mandag 16. juli 2012

Be uavlatelig

Pilegrimen (strannik, eller russisk vandremunk) ba også ham om forklaring på apostelordet "Bed uavlatelig"...
...Starezen oppfordret ham til å fremsi tollerens bønn: "Gud vær meg synder nådig." Til tross for at det er så kort, høres dette enkle hjertesukk til de bønner som mennesket i en fortvilet situasjon kan sende til himmelen bare med sin siste sjelelige kraft. Men pilegrimen skal ikke bare leilighetsvis be om Guds barmhjertighet. Starezen påla ham å be tollerens bønn tre tusen ganger daglig. Da han trofast hadde utført dette en tid, vendte han tilbake til starezen for å bli belært om mer. Starezen høynet tallet på denne bønnen til seks tusen, og til slutt til tolv tusen ganger om dagen.

Fra boken "Hovedverker av den kristne literatur bind 13 - Fra østens og vestens kirker" side 131 redigert av Oskar Garstein oversatt av Morten Alsvik. Fortellingen er grundig gjengitt i "En pilgrims oppriktige fortellinger" side 159

søndag 8. juli 2012

Trofast og Håpefull's bønn

Gud, vær barmhjertig og nådig mot meg arme synder og hjelp meg til å kjenne og tro på Jesus Kristus. Jeg ser at uten hans rettferdighet og uten tro på den er jeg aldeles fortapt. Herre, jeg har hørt at du er en barmhjertig Gud som har ordnet det slik at din sønn Jesus Kristus skulle være verdens frelser, og at du var villig til å ofre ham for en slik stakkars synder som jeg. For jeg er virkelig en synder. Herre, bruk derfor denne anledningen og herliggjør din nåde ved å frelse min sjel ved din sønn Jesus Kristus. Amen.

s. 154 i "Pilegrims vandring" av John Bunyan

torsdag 5. juli 2012

Vitnesbyrd for ritualisten og rasjonalisten

Disse to røvere avgir et mektig vitnesbyrd for ritualisten og rasjonalisten. I den ene ser vi en mann gå direkte til Paradis, som aldri er blitt døpt og aldri har mottatt det ritualisten kaller " det hellige alterens sakramente". I den andre ser vi en mann gå fortapt innen en armslengde fra sin frelser, ved et skeptisk, rasjonalistisk og vantro "dersom."

Et sitat av C. H. Macintosh, s. 21 i heftet "De tre kors " av Adolf Bjerkreim

søndag 1. juli 2012

Omvendelse

En ung kvinne ble omvendt i en vekkelse. Moren var en bitter fiende av det hun forsto med kristendom. Et års tid etter vekkelsen kom predikanten tilbake til stedet. En dag skulle han et ærend i hjemmet til den unge kvinnen. Han traff moren, og da ærendet var ordnet, spurte han: "Hvorledes står det til med datteren? Hun ble jo omvendt sist jeg var her."
"Omvendt? Jammen sa du det. Nei, du, hun har vært like så sint nå som før hun ble omvendt."
"Det var trist å høre," svarte predikanten, og spurte: "Men si meg hvorledes tar hun det når hun har vært sint?"
"Tar det -? Jo, det skal jeg si deg, da kryper hun på kne inne i det rommet der og gråter og ber."
"Jasså - gjør hun det?! Men hvorledes var det før? Tok hun det på samme måten da også?"
"Nei, slett ikke! Dette er noen griller som hun har begynt med nå. Det er som hun ikke lenger skulle være normal."
"Det var gildt å høre," kom det fra predikanten. "Hun er altså blitt omvendt, forstår jeg." Så takket han for seg og gikk
Slik er det med tronede mennesker. De kan lide nederlag under synden, men ikke nyte den. Nederlagene bringer dem i kne for Gud med bønn om nåde. Og nåde får de. Og nettopp derfor vil Guds vrede ikke ramme dem. Tilgitt synd straffes ikke -."

Fra "Efeserbrevet" av Adolf Bjerkreim s. 156

Brorsons kors

Gutten var blitt sinnsyk. Det var den forferdelige sannhet de litt etter litt måtte prøve å fatte...

...Det ble ordnet med et lite rom på loftet. Det ble forsynt med jernstenger for vinduet og den vesle ruta i døra. Da Katrine så det, holdt hun på å bryte sammen. Men hun strammet seg opp, for det var likevel bedre enn å sende han bort...

...En ettermiddag var lutten i funksjon, og de hadde det riktig hyggelig. Da kom Søren Engbjerg på besøk. Det var en meget alvorlig mann. Av og til kom han og talte med biskopen om åndelige ting. Han var en tung natur, men ærlig og skvær. Han hadde lett for å bli sur, og det hadde Brorson sagt til han flere ganger.
Søren Engbjerg så seg om i stua med et strengt blikk før han satte seg. Han ble vár instrumentet som Brorson hadde i fanget.
"Nå, dere driver med musikk, sa han og kastet med hodet i retning av instrumentet. "Den tingesten der minner meg om dem som spillemennene brukte den tiden jeg levet i synden og gikk på dans.
"Da har du nok dårlig hukommelse, Søren Engbjerg," sa Brorson og smilte. "Slikt instrument har spillmennene aldri brukt. Ser du ikke at det er en lutt. Jeg kan fortelle deg at vår kjære lærefar, Martin Luther, ofte spilte på lutt."
Søren åpnet øynene litt mer, men mistenksomheten var ikke helt overvunnet ennå.
"Kan den brukes i tjenesten for det gode?" spurte Søren.
"Ja, det er sikkert. Vi synger til Guds ære. Det lyder ikke verdslige og syndige sanger i bispegården."
"Nei, det vil jeg helst ikke tro."
Det ble trykkende stille en stund. Søren så seg om i stua.
"De er en lykkelig mann, biskop Brorson.
"Det har du rett i, Søren Engbjerg. Gud har gitt meg meget godt - en flokk sunne og gode barn -."
"Ja, og vakre møbler," sa Søren og ble sur igjen.
"Ja, det og," innrømmet Brorson.
"De har sunget så gripende om korset og lidelsen, kjære biskop, med De kjenner sikkert ikke mye til det selv."
Brorson fór sammen som om han hadde fått et slag. Han var om å gi et skarpt svar, men han tok seg i det. I stedet reiste han seg og sa:
"Kom med meg Søren Engbjerg!"
Søren så forskrekket opp.
"Hva var det biskopen sa?"
"Jeg sa: kom med meg!" ropte Brorson i skarp kommandotone.
Han gikk foran, og Søren fulgte skjelvende etter. De gikk opp trappene og bortover den lange gangen på loftet uten å si et ord. Brorson lukket opp en luke og sa:
"Se!"
Søren nærmet seg engstelig og så inn, men han fór med en gang et steg tilbake.
"Å, det hadde jeg glemt. Jeg har nok hørt det, men jeg hadde glemt det. Tilgi meg - for Jesu skyld!"
Brorson lukket døra og la armen om skuldrene på Søren. De gikk stille ned igjen.
"Vi kjenner så lite til hva andre har å bære, Søren. Derfor skulle vi være sparsomme med å dømme hverandre."
Fra boken "Rosen mellom torner" av Niels Aage Barfoed s. 124, 126 og 157