Har jeg oppfylt loven?

Skal jeg vitne rett om Kristus, da må jeg jo si at  jeg har oppfylt lover, jeg har til punkt og prikke gjort alt hva Gud krever av meg. Ikke i egen person - det være langt fra meg å si! men i min Frelser og stedfortreder. Og skulle jeg ikke vitne slik om Kristus, ville det være det samme som enten å si at Kristus måtte dø for sine egne synder, og det ville være det samme som å spotte ham. Eller så ville det være det samme som å si at han visstnok er død for mine synder, men jeg vil ikke ha noe med det å gjøre og det ville være det samme som å avvise ham. Derfor, skal jeg vitne rett om Kristus, må jeg jo si at jeg har oppfylt loven og gjort alt det som Gud krever av meg i den.

Fra side 179 i "Romerbrevet" av Øivind Andersen

hvor han gjengir et sitat av C. O. Rosenius

Det ondes problem

For å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort for å vise sin rettferdighet i den tid som nå er så han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

Gud har aldri grepet inn med makt for å stanse menneskenes ondskap på jorden. Visstnok har han satt og setter fremdeles en grense for hvor langt mennesket får lov å gå i sin ondskap Men han hevder ikke sin rettferdighet umiddelbart overfor all den urett som menneskene på jorden utfolder. Mange mener at dette er urettferdig av Gud. De tenker ikke på at hvis Gud skulle gripe inn overfor urett på denne måten, da måtte han jo stanse all urett. Det betyr at da måtte han komme for å dømme verden. Det kommer til å skje en dag. Men Gud har utsatt med dommen - utsatt med å gripe inn overfor menneskers urett - for at så mange mennesker som mulig skal få anledning til  å omvende seg og bli frelst (Sml. 2. Pet. 3, 9-10). Men dette
betyr på ingen måte at Gud er urettferdig! Det er tvert om uttrykk for hans kjærlighet til oss mennesker. Synden og uretten har fått sin dom i en stedfortreder. Derfor kan Gud bære over med de synder som før er gjort - og fremdeles fortsette med å bære over med dem. Gud er og blir rettferdig, når han bærer over med menneskers synd og urett på grunn av Jesu død.

Dette kalles i 1. Kor. 1, 25 "Guds dårskap" og "Gud svakhet". Og det sies at Guds dårskap er visere enn menneskene og Guds svakhet sterkere enn menneskene Dette kommer av at Guds allmakt i det naturlige menneskes øyne ser ut som avmakt. Gud bruker bruker aldri makt i en naturlig menneskelig forstand. Hans allmakt viser seg best på den måten at det onde får utfolde seg, da lider det nederlag. Det ser vi best i Jesu død på korset.

Den andre betydningen for Gud av Jesu soningsdød er den; Gud er og blir rettferdig i seg selv når han erklærer den for å være rettferdig som tror på Jesus. (Vers 26). Det er ingen tilsnikelse at den som tror på Jesus, blir rettferdiggjort. Det er noe som vi har rett til, fordi det er vår skyld som er tatt bort fra Guds ansikt for oss av Jesus. Og det er vår rettferdighet han fullbyrdet. Se 1.Joh. 1,9.

Fra "Romerbrevet" av Øivind Andersen

Fra side 46, fortolkning over Rom. 3, 25-26

Med hvilket sinn har du latt være å stjele

Guds ord nekter ikke at det naturlige menneske kan gjøre lovgjerninger. Men lovgjerningene blir ikke godtatt som lovoppfyllelse. Det ser vi av vers 20.
Det er altså forskjell på å holde loven og å. gjøre lovgjerninger. Det har vi tidligere antydet alt i forbindelse med 2, 15. Hva består denne forskjellen i?
La oss belyse dette med et enkelt eksempel. Du har for eksempel gått inn for å la være å stjele. Og la oss si at det menneskelig talt også har lykkes deg. Du har aldri vært noen tyv, aldri stjålet fra noen. Har du da holdt det syvende bud? Det syvende bud sier jo: "Du skal ikke stjele".
Her kommer Gud og spør deg gjennom sitt ord: Med hvilket sinn har du latt være å stjele? Har du latt være å stjele fordi du elsker meg av alt ditt hjerte, av all din sjel og av all din hu og fordi du elsker din neste som deg selv? Med andre ord: Er det ut fra et fullkomment, syndfritt hjerte at du har latt være å stjele?
Her er du nødt til å svare nei. Du har ikke elsket Gud av hele ditt hjerte. Ja, du har ikke en gang elsket deg selv. Å elske seg selv i lovens mening av ordet er ikke det samme som egoisme. Intet menneske kan elske seg selv i lovens forstand ut fra sitt eget naturlige menneske.
Du har latt være å stjele, men ikke ut fra et syndfritt hjerte. Da sier Guds ord til deg: For såvidt som du har latt være å stjele, har du gjort den gjerning som det syvende bud krever av deg. Men du har ikke oppfylt budet!
En ting er altså i gjøre lovens gjerninger - en ganske annen å holde budene.

Fra "Romerbrevet" av Øyvind Andersen

side 46, forklaring til Rom. 3,20

om forskjellen på lovgjerninger og å holde loven

Kall til tjeneste

En måned var gått siden Sue kom tilbake fra Worase. Hun hadde det godt i Bore sammen med moren. Men hun ønsket et arbeid inntil skolen skulle begynne. Da kom overraskelsen. En gutt fra Gidole kom med brev fra misjonæren. Misjonæren bad henne komme på kontoret til en samtale.
På vei til misjonsstasjonenvarhunbåde glad og spent. Hva var det han ville henne? Endelig satt hun på misjonærens kontor. - Sue, menighetens styre ønsker deg i evangelisk arbeid. Er du villig til å begynne som bibelkvinne? spurte misjonæren.
- Det er svar på bønn. Jeg har bedt at Gud må bruke meg i sin tjeneste. Sue frydet seg ved tanken på at hun skulle få vitne om sin Frelser. Månedslønnen var fem dollar. - Om det bare var to, ville jeg være villig å gå, sa hun.
Misjonæren bad Gud velsigne tjenesten for evangeliet. Sue var tankefull da hun vendte hjemover. Ville hun makte oppgaven? Hadde hun bibelkunnskap nok til å undervise andre?
Neste søndag gikk Sue til gudstjeneste i Gidole. Misjonæren talte om Abraham. Han fortalte om hans liv, om Guds løfte at han skulle få en sønn og om trosprøven.
Da sa han: "Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Morialandet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!" 1. Mos. 22,2.
Abraham gikk på Guds ord. Da Gud fikk se hans tro, talte han på ny: "Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg."
Budskapet om troshelten fenget. Folket lyttet. Til slutt kom misjonæren med en direkte appell: - Kjære kristne venner! Frykter dere Gud? Gud krever også en gave av deg til å føre hans rike videre. Er du villig til å ofre noe for Jesus?
Budskapet rammet Sue. På brystet hadde hun gjemt et lite knytte med tre dollar. Guds Ånd talte: - Disse skal du ofre. - Jeg skal gi deg halvparten, så beholder jeg resten, tenkte hun.
- Abraham ofret alt. Han trodde Guds løfter. Slik lød ordet. - Gud, du vet jeg er fattig og har strevet for disse pengene. Det er kapitalen min -. Hvordan kan du kreve alt av meg?
Da gudstjenesten var over, gikk hun hjem uten å ha ofret en cent. Hun kunne ikke -.
Det ble en kamp mellom hennes og Guds vilje. Hun mistet arbeidslysten, og nattesøvnen var urolig. Hele tiden kom Abrahams offer og hennes ulydighet for henne. Når Satan krevde offer, var det aldri spørsmål om størrelsen, men om å oppfylle kravet.
En dag gikk hun til Shamebo. Hun måtte ha hjelp! - Hva er det som står på? spurte han. - Gud krever tre dollar av meg - det eneste jeg har. Hva skal jeg gjøre?
Shamebo ble glad. Han begynte å takke Gud. - Sue, sa han, å høre Guds Ånds tale er større rikdom enn å eie tre dollar. Gud vil velsigne deg.
Han siterte fra profeten Malaki 3,10: "Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål."
Da hun kom heim, leverte hun pengene til lederen i menigheten. Uken etter satt hun i stua hos misjonærkona. Hun ante ikke hvorfor hun hadde sendt bud etter henne. Overraskelsen ble stor da hun mottok en pen kåpe og bluse. Aldri hadde hun hatt så fine klær.
Nå skjønte hun det. Himmellukene var åpnet. Gud hadde gitt henne mangedobbelt igien!

Fra boken "Fra trollkvinne til evangelist", s. 111 

av Jorunn Hamre

Ole Mind

Ole Mind var sogneprest i Vår frues kirke i Kjøbenhavn på Kristian den fjerdes tid. Han lærte og  studerte flittig i sin bibel, var nidkjær for Herrens ære og prekte sannheten uforferdet, i det han straffet synden og ondskapen uten persons anseelse. Noen hoffolk gikk en gang for å høre han.
Mind prekte som vanlig, kanskje noe skarpere, i det han vitnet mot tidens laster og særlig mot slike, som ble utført ved kongens hoff. De høye herrer som følte seg truffet, ble forbitret over prestens frimodighet og klaget over dette hos Kongen med å si, at de i hans preken hadde funnet klage mot kongen selv.
Denne lot Ole Mind kalle og spurte ham, om det var sant, at han hadde talt det og det. Han svarte, at han ikke var seg bevist å ha sagt annet enn det, han som en Ordets og sannhetens  tjener var pliktig å tale. Kongen befalte da, at han neste søndag skulle holde den samme preken på slottet. Mind kom og prekte opp igjen den samme preken. Kongen lyttet med spent oppmerksomhet. Mange undret seg over hva han tenkte og hvilken dom han ville felle; men ingen fikk vite noe om Kongens tanker.
Men straks deretter - år 1645 - da hoffpredikanten, doktor Madsen, ble biskop i Aarhus, kalte kongen Mind til hoffpredikant. Denne ville ikke motta kallelsen; men da kongen nødte ham, forbeholdt han seg 1) at man måtte komme ihu og unnskylde, at han ikke forbrøt seg på hoffetiketten, 2) at han alltid måtte tillates  å tale sannheten. Kongen svarte, at det var just en mann som talte sannheten man behøvde ved hoffet. Så måtte Ole Mind motta embetet, i hvilket han arveidet med troskap og nidkjærhet, men kun en kort tid; for han døde året etter i en alder av 56 år.

Fra "Ved lampeskinn" 

av grevinne Adeline Shimmelman, 1901

(portrett ovenfor)

Afrika

En gang da den svenske minister Lagercrantz sto ved et vindu i Det hvite hus og talte med president Theodore Roosevelt, sa presidenten:
- Vi er sikkert enige om, mr. Lagercrantz, at det ikke er der nasjonenes framtid avgjøres, - og så pekte han på kongresshuset, - men der, - og så pekte han på en kirke.
Ja, der avgjøres sikkert også Afrikas framtid

"Afrika på flyvisitt" s. 200, av Fredrik Wisløff

Rakotosandry

Rakotosandry, den 28 årige prest som tente den vekkelsesild som i 1947 brente over store deler av Madagaskars innland. Han var en ildsjel som få. Etter bare et års virketid døde han i november 1947.

På et stort møte av prester og katekister sto Rakotosandry fram og sa:
"Jeg har et bud å bringe dere fra Gud. Herren sier: Jeg kan ikke bruke dere. Dere duger ikke som mine tjenere. Og grunnen er ganske enkelt den: Det er misunnelse iblant dere! Jeg kan ikke bruke dere, sier Herren."
Og dermed var talen endt. Men ordene fortsatte å virke i prestenes hjerter, og mange av dem bøyde seg for Gud

Sitat fra "Festreis på Madagaskar" av Fredrik Wisløff.

Sang av Petra Fremo

mel: Ungdommens lykke

Hva skal jeg gjøre når alt synes svart.

Synden er virksom, og hjertet er hardt.

Glede og trygghet, ja, visshet og tro.

Alt er forsvunnet. Jeg har ingen ro.

Ref.:    Du skal se Jesus og regne med Ham

Glemme ditt eget, og tro på Guds lam.

Tro det han sier:

Jeg døde for deg.

Synden og skylden tok Jesus på seg

Ordet jeg leser; det gir ingen ro.

Følelser svikter, hvor er nå min tro?

Jeg er som treet når løvet er falt, 

grener som spriker, og avslører alt

Det er nødvendig skal Jesus bli stor. 

Helt etter planen Gud har i sitt Ord.

Ribbet til skinnet, nå mangler jeg alt

Da får jeg drakten Guds sønn har betalt

La det nå være avskrevet og glemt. 

Grav ikke frem det som korset har gjemt.

Lese Guds løfter, og stole på dem. 

Dette er veien, slik kommer du hjem!

Petra Fremo

Andakt for Maria budskapsdag

Men Maria sa til engelen; Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. Luk 1,34 og 35

Så lenge som den kristne kirke har eksistert, har den bekjent seg til troen på Jesus Kristus, Guds Sønn, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd og født av jomfru Maria.

Jesu underfulle fødsel er bevitnet både hos Matteus (Matt 1 ,18 ff) og hos Lukas. Den som tror at Bibelen er Guds troverdige ord, trenger ikke flere vitnesbyrd. Men den som ikke har denne tro på Bibelen, ville ikke ha bøyd seg for det den sier om Jesu fødsel, selv om det hadde vært flere direkte vitnesbyrd å finne i Det nye testamente.

Det som står, er tilstrekkelig. Men det må dessuten sies at steder som Joh 1.14 og 1. Tim 3,16 får først sin fulle mening når vi leser dem i lyset av beretningen hos Lukas. Les selv, og tenk!

Den kristne kirke har holdt seg til det som Matteus og Lukas forteller. Og helt fra begynnelsen av har dette ledd i troen hørt med til den troende menighets bekjennelse.

Det er ikke tilfeldig. For det er klart at Det nye testamente her peker på en viktig sannhet om vår frelser Jesus Kristus.

Apostler og evangelister vitner at han er Guds Sønn. Og mange steder i Det nye testamente finner vi budskapet om at han er fra evighet ett med sin Far i himmelen. Joh 1,1 ff.

Så var det ikke så underlig tross alt, at hans komme til verden skjedde på denne måten.

Guds barn leser om Jesu fødsel med undring og takk. Vi føler at vi står på hellig grunn. Slik har det seg altså med vår Herre og Frelser. Han er sann Gud, født av Faderen fra evighet - og samtidig sant menneske, født av jomfru Maria. Han er vår Gud, vi ber til ham. Og han er vår bror, han gjorde seg helt ett med oss og tok all vår elendighet på seg.

Lovet være hans navn!

Andakt av Carl F. Wisløff for 25. mars

Av nåde

En ung lærer som gjerne ville hjelpe barna til å lære så mye som mulig, prøvde på forskjellig vis å vekke læretrangen hos dem. En dag sa han til klassen at alle som dagen etter kom på skolen og kunne leksen sin godt, skulle få komme inn i bestestuen hans, og der skulle de få hver sin kopp sjokolade og et fint brød. Vi skal huske på at slike ting ikke var småtteri på bondebygden her i landet den gangen. Som ventende var dro alle hjem fra skolen den dagen med et eneste stort mål: De ville lære leksen sin, så de kunne få komme inn i bestestuen til læreren og få sjokolade og fint brød neste dag.
Men mens alle dro glade hjem, sikre på at de skulle lære leksen, gikk det én mellom dem som ikke var glad. Severin hette han. Han var en av disse ulykkelige som hadde små evner og blant annet syntes å mangle evnen til å lære utenat. Mor la til side alt arbeid og satte seg med gutten sin for å hjelpe ham med leksen. Men alt det de strevde, kom de likevel ingen veg. Da kvelden var slutt, var Severin trett. Men leksen var ikke lært.
Tidlig neste dag var Severin og mor hans oppe og prøvde på nytt, men nei, det var umulig. Og så måtte han gå på skolen den dagen som alle andre uten å kunne et ord.
Severin satt ved nederste enden av det lange skolebordet. Så gikk det rundt fra barn til barn, og alle kunne leksen. Nå var det bare Severin igjen. Han satt motløs med ansiktet i hendene.
Nå, Severin, sa læreren, nå får du reise deg. Jeg tenker du kan fortelle oss litt i dag.
Jeg kan ikke, svarte Severin.
Å jo da, prøv nå! Jeg skal hjelpe deg i gang, så går det nok!
Han reiste seg opp og sa etter de ordene som læreren sa først, og dermed var det stopp. Alle satt som fortumlet. De syntes synd på Severin.
Hva skal vi gjøre med Severin? spurte læreren.
Da reiste den eldste jenta seg og sa: Severin må få være med.
Er alle med på det? spurte læreren.
Ja! Ropte flokken i kor.
Så bar det inn i bestestuen, og Severin måtte først til bords. I glad selvfølelse over at de hadde lært leksen sin, drakk de sjokolade og spiste fint brød, alle unntatt Severin. Han satt der uten å ha lært leksen.
Av bare nåde får vi komme inn i Guds rike, til hans gjestebud, av nåde for Jesu skyld.

Andakt for 14. november i Barneandaktsboka, Lunde forlag, 1962

Akkordering, pene navn og unnskyldning

I et eller annet blad fant jeg følgende: Om vi selv er stedige, så er det fasthet. Hos nesten er det krakilskhet og stivsinn. Når en annen tar seg tid til å utføre ting, så er han sendrektig. Når jeg gjør det samme, kaller jeg det å være grundig. Når andre behandler folk særlig vennlig, kaller vi det smiger. Når jeg selv gjør det, heter det alminnelig takt. Sier en annen nettopp det han tenker, er han ondskapsfull. Når vi selv gjør det, kaller vi det å være åpen og likefram. Når vår neste ikke synes om en person, så er han forutinntatt og fordomsfull. Når vi selv har motvilje mot noen, så er vi menneskekjennere. Når vi selv er rasende, er det våre nerver som har skyld i det. Når en annen gir etter for et heftig lune, så...

Dette kan vel gi oss noe å tenke på. Akkordering, unnskyldning og pene navn er som en hengemyr. Jo mer du strever med den, jo dypere synker du. Somme kom aldri opp mer. Hengemyren slukte dem slik at de fant sin død der.

"Gjennom ild" s.157 av Johannes Brandtzæg

Å løfte seg etter håret

Den store skrønemakeren Münchhausen forteller i en av historiene sine: Han var med hesten sin kommet til en riktig bunnløs myr. Jo mer hesten arbeidet for å komme seg opp, jo mer sank den ned i myren. Til slutt fant han på en fortreffelig utvei. Han spente benene sine godt fast rundt hesten. Så trakk han av alle krefter i sitt eget hår og løftet både seg selv og hesten inn på tørt, fast land.

Dette er jo bare en skrøne, men er det ikke ofte slik vi bærer oss ad når vi prøver å bøte den store skaden synden har gjort i vårt liv og vårt vesen? Resultatet blir at vi arbeider oss dypere og dypere ned i myren i stedet for ut av den.

"Gjennom ild", s.77 av Johannes Brandtzæg

Petter og gresskarfrøene

"Mor," sa Petter en dag, "jeg skulle ønske at jeg kunne tjene noen penger."

Tjener du ikke penger nok nå da? Du går ærend, og så får du lommepenger hver eneste uke".

"Ja, jeg vet det," sa Petter, "men jeg mener slike penger som voksne mennesker tjener, Lønn, forstår du, mor."
"Du får nok høve til det når du blir gammel nok," sa mor. "Du får ta det med ro en stund til."
"Jeg vil tjene noen nå." Petter ville ikke gi seg med det samme.
"Du kunne nok tjene penger hvis du kunne arbeide, men du er jo bare en liten gutt ennå."
"Ja, men kunne jeg ikke gjøre noe for gårdbruker Stubberud? Jeg har lyst til å spørre ham."
"Jeg tror nok du er for liten ennå."
"Men kunne du ikke spørre ham for meg? Bare spør ham, det gjør ikke noe om vi bare spør," tigget Petter.
Etter at Petter hadde tigget lenge og overbevist moren om hvor stor og sterk han var, lovte moren å spørre bonden om ikke Petter kunne gjøre noe for ham. Og slik gikk det til at Petter skulle være på gården hos Stubberud i en uke av ferien sin. Han skulle arbeide hver morgen for en bestemt betaling, og om ettermiddagen skulle han leke som han ville, hvis han hadde gjort arbeidet sitt ordentlig.
Petter følte seg helt voksen da han drog av sted med kofferten som inneholdt kam, hårbørste, tannbørste og andre nødvendige ting.
Stubberud tok den vesle karen i handa og ønsket ham velkommen til gårds. Petter fikk arbeid med en gang og skulle utføre forskjellig rundt bygningene.
Så kom Stubberud en morgen og sa at i dag hadde han en viktig jobb til Petter.
"Petter," sa han, "i dag har jeg et viktig og stort arbeid til deg. Vil du gjøre det akkurat slik som jeg sier?"
"Ja," sa Petter, "De kan være sikker på at jeg skal gjøre det så godt som jeg kan."
"Så bli med meg."
Bonden tok ham med seg over gården, og da de gikk forbi låven, tok mannen med seg et stort spann med gresskarfrø. Det var videre over skigarden og bort på jordet.
Petter var ikke riktig sikker på hva det kunne bety, men han gjettet seg til at arbeidet han skulle utføre, hadde å gjøre med frøene.
"Se her nå," sa bonden. "Ser du dette jordet?"
"Ja," sa Petter litt spakt, han syntes ikke han hadde sett et så drøyt jorde i hele sitt liv.
"Jeg vil at du skal så gresskarfrø på dette jordet, og det må gjøres ordentlig."
"Skal jeg gjøre det?" Petter satte store øyne.
"Ja, det skal du få gjøre," sa Stubberud. "Du skal gå nedover denne furen Ta tyve små skritt og putte tre frø i jorden. Så tar du tyve små skritt til og legger tre frø i jorden. Når du er ferdig med denne furen, kan du gå over i neste, og slik holder du på til du ikke har mer frø i spannet."
"Det skal bli," sa Petter, han var stolt over at han endelig skulle få en ordentlig jobb.
"Skjønner du hvordan du skal gjøre det nå da?"
"Jada," sa Petter, "Tre frø i hvert hull og tyve skritt mellom hvert."
"Det er riktig, gutt." Bonden smilte over hele ansiktet. "Nå kan du begynne, og når du er ferdig, kan du gå bort å bade, hvis du vil."
"Tusen takk," sa Petter, han retter ryggen opp og ble voksen. "Det skal ikke vare lenge før jeg er ferdig."
"Jeg lurer på det," tenkte Stubberud da han gikk.
Imens hadde Petter tatt til med arbeidet.
"Tre frø, tyve skritt, tre frø, tyve skritt," mumlet han for seg selv mens han holdt regnskap og gikk nedover den lange, lange furen.
Til sist nådde han slutten på den og snudde for å se hvor han begynte. Han kunne nesten ikke se der han begynte, så langt borte var det.
Så kikket han den i spannet, men da sank motet. Det var like mye i det ennå. Det syntes ikke at han hadde tatt så mange frø til denne furen!
"Nå har jeg stukket mange frø i jorden, og enda er det like mange igjen. Jeg må nok arbeide hardt hvis jeg skal blir ferdig," tenkte han.
Så tok han fatt på neste fure og tellet videre: "Tyve skritt, tre frø, tyve skritt, tre frø."
Til slutt var den furen også ferdig, og en gang til kikket han ned i frøspannet. Han fikk nesten lyst til å gråte. Det hadde minket litt, men det var sannelig ikke mye.
Han begynte å bli trett nå, og det var varmt også, og da han så på alle de frøene han skulle sette, skjønte han at han aldri fikk bade slik som Stubberud hadde fristet med.
Så fortsatte han. Akkurat da slo det en tanke ned i ham.
"Jeg undres på," tenkte han, "hvordan det går hvis jeg stikker fire eller kanskje fem frø i hvert hull? Da blir spannet tomt mye fortere. Og Stubberud får aldri vite det når de ligger i jorden."
Han tenkte litt over det, så opp på solen og kjente at han selv ble varmere og varmere. Han tenkte igjen på at han skulle bade.
Så begynte han han å holde regnskap: Fem frø, tyve skritt, fem frø, tyve skritt.
Til sist kom han til slutten på den tredje furen og tok fatt på den fjerde. Men da han så ned i spannet, var det nesten like fullt ennå.
Trett og mismodig satte Petter seg ned.
"Han skulle ikke ha gitt meg så mye å gjøre," sa han til seg selv. "Han må da ha skjønt at jeg ikke først kunne bli ferdig med alt dette og så bade? Det skjønte han sikkert. Men jeg tør ikke si at jeg ikke orker mer. Jeg får fortsette litt til, men kanskje jeg kan stikke seks eller syv frø i hvert hull?"
Det gjorde han i de to neste furene.
"Tyve skritt, syv frø, tyve skritt, syv frø."
Men ennå var ikke spanne tomt, og det var allerede langt på dag. "Spannet skal bli tomt hva jeg så skal gjøre med det, og jeg skal bade. Jeg legger en håndfull ned i hvert hull."
Han gikk igjen og sa: Tyve skritt, håndfull, tyve skritt, håndefull."
På denne måten ble spannet endelig tomt, og Petter snudde bunnen i været og skyndte seg av sted til vannet.
Men av en eller annen grunn var det ikke noe moro å svømme. Det var et eller annet inne i hjertet som ikke var som det skulle være. Han kunne ikke si hva det var, men det var noe.
Bonden nå ham og spurte om han var ferdig med jobben.
"Ja," sa Petter, men igjen kjente han det rare som lå inne i ham og gnog.
"Det var fin-fint," sa han, men Petter syntes ikke det var fullt så fint.
Den kvelden reiste han hjem. Moren spurte hvordan han hadde hatt det, og han svarte at han hadde hatt det fint, men inne i ham lå ennå det rare og gnog. Han kunne ikke bli kvitt de gresskarfrøene, og til sist gikk det opp for ham at de ville komme opp igjen!
Helt til da hadde han ikke kommet på den tanken, men nå ble han både het og kald. Om kvelden bad han at Gud ville gjøre det slik at frøene ikke skulle vokse.
Men de vokste likevel. Noen dager senere stakk spirehodene opp bortover hele jordet. Da tok Stubberud seg en tur bortover for å se hvordan plantene kom fram. Og han skjønte hvorfor Petter var blitt så fort ferdig med arbeidet.
Han smilte igjen og skjønte alt sammen.
De møttes ikke, Stubberud og Petter, før neste gang de skulle i kirken.
Da hendte det seg slik at Stubberud kom inn gjennom døren, og Petter kom inn gjennom døren, og der stod de ansikt til ansikt.
Petter følte som det var dommedag. Kunne han ha gjort det, hadde han snudd og rømt sin vei, men noe hodt ham naglet til stedet. Han kunne ikke se annet enn Stubberud og millioner av gresskarfrø. Leppene hans begynte å skjelve.
Stubberud så det og forstod. Han var en snill mann og skjønte at Petter hadde lært leksen sin.
"Ikke gråt," sa han tett inntil Petters øre. "Husk bare på at alle de frø du sår i livet, kommer opp. Det som en mann sår, skal det også høste."
Han trykket hånden til Petter, og Petter ønsket at han kunne gå rett ut av kirken og så hele jordet om igjen.

Fra "Skumringsfortellinger"av Arthur S. Maxwell

Kvinne ved matbordet i en fangeleir

Hun var ført dit fordi hun ikke kunne holde opp med å vitne om Jesus i rom eller friluft. Denne søster var helt døv på det ene øret.

Allerede ved første måltid i leiren hadde vakten oppdaget at hun bøyde hodet og bad for maten. I hissighet og oppsynsvrede farer han bort til henne før hun får tatt opp sine spisepinner, og gir henne, høyt så alle skal høre det, grov kjeft og ordre om at slikt skal han ikke finne seg i ved disse langbord. Det er staten som gir dere maten og ikke noen som helst gud. Takk formann Mao i Peking ved å spytte ut denne forbannede gift utlandet har puttet i deg. Forstått!?
Her slår mannen knyttneven i langbordet så skåler og spisepinner danser bort over.
Men kvinnen fortsatte med sin bordbønn. Fra hun ble kristen, hadde hun aldri løftet en risskål uten først å takke ham som sender sol og regn slik at gryn som disse blir modne - blir mat.
I mektig raseri kommer samme vakten farende. Han gir det bøyde hodet et så kraftig slag at kvinnen mister bevisstheten.
Men hvilket under.
Neste dag oppdager hun at hørselen er kommet tilbake til det døve øret. Hun prøver med fingrene, og finner snart ut at hun hører bedre på det som hadde vært steindødt i mange år enn på det andre!

Fra “Det Kina jeg så igjen” av Asbjørn Aavik