vare på tiden, dere som nå lever her på jorden. Tenk på at vår Herre Jesus gråt over folk i Jerusalems  by fordi de ikke ville ta vare på sin tid. Han sa hvorledes det ville gå med dem -  og slik gikk det også  40 år senere:  Det fløt menneskeblod  ut av alle porter i Jerusalem,  og den ene sten ble ikke liggende  på den andre i hele byen, alene fordi de ikke ville ta vare på tiden da han besøkte dem.  Andre derimot kom til ham langveis fra og var hos ham på tredje dagen og hørte på ham, så han måtte gi dem mat før de for hjem hver til sitt for at de ikke skulle sulte på veien.

Nå sitter du her i sognet og har bare en god liten spaservei til din sognekirke.  Du vet at du får det samme å høre som Kristus lærte selv og allikevel vil du ikke akte på tiden og gå så langt etter Guds ord og din salighets  lærdom. Er det da ikke fortjent om Gud straffer deg? Er det ikke fortjent om du blir til en stakkar og en stymper? Ja, er det ikke fortjent om du sulter ihjel til liv og sjel?

Mange mener at kan de bare få mat og fulle fat her på jord, kan de bare komme  opp over sine jevnkristne, så er det mest om å gjøre. Det er en ringe ting å tenke på sin salighet -  det er snart ordnet. -  Ja, min venn! Gå bare i 8 eller 14 dager uten å smake mat eller drikke og se hvor godt det vil gjøre ditt legeme. Så kan du og vite hvor godt det vil gjøre din sjel når du er lenge borte fra Guds ord og ikke vil gi akt på din tid.

Fire tider bør vi ta vare på. Den første er nådens tid eller vår livstid. Den annen er vår dødstid,  den tredje vår doms eller regnskaps tid og den fjerde er gledens eller pinens tid. Disse fire har vi å merke oss og akte på; for det ligger stormakt på dem.

Den første tid er all den tid vi lever på jorden og søker til kirke inntil vi kommer  på vår sotteseng.  Den annen tid er enten på vårt sykeleie eller i livsnød, inntil vi dør fra denne verden. Den tredje tid er når vårt legeme og vår sjel er adskilt og vi skal gjøre regnskap for dommen hisset... Den fjerde tid er den evige tid, enten i glede i himmerik eller i pine i helvetes avgrunn,  ettersom vi har fortjent med vår tro eller vantro.

Disse fire tider bør vi gi nøye akt på og fremfor alt ta vare på den første tid som vi nå er i, så at vi nå kan høste inn det som vi skal trøste vår fattige sjel med i fremtiden.

For det er bare denne tid om å gjøre, men det vil visselig komme en annen tid. Har du flittig hørt Guds ord i denne nærværende tid, da vel deg. Men har du foraktet og forsmådd det, da skal du se hvordan den leie djevel skal komme inn i ditt hjerte og få deg til å falle i fortvilelse med liv og sjel, likesom man slukker ut et lys.

Da får du se om Guds ord har smakt deg vel eller ille i levende live. Det fikk vi å vite utenfor København i år på kyndelsmesseaften.  Våre fattige naboer, henved 80 fattige fiskere, sto ute på isen mellom skipene og Saltholm og fisket ål i sitt rette arbeid og kall. De visste ikke av noen livsfare i hele verden, førenn hele det stykke is som de sto på, brast ned på alle sider omkring  dem, og de sank ned i havet tilbeltestedet og fløt så sammen ut til havs på isen, inntil de ble skilt, somme til dette liv og somme til det evige liv. Noen ble nemlig reddet og kom opp til Amager, noen til Saltholm og noen fløt endog på isflak omkring Malmø derfra imot Falsterbo og kom inn til Malmø igjen og vannet ble tørret av dem, så de ble i live og kom hjem igjen. Men åtte eller ni og tyve fattige fiskere druknet og døde i vannet, deres fattige hustruer og barn lever igjen den dag i dag i  København.

Den tid de var sammen og fløt avsted på isen, da kunne man høre - som de som kom hjem fortalte oss - hvem som hadde hørt Guds hellige ord flittig i København. Vi må vel gi Københavns innbyggere det ord at de hører så gjerne guds ord og søker så samdrektig til prekenen, som de gjør i noen by i Danmarks rike... hva jeg skriver også andre til et godt eksempel.

Det var blant de fattige fiskere en ved navn Hans Bendtsøn, født i Odense, min gamle disippel med salig ihukommelse. Han og noen andre ropte til sine kamerater og sa: Kjære brødre og gode naboer, la oss ikke falle i fortvilelse fordi vi skal dø i dette vann. La oss nå se om vi noen tid har hørt Guds ord i vår livstid, det vil nå gjelde. Vi ser den visse død for våre øyne, her må vi bli, det kan ikke være annerledes. - Og så begynte de å synge den sang som vi nå synger før prekenen: Nå ber vi den Hellig Ånd, - det var av hjertet de sang. Da denne var forbi, sang de den salme over sin egen død som vi synger over lik ved jordeferd: Med glede og fred farer vi nå hen... Det var til fulle liten glede for dem som ville se dette kjød og blod eller hadde sett hvor de for hen. Men gleden var i  deres hjerter,  gleden over at de flittig hadde hørt Guds ord i sine velmakts  dager. Derfor kunne de sette tro til det og trøste seg med det. Og de visste vel at deres sjel ikke skulle fordømmes,  til tross for at deres legeme  skulle ligge og kastes omkring og synke i vannet til dommedag.  Derfor var de så frimodige og falt på kne ned på isen, snart lå de i vann inntil armhullene og ba Gud at han ville ta dem bort i god tid. Og de sa til hverandre: Kjære brødre og gode naboer, som Gud ennå vil spare så at dere kan komme hjem fra denne havsnød, si våre fattige hustruer og barn god natt og hjelp dem til rette for Guds skyld. Vi kan ikke mer komme hjem til dem her i verden. Så sa de hverandre  god natt og falt så fra hverandre på isstykker og sank hen i Guds vold og nåde. Det er ikke funnet mer enn to på denne side som jeg vet av.

Mine kjære venner: De gikk her om morgenen i sitt rette kall, til sitt rette arbeid og aktet seg hjem igjen om kvelden til hustru og barn med Guds  gaver... Der måtte de bli og dø, de gode martyrer for Gud, i sitt rette arbeid som de var kalt til av Gud! Vår Herre Jesus gi dem og oss med alle kristne en gledelig oppstandelse på dommedag! Amen.

Når vi kommer i slik livs og sjels fare til lands og til vanns, ja, selv om det bare var på vårt sykeleie, så får vi se om Guds ord har smakt oss godt i levende live. Derfor ligger ikke vekten på denne tid, men på den som kommer etter, da vi skal finne trøst og hussvalelse i det som vi nå høster inn. Se derfor til hvordan dere høster inn i denne tid.

Hvorfor tale om vår dødstid? Deretter kommer vår domstid, da vil det knipe og gjelde for alvor når regnskap skal gjøres.

Gud vil ikke ha regnskap for hvor meget av gods eller penger du har hatt i verden, for hvor rik eller fattig du har vært, men for hvor rikelig du har hørt Guds salige ord, mottatt hans sakramenter og hans andre gode gaver, for hvorledes du har vist din tro mot din fattige neste. For dette skal det gjøres regnskap.

Ja, Gud kan og vil tilgi alle skrøpelighetssynder vi gjør imot ham, hvis vi vil rette oss og be om nåde og forlatelse i Jesu navn. Men denne ene synd, at vi forakter hans hellige ord, ikke setter lit til det og dør således, han kan ikke tilgi. Derfor vil han evig fordømme oss. En Guds ords forakter, som ikke vil motta Jesus Kristus som sin frelser, han skal på dommedag  motta ham som en streng  dommer. Da vil vår Herre Jesus tale til ham og si:

Du arme ormekropp, du stakkars fordervede synder! Jeg ga deg kirke og kirkeklokke, jeg ga deg sogneprest og klokker, jeg ga deg prekestol, font og alter, jeg strakte mine hender ut på korsets tre for deg, jeg ga meg i døden for deg, jeg ga deg din fornuft og dine fem sanser, så at du ikke var forstyrret  eller gal, jeg gu deg øre å høre med, - du kunne jo ha hørt deg om! Men du foraktet skammelig og skjendig mine salige ord, du kom ikke til din sognekirke,  du lot din kirkestol  stå tom titt og ofte, til et ondt eksempel for andre og til fordømmelse for deg selv... Minnes du ikke at du har hørt hva jeg sa om deg og dine likemenn,  da jeg var i verden. Da sa jeg at den som ikke vil bekjenne meg her på jorden for menneskene, skal jeg ikke kjennes ved for min himmelske Fader... Du er visselig en av dem, derfor kan jeg ikke ha noe med deg å gjøre.

Det vil ikke lyde godt i dine ører om du har foraktet Guds ord og forsømt å bruke din nådetid. Det skal gjøres et skarpt regnskap! Det vil ikke gå så gemyttlig  for seg som når du kan sitte og spotte Guds ord når du har fått en kanne  øl i hodet: "Ja-a -, djevelen er ikke så grov som de maler ham av for oss, helvetes ild er ikke så het som de preker for oss. De sier at det er ingen bunn i helvete. Hå! kunne vi ikke løpe ned og så ut under det igjen..." Far der ned og kjenn! du forakter. Ja, da skal du få beskjed: du skal våkne som av en kald drøm - eller løy kanskje vår Herre Jesus Kristus? Men han kan ikke lyve, for han er sannhet! Derfor må du vare deg, det gjelder enten himmerikes glede eller helvetes avgrunn. Du må selv bestemme hvorhen du vil. Når din sogneprest,  prosten og jeg har sagt deg det, så blir vi fri på dommedag med en god samvittighet og selv skal du da bære din sekk til møllen.

Derfor, kjære sognebarn, er det høyst nødvendig at dere alltid søker til sognekirken, så at dere kan bli bestandig på hin dag da alle hjerter skal lukkes opp.

Av Peder Palladius (1503-1560), 
nordisk reformator,
sitat fra "Visitasboken".

Alene Gud, mektig og vis

Alene Gud, mektig og vis
skje alltid lov, ære og pris

Jørgen Erikssøn (1535-1604)
norsk reformator
fra skriftet "Om menneskets utkårelse til salighet"