Navnet Jesus

Du skal gi ham navnet Jesus. Matt 1,23

Det blev første gang sagt til Josef. Nu siger Herren det til dig: Giv ham navnet JESUS! Det er ikke nok, at Josef har gjort det. Du må også gøre det!

Navnet JESUS betyder  FRELSER. Det har Gud gjort ham til. På årets første dag møder Herren dig med kaldet: Lad Jesus være din FRELSER. Udsæt det ikke. Umærkeligt lægges år til år. lngen af os ved, om vi netop nu træder ind over tærskelen til vort sidste.

Men i dag hører du hans røst. I dag er det frelsens dag. I dag lytter Gud. Vil du give hans søn det rette navn? Og du som  har gjort det, men alligevel er fyldt af frygt og ængstelse - du skal vide, at der ikke skal mere til. Det er ikke din kristendom,  der skal frelse dig. At være frelst er det enkle at have Jesus til  FRELSER. Det vil han være for dig i året, som ligger foran. Om det rummer  365 dage for dig, ved alene Gud. Det er heller ikke afgørende. Det er det derimod, at du hver eneste dag giver Jesus FRELSERNAVNET,  for det er hans rette navn. I hans navn ligger din salighed. Det er sandt, når vi synger: Jesus, Jesus, fuldkommen nok for himmel og jord er gemt i det ene ord: JESUS!

Han skal herliggjøre meg

Det er Helligånden det er tale om. Her har du det tegn du kjenner ham på: Han herliggjør Jesus. Møter du en forkynnelse eller ser tegn og undre, som ikke gjør det, skal du vite, at det du møter, er født av menneskers ånd eller åndsmakter fra mørkets rike.

Vi er fattige på sann åndskraft. Kristus-vidnesbyrdet er svakt. Jesus herliggjøres i alt for liten grad  i oss og blant oss. Er noen bønn viktig, er det bønnen om Den hellige Ånd. Han utgår fra Faderen og Sønnen, og vi eier ham kun i en stadig mottagelse. Og vi kan kun motta Helligånden i en stadig erkjennelse av vår egen elendighet og fattigdom. Er vi ikke lenger tiggere, lar Herren oss gå frem i egen kraft, og da blir veien langt og tung.

Gud vil lære oss å be om Helligånden. Han har selv sagt, at han vil gi Ham til dem som ber. Han vil la oss erfare Åndens heliggjørelse av Jesus, hvor hjertet synger av fryd: Jesus, Jesus, fullkommen nok for himmel og jord er gjemt i det ene ord. Vi trer til side, og Jesus fyller alt. Slik skal det være, for Jesus er alt. Han er det for din tro, han er det i ditt hjerte, og han er det i din himmel.

Dagens ord i Dagen 25.03.2005 av Hans Erik Nissen

Erfaringer på Emmausveien

Han åpnet  Skriftene for oss. Luk 24,32

Har du gjort samme  erfaring som Jesu venner på vei til Emmaus? Mørket hadde senket seg over sjelen. Det de hadde regnet med, ja trodd og bygget deres liv på, var bristet. Men så kom Jesus og slo følge med dem. Det gjør han også med deg. Han  kjenner deg i din nød.

Så kommer han deg til hjelp. Han gjør det gjennem Skriftene. Satan vil ha deg til å forakte en slik
hjelp. Hva kan ord hjelpe, til og med gamle ord, du kjenner så godt? Men tro ikke din verste fiende, som alltid prøver å holde deg borte fra det middel, som Gud gir nåde gjennom. Bed om et ord og lukk ennnå en gang den prøvede bok opp

Så skjer underet. Jesus kommer. Han er deg like så nær som din Bibel er deg nær. Sett din finger på et velsignet Jesus-vers og legg ditt øre inn til det. Gjennom det viser Jesus deg seg selv i sin herlighed. Du ser ham opphøyet på kors. Det er ikke naglene som holder ham fast. Det er kjærligheten til deg. Han sier til deg: Dette er prisen for at jeg ikke kan tenke meg himmelen uten deg. Ved de ord begynner ditt hjerte å brennde, og du må si til ham: Hvilken nød er det hvor du er nær, o, Herre kjær! Deg mon jeg meg befale.

Dagens ord i Dagen 23.03.2005 av Hans Erik Nissen

En strøm av levende vann

Fra hans indre skal det flyte strømmer af levende  vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde  på ham. Joh 7,38-39

Vi har lett for å tro at det avgjørende er at vi får sagt det på den helt riktige måte og helst bedre enn alle andre. Men vi tar feil. Det avgørende er at andre møter Helligånden gjennom oss. Ord, som er båret og gennemtrengt av Ånden, har en kraft som overbeviser innefra.

Vi har mye god og riktig forkynnelse, men vi er fattige på åndskraft. Fordi den mangler, er det så lite syndenød. Og det er også årsaken til at vi så sjeldent hører et varmt vidnesbyrd om Jesus, som føder glede og takk i hjertet over det fullbrakte.

Hva skal vi så gjøre? Vi skal erkjenne at vi har ikke kildene i oss selv. Vi har kun sisterner som ikke kan holde vann. Vi må deretter gå til Kilden. Der må vi øse og der må vi drikke. Vi må gjøre det så rikelig at det blir overflod til andre. Vi må leve i stadig  bønn og mottagelse av den Hellige Ånd, og i tillit til Herren må vi frimodig kaste vårt brød på vannet. Det kan være det går lang tid, men vi skal få det igjen. Den som bier på ham, skal ikke bli til skamme. Det har han selv sagt.

Dagens ord i Dagen 22.03.2005 av Hans Erik Nissen

Få ære av Gud

Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre?  Joh 5,44

Jesus har frelst deg inn i et liv, hvor du ikke er bundet til mennesker og deres dom. Du står foran den Herre, som både har dømt og frikjent deg. Han er så stor for ditt hjerte, at du igjen og igjen vender tilbake til ham. Det er hva han sier om deg som betyr noe.  Ære  fra andre varer kun kort, og den kan hurtig endres til misshag.

Men å få ære fra Gud er vel umulig? Nei, du kan få ære. lkke i kraft av deg selv, men har du tatt imot gaven fra Gud, så eier du Jesus, og det innebærer, at Gud aldri ser deg alene. Du er ikke lenger alene. Du er alltid sammen med ham. Der hvor du er, der er Jesus. Han bor ved troen i ditt hjerte

Dybest sett er du løst fra mennesker. Du er bundet til en: Jesus. Det kan være at mennesker ærer og takker deg. Det får du lov til å glede deg over, men det er æren fra Gud du søker. I ditt hjerte synger du: Jesus, Jesus fullkommen nok for himmel og jord er gjemt i det ene ord. Og du fortsetter med ordene:  Har jeg deg, o, Jesus blott, hva skal jeg ønske mer? Og svaret kjenner du: Du har overflod, for med  Jesus har du æren fra Gud!

Dagens ord i Dagen 21.03.2005 av Hans Erik Nissen

Jesus viser hvem du er

Kom og se en mann som  har sagt meg alt det jeg har gjort! Joh 4,29

Det skal tørst til før du begynder å drikke av det levende vand. Den skaper Jesus ved å gjøre deg til en synder. Og så er det likevel ikke helt riktig. Jesus gjør deg ikke til noe du allerede er. Han åpenbarer og avslører bare sannheten og virkeligheten. Han gjør det ikke for å støte deg bort. Men han vil skape frelsestørst i din sjel.

Tåler du Jesu avsløring? Eller er du en av dem som viker utenom og ikke mer vil høre om synd? Vil du
heller drømme deg frisk og ikke trenge til lege, enn være hva duer: en syk som må gå til Jesus? Tenk på at det ikke er legen som gjør deg syk. Men legen over alle leger vil frelse din sjel. Derfor forteller han deg hvordan det står til.

Det var vejen til frelse for Hans Nielsen  Hauge. Han sang og bad med salmens ord: "Vis mig fordervelsens avgrund  i meg".  Og Herren gjorde det. Men han stanset ikke der. Han ga ham frelsens vanm og lot levende strømmer av vann gå ut fra hans indre. Jesus fører oss på samme vei. Han lar oss erfare at hvor synden blir stor, blir nåden ennå større. Også  for oss gjelder det: Inn i syndenød og ut med frelsesfryd!

Dagens ord i Dagen 19.03.2005 av Hans Erik Nissen

Vokser - blir mindre

Han skal vokse, jeg skal avta. Joh 3,30

Når en kristen vokser, blir han mindre. Vår gamle natur opplever det smertelig. Den vil jo selv være stor. Men Gud er nådig. Han gir ikke opp. Når et kar mislykkes,  kaster han ikke leret bort. Nei, han danner det til et nytt kar. For at det kan skje, må det mislykkede brydes ned. Herren må gi oss en avsløring av oss selv. Det oppleves som om Gud tar alt fra oss, men det er ikke tilfelle. Gud viser oss at det vi selv kan møte frem med, ikke holder mål i hans øyne. Du bliver mismodig fordi du synes at det aldri blir med deg, som det skulle være. Du er så fattig.

Læg mærke til Ordet. At du skal avta er ikke det eneste som står. Ordet sier også at Jesus skal vokse. Det kan skje når du ikke selv fyller så mye! Samtidig skal du vite at det å avta ikke i seg selv gjør Jesus stor. Jesus må inn i deg med hele sin rikdom. Du lukker ham inn ved å åpne deg for guddomsfylden i Ordet om ham. Gør du det, går han inn i deg med hele sin rikdom. I kraft av ham er du både kongebarn og himmelarving.

I denne virkelighet synger du den nye sang: Jesus, Jesus fullkommen nok for himmel og jord er gjemt i det ene ord: JESUS!

Dagens ord i Dagen 18.03.2005 av Hans Erik Nissen

Med Jesus i Paradis

I dag skal du være med meg i Paradis Luk 23,43

Hvor mye vil du gi for å høre disse ord sagt av Jesus som de sidste ord, du skal høre på jord Kan vi være enige om at ingen pris er for høy? Ord, som gjelder evigheten har en sslik vekt, at de får alt annet til å blekne og bli uten betydning.

Når alle dine ord er sagt, er det Jesus som taler og hva han sier betyr en evig himmel eller evig helvete for deg. Hvor meget  måtte Jesus gi for å kunne si de beste av alle ord til dig? Han måtte betale med sin rettferdighet og gå inn under dine Synder: Og så måtte han bære dem opp på korset inn under forbandelsen. Han måtte selv bli en forbannelse, ikke
alene i menneskers øyne, men først og fremmest i sin Faders. Han måtte inn i gudsforlatthetens mørke,
som er helvetes kval.

Men da var veien også banet. Ser du Jesus med en røver ved hånden gå inn gjennom døren til himlen? Han er den første løn, Jesus som smertenes mann fører med seg - og du må være den neste! Hører du det? Du skal være med ham. Du skal være det i Paradis. Og du skal være det på en bestemt dag. Det er den dag, hvor Jesus sier: I dag, og da svarer dit hjerte: Ja, i dag er det frelsens dag!

Dagens ord i Dagen 17.03.2005 av Hans Erik Nissen

Hva Jesus sier deg

Hva han sier til dere, det skal dere gjøre.  Joh.2,5

Mange er så optatt av, hva de skal gjøre for Jesus, så de aldri riktig blir stille for hvad han siger til dem. Derfor brenner de ut i tjenesten. Og hva værre er: Noen blir så opptatt av å tjene andre, at de forsømmer å tjene seg selv med Guds ord. Da er du inne på det skråplan, der fører til frafall.

Jesus har noe å si deg. Han gjør det når du hører og leser hans ord. Lytt til det. Genta det for deg selv. Tilegn deg det i ditt innerste. Ta alle innvendinger til fange. La Ordet bli til tak. Da opplever du at nå er det ikke lenger deg som er herre over Ordet, men du er inne under dets  magt.  Du tror Ordet og handler på Ordet.

Da er underet  skedd. Jesu ord har født deg inn i livssamfunnet  med seg selv. Du vandrer nå sammen med
ham mot himmelen. Underveis  legger han trøstens og kraftens ord inn i din sje|. Det gir deg styrke til å holde ut. Samtidig kaller han deg inn i sin tjeneste. Da er du  i sannhed lykkelig.  Det største af alt er å ha Jesus til frelser. Det nest største er å la seg bruke av ham.

Dagens ord i Dagen 16.03.2005 av Hans Erik Nissen

Din synd på Guds lam

Se der Guds lam, som bærer  verdens synd!  Joh 1,29

Du har hørt om Jesus. Kanskje er du fortrolig med alt som evangelistene forteller om ham. Men har du sett Guds lam som bærer verdens synd? Det er det som avgjør om du er frelst eller fortapt. Der er ikke liv i noe annet enn i et blikk på det blødende lam.

Skal du løses fra synden, må du se den ligge på et annet sted enn på dine skuldre. Så lenge du ser den hos deg selv, er det deg, som må kjempe. Og kampen er håpløs. Du kan ikke utslette gammel  synd, og det kommer stadig mer til. Helt annerledes er det når du ser din synd på det blødende offerlam. Da går det opp for ditt hjerte at Gud har tatt dine synder fra deg og lagt dem på sitt lam. I møte med dette nådens under mangler du ord. Du blir helt stille, mens ditt hjerte gråter av fryd.

Du blir aldri ferdig med å se. Igjen og igjen dras du mot offerstedet. Det samme gjelder dagen. Den lange fredag er din frelsesdag. Igjen og igjen må du se, hva det har kostet Gud å frelse deg. Slik er det på jord, og slik er det  i himmelen. Der står Lammet på Sions berg omgitt av alle sine frelste. Ser du Guds lam her, skal du også gjøre det i evighet.

Dagens ord i Dagen 15.03.2005 av Hans Erik Nissen

Jesu åk og ditt

Ta mitt åk på dere...  så skal dere finne hvile. Matt11,29

Det er merkelig: Man kan da ikke finne hvile ved å ta et åk på seg! Slik  tenker vi, men Jesus lærer oss noe annet. For å finne ut av det Jesus mener, må vi først gøre oss klart hva Jesu åk er. Det er alt det som Gud vil at Jesus skal bære. Jesu åk er Jesu ja til Guds  vilje.

Det er også noe Gud vil du skal bære i din vandring med Herren. Ved å gøre det blir du et levende vitne. Gjennom deg får Gud sagt, at det holder - det Jesus har gjort - selv i modgang, sykdom, ensomhet og nød. Jesus bor i ditt hjerte og du bærer ham inn i alt det svære, som et stille vitne om hvor godt det er å høre Jesus til.

Det kan være uendelig  svært å si ja til de byrder  Herren legger på dine skuldre, ja, det kan koste mye kamp å være lydig og villig til å gå offerveien i lydighed mod Herrens vilje. Herren kaller deg i dag til å gjøre det. Han vil føre deg inn i en hvile, som ikke stammer fra denne verden. Den blir din, når du ydmygt bøyer deg og sier: Skje ikke min, men din vilje. Det var velsignelsens vei for Jesus. Det er velsignelsens vei for deg.

Dagens ord i Dagen 14.03.2005 av Hans Erik Nissen

Fredsfyrstens sverd

Dere må ikke tro at jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd.

Matt 10,34

Hva hører vi i dag? Fredsfyrsten kommer ikke med fred, men med sverd? Er nu ikke dette en høyst merkelig selvmotsigelse? Akk, verden er i opprør mot Gud. Kristi fred er ensbetydende med strid mot synden. Denne strid er i virkeligheten fredens betingelse og dens følge. Det koster strid at bli en kristen. Der er mange bånd som må rives. Det går ikke av uten smerte. Kanske både far, mor, søsken og venner holder igjen, ja håner og skjeller.

Vil du unngå den strid, så får du aldri Kristi fred. — Og med verden i det store og hele er det likedan. Hel, avgjort kristendom tåler ikke verden. Offisiel kristendom er i orden — «en står seg likevel best på å leve som kristen, få tale ved graven og krans på kisten» — men intet svermeri. Vi kjenner ånden, og å gi etter for den er å gå glipp av Jesu fred. — Men kanskje blir striden llikevel skarpest mot en selv og jeg'et i alle dets forgreninger. Å — hvor det er fristende å «gi etter» her. Det må et daglig valg til — en daglig «avdøen» — sverdet må ofte ramme oss i vårt innerste. Men dette sverd må brukes, ellers mister vi freden. Jo grundigere vi bruker sverdet desto grundigere blir vår fred.

La oss ikke vike unna for fredsfyrstens sverd. Han er selv med i striden, og gir oss kraft til å føre den til ende.

Andakt for 10. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Nær Guds rike

Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt fra Guds rike.

Mark 12,34

I forhold til Guds rike er det bare to slags mennesker: de som er inne i Guds rike og de som er utenfor. Det er intet tredje. Men det er stor forskjell innbyrdes på dem som er innenfor; det er barn og det er fedre, det er dem som såvidt er kommet over dørstokken og det er dem som er kommet inn i de indre helligdommer. Og likeså blant dem som er utenfor: det er dem som er langt borte og det er dem som er nær Guds rike.

En sådan var det Jesus talte disse ord til: Du er ikke langt fra Guds rike. Det er en forhåpningsfull stilling. Den som er nær har mange fortrinn fremfor den som er langt borte. Men allikevel: å være nær er det samme som å være utenfor. Israelitene var kommet helt til grensen av Kanaan, men de måtte dø i ørkenen fordi de knurret mot Herren. Kong Agrippa var nesten en kristen, men han blev aldrig en kristen. Det er en forhåpningsfull stilling å være nær; men det er også en betenkelig stilling. Mange er nær Guds rike og kommer aldri inn. Mange er gått tilgrunne like ved terskelen. Det ser ut, som sjelefienden har mobilisert hele sin styrke nettopp der for å holde sjelene tilbake fra det avgjørende skritt; for kan han bare det, så har han vunnet spillet.

Du som er nær, å kom inn! Det er også en annen som står der ved grensen, og han vil hjelpe deg inn. Jesus rekker deg hånden, ta den! Betenk deg ikke, men kom. Kom straks! Kom helt inn!

Andakt for 10. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Falske ånder

Dere elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv ånderne, om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.

1Joh 4,1

Det er ikke gull alt som glimrer. Det er heller ikke fra Gud alt som utgir seg for det. Mange tror om seg selv at de er fra Gud og at det er hans gjerning de gjør, selv om den er det rene idioti. Enhver motstand mot deres ekstravanganser og utskeielser, anser de som motstand mot Gud. Og de er ikke kresne på ord når det  gjelder å karakterisere dem som våger å bedømme deres åndelige humbug.

Det er også et andet slag. De som utgir seg for å være Herrens tjenere skjønt de vet at de ikke er det. Beviste kjeltringer, hyklere av profesjon, som «gjør» i åndelighet.
Kjærlighetens apostel advarer mot disse ånder. «Tro ikke enhver ånd» sier han. Aldri trengtes vel et slikt ord bedre enn nå. Det myldrer av åndelige humbugmakere og religiøse sjarlataner, og alle har de sine disipler. De utvalgte skal forføres om det er mulig. Og dessverre — det viser seg at det er mulig.

La oss prøve åndene! Jesu ånd er kjærlighetens og ydmyghetens og fremfor alt tjenersinnets ånd. På den ånd er vår «åndelige» tid dessverre fattig. Må vi prøve oss selv! Og prøve de andre!

Andakt for 12. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

For jorden

Sønn, gå i dag og arbeid i min vingård.

Matt 21,28

Det var Guds mening med oss mennesker, at vi skulle leve både for jorden og for himmelen. Men vi mennesker, som har så lett for å ta feil av Guds mening, vi tar så ofte feil av den også på dette punkt. Vi vil helst leve bare for en av disse to. Enten bare for jorden eller bare for himmelen. Vi har vanskelig for å forene begge. Det er lett å se, at de fleste mennesker lever bare for jorden. Om dem vil jeg ikke tale i dag, men vil gjerne si et ord til dem på den motsatte side; de som gjerne vil leve bare for himmelen. For, merkelig nok, det er en del slike. «Jorden», sier de, «uff nei, den er bare et fengsel, bare en jammerdal. Den som kunne komme seg herfra. Den som var i himmelen —»

Nå, det kan nok være at jorden til sine tider er noe av et fengsel, noe av en jammerdal. Men llikevel: den er et hjørne av Guds vingård. Og enhver kristen har fåt sin anviste plass i dette hjørne, sin lille plett å dyrke, hegne og pleie. Og denne plett skal vi elske, ellers kan vi ikke skjøtte den rett. Klag ikke over jordens elendighet, men gå ut og gjør den bedre. Er verden mørk, så gjør mørket mindre. Er verden kald så gjør den varm. «En kan bringe lys til mange». Du er skapt ikke bare for himmelen, men også for jorden. Gjør Guds vilje på jorden, og himmelen vil stå åpen for deg når du er ferdig.

Andakt for 11. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Fariseisme

Og Jesus sa til sine disipler: Se dere for og ta dere i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig.

Matt 16,6

Fariseernes surdeig? Hvad er fariseisme? Det er å gi sig ut for at være bedre enn man er Det er å anse seg selv for å være bedre enn andre. Og endelig er det dette å nyte sin egen åndelighet. Når denne sott får utvikle seg i ro og fred, går den snart over til dømmesyke og herskertrang. Det er derfor en farlig sott.

«Vokt dere for fariseismen!» roper Jesus til sine disipler. Altså: den luret også på hans disipler. Den lurer helst på de troende. Den er etter dem som en skygge, og passer på hver eneste anledning til å slippe inn i deres hjerte. «Du er likevel en ydmyk kristen, du har da litt hjertelag for andres nød, du vitner godt om Jesus, du ber varme bønner, du besøker mange syke», kjenner du, kjære læser, denne røst? Berører det deg pinlig, når andre foretrekkes framfor deg? Når andre får den fornemste plass?

Sannelig, vi trenger mye nåde, hvis vi ikke skal falle i fariseismens snare. «Den største av dere skal være deres tjener». Det er vår stilling som Jesu etterfølgere. Tjenersinnet er fariseismens motsetning og den beste motgift mot den. Må vi bevepne oss med det sinn.

Andakt for 9. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Den ene tilhører

For så har Gud elsket verden, at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Joh 3,16

Av alle prekener som har vært holdt i verden er vel denne den bedste. Ja, man sier jo at det til og med er det bedste som findes i selve Bibelen. Men det er i høyeste grad bemerkelsesverdig, at denne preken holdt Jesus for — en tilhører.
Vi vil gjerne ha mange tilhørere; og naturligvis, det er en god ting at mange samles om Herrens ord. Men tilhørernes antall bør ikke være avgjørende for innholdet av vår preken. Jeg tror, det er en god regel, jeg har selv forsøkt å følge den, å gjøre seg mest umak når det er få tilhørere. De få har rimligvis gått fordi de er sultne. De kom ikke fordi andre kom, de hadde ingen «strøm» som bar dem avsted. De kom ikke
fordi det brakte dem noen anseelse. De trosset mengden og de trosset kanskje motstanden. Derfor må de få det beste. De trenger det særlig.

Og ingen kan heller beregne virkningen av et levende ord når det får antenne et menneskehjerte.  En slik gnist kan bli en flamme. Ett menneske, som brenner for Herrens gjerning, kan utføre mange ganger mer, enn en hel flokk halvsovende kristne. La os derfor ikke telle tilhørerne, la oss veie dem. Og enten vi er predikanter eller ei, la oss lære av vår store mester, at en menneskesjel er verd vår største anstrengelse.

Andakt for 5. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Sed og høst

Hva et menneske sår, det skal han høste.

Gal 6,7

Dette er et ord som vi ikke behøver å tro fordi det står i Bibelen. Det står skrevet over alt. Enhver gårdbruker har lært denne sannhet til fullkommenhet. Den er den store grunnlov i alt hans arbeide og i alle hans forhåpninger. Jorden lar seg ikke «spotte». Om han trodde det, så skulle virkeligheten snart lære ham, at det var ham selv som ble «spottet».

Men hele livet, åndelig som materielt, er bygget på denne sannhet. Den er tilværelsens alt beherskende prinsipp. Alt omkring oss søker å hamre dette inn i oss, Og i grunnen er det ingen som nekter det heller. Men allikevel: hvor mange mennesker søker vel ikke å omgå det. De tror, de skal kunne narre den store livslov. Men det er dem selv som blir narret. Om Guds
mølle maler langsomt somme ganger, maler den likevel sikkert.

Vi sår og vi samler. Dag etter dag. Time etter time. Ingen er så ubetydelig at han ikke sår. Salig er den som «sår i ånden». Han vil høste evig liv av ånden. Intet går til spille, alt finnes igjen. Hvert ord og hver handling, enhver god tanke og ethvert offer kommer igjen. Å, la oss så det gode, la oss strø omkring oss av gode ord og gode tanker og gode handlinger. Vi skal finne alt igjen. Men, om vi sår det onde, også det vil gro. Torner og tisler vil de bære oss. Vi skal finne det alt igjen.

Andakt for 16. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Det beste bevis

Men da de så Peters og Johannes' frimodighet — og da de så mannen stå ved deres side, han som var blitt helbredet, kunne de ikke si imot.

Apg 4,13,14

Det beste bevis for evangeliets sannhet er de frukter det bærer. Både i det enkelte menneskes liv og i folkenes liv.

Det fortelles om en mann, som var en motstander av kristendommen, at han hadde avgitt et løfte om at lese et stykke i Det nye testamente hver dag. Han holdt motvillig sitt løfte. Da han hadde lest en tid stanset han plutselig en kveld og sa: Min hustru, er dette sannhet, så farer vi vill. Han leste videre og etter noen dagers forløp sa han: Min hustru, er dette sannhet så er vi fortapt. I høyeste grad grepet av Bibelens ord fortsatte han å lese, og atter etter noen dagers forløp ropte han ut med glede: Min hustru, er dette sant, så kan vi bli frelst. Etter noen få ukers fortsatt lesing overgav de seg begge til Kristus.

Peter og Johannes var hardt forfulgt av prestene og fariseerne, men da disse så den helbredede mann, måtte de tie og la dem være i fred. Når store syndere blir nye mennesker, når svake kristne bevares i store fristelser, når hardt prøvede lider stille og tålmodig, og når det salige håp lyser ut av den døendes øyne, da beviser evangeliet sin kraft og sin sannhet. Er vårt liv og vårt virke et slikt bevis? Hvis ikke, hva er da i veien? Måtte vi leve så, at motstandernes munn må lukkes.

Andakt for 6. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Det ubegrensede

Det brede og lange og dype og høie...

Ef 3,18

I disse ord har Paulus forsøkt at måle Kristi kjærlighet. Man kunne kalle den kjærlighetens dimensjoner. Som man vet taler videnskaben om tre dimensjoner; og det har vært snakket og spekulert mye på muligheten av å finne en «fjerde dimensjon». Det har imidlertid aldri lyktes å finne den. Her ser det ut som vi har den.

Det brede: omfatter det ubegrensede rom og alt som lever og ånder. Det lange: spenner fra den ene evighet til den anden. Det dype: rekker ned til og nedenfor det dypeste av all synd og all lidelse. Men også det høye: (og det er det jeg har lyst til at kalle den «fjerde dimensjon») høyere enn den dristigste tanke, høyere enn den skjønneste drøm løfter oss Kristi kjærlighet. Hva formår vel ikke den å gjøre ut av en synder? Hva kan den ikke skape av elendige mennesker? Vi kan nok tale om det, men våre ord duger ikke — vi aner kun noe av herligheten i denne makt. Denne makt som kan løfte oss opp til Gud selv, og gjøre oss til ett med ham. Denne makt er i sannhet det høye.

Måtte så også vår kjærlighet få noget av disse fire egenskaper — måtte den være noe av det  brede, det lange, det dype og det høye. Dessverre, den har sine grenser, både i bredden og lengden både i dybden og høyden. La oss prøve å senke ned i oss den ubegrensede kjærlighet, at vi kan tilegne oss dens egenskaper. Også det makter Gudskjærligheten så sant den får råderom i vårt liv.

Andakt for 24. august fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Den beleilige tid

Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise; så dere kjøper den beleilige tid; for dagene er onde.

Ef 5,15—16

Det er et gammelt gyldent ord som sier, at man skal smi mens jernet er varmt. Det måtte jo også være enten en dum eller en doven smed, som ikke ville følge den regel. Slik er det over alt i livet. Hvis man ikke passer det beleilige øyeblikk så går det ille. Bonden må så i rette tid, sjømannen må seile når vinden er ham god, den reisende må passe på å være i toget når det setter seg i bevegelse. Å nøle med et godt forehavende er ofte det samme som å måtte oppgi det.

Men er det slik i alminnelige forhold, hvor mye mer gjelder det ikke, når det er spørsmål om å søke Herren. Det er særegne tider da vi føler at han er nær — vi ser både den ene og den andre ta det avgjørende skritt og blir lykkelig ved det — hvor dårlig da å stå og se på og så ikke følge eksemplet. Når den beleilige tid er over, når åndens vær stilner av, da kan det så ofte være for sent.

Kjenner du Guds kald i ditt hjerte? Føler du, at nå er den beleilige tid for deg, å nøl ikke. Du vet ikke, om anledningen kommer igjen. Og selv om så  sker, hvad vil du vinne ved en utsettelse? Aldri er det bedre end nå. Ta beslutningen, ta den fast og bestemt og straks. Da handler du viselig.

Andakt for 22. august fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Kjenner du Jesus?

Dersom du kjente Guds gave...

Joh 4,10

To menn satt en dag og snakket om tømmerpriser. Husets lille datter sto for seg selv og hørte på. Så kom hun fryktsom frem og sa til den ene, som var fremmed: «Snakker du ikke om Jesus?» Barnets spørsmål gjorde ham forlegen — men han fortsatte med sitt. Den lille pike gjentok sitt spørsmål. Da tok han henne lempelig til side, men hun kom igjen. Hun la sin lille hånd på mannens arm, så opp på ham med tårefulle øyne og sa: «Hvorfor snakker du aldri om Jesus?» Nå tidde
tømmerhandleren og han vendte seg til piken og med gråten i halsen svarte han: jeg kan ikke snakke om ham, for jeg kjenner ham ikke.»

Tømmerhandleren var oppriktig. Han kjente nok Jesus han og som de fleste mennesker, og dog var det sant dette, at han ikke kjente ham. Du som leser eller hører dette lest: si, kjenner du ham? Kjenner du ham med hjertets kjennskap? Som frelseren, som utsletter dine synder — som gir deg kraft til å leve til Herrens ære. Kjenner du ham som vennen, til hvem du går og utøser ditt hjerte, både når du er bedrøvet og når du er glad. Kjenner du ham som din konge, hvis bud og befalinger du lyder med glede? Kjenner du ham som din store  forløser, som en gang skal komme i himmelens skyer og hente deg til fredens hjem? Å det er et salig kjennskap. Det er skjult for de vise, men åpenbart for de umyndige. Måtte vi kjenne ham alle sammen.

Andakt for 4. august fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Dyd

Så legg og just derfor all vinn på i deres tro å vise dyd

2Pet 1,5

Ordet dyd er neppe noget yndet ord blant kristne nå til dags. Det lukter egenrettferdighet av det. Og egenrettferdighet er en farlig ting.

Peter skriver nå imidlertid meget sterke ord om dyden i sitt andre brev. Og hvorfor ikke? Dyd er betegnelsen for det gode. Og vi må ikke være så redd egenrettferdigheten at vi unnlater å gjøre det gode. For dertil er vi skapt, dertil har Kristus forløst oss. Vi er Guds verk, sier Paulus, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.

Egenrettferdighet og dyd er to forskjellige ting. Egenrettferdigheten er det gamle menneskes smykke, dyden virkes ved Guds nåde. Men denne nåde er riktignok ingen død kapital, som virker som et tryllemiddel — nei den er en kraft, som vi må bruke. Som vi må tro på og utnytte samvittighetsfult, og under våken aktpågivenhet på oss selv. Det er som en duftende krans av skjønne, kristelige dyder apostelen fremviser. Og, sier han, når disse ting finnes hos oss, da lar de oss ikke være ufruktbare i vår herre Jesu Kristi erkjennelse. Ja det er nettopp saken: jo mer vi utnytter nåden til et hellig liv dess mer vil vi kjenne Kristi nådes storhet. La oss derfor «anvende all flid» på det, så skal det gis oss en herlig inngang i Jesu Kristi evige rike.

Andakt for 9. juli fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Bønn og handling

Og Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Tal til Israels barn at de bryter opp.

2Mos 14,15

Dette var et høyst påfallende spørsmål. Var det ikke etter Herrens vilje at Moses ba? Vil ikke Herren at vi skal rope til ham? Har han ikke selv befalt oss det? Jo visselig — og likevel kan det komme tider, da et slikt spørsmål er på sin plass. Tider da bønnen må gi plass for handling.

Det hendte en gang under et sterkt mildvær at en mann befant seg på et isflak på en elv som var brutt opp. Isflaket satt ennå fast ved land, men i sin forskrekkelse så ikke mannen det, men falt på kne og ropte høyt til Gud om redning. Tilskuerne på stranden skrek da til ham: «Karl, Karl, slutt med å be og spring i land!»

Alt har sin tid. Moses hadde bedt, nå skulle han handle. Nå skulle de bryte opp, nå skulle han løfte sin stav, nå skulle de gå over havet. Nå var veien åpen. La oss be, la oss be ofte og inntrengende. Men la oss også gjøre bruk av de gaver og fordeler som bønnen gir oss. La oss ikke ligne kjøpmannen som bestiller varer, men ikke henter dem på bryggen. La oss utnytte bønnens frukter. Lydighet er bedre enn offer. Har Herren lagt veien åpen for oss, la oss bryte opp øyeblikkelig. Og når han har hjulpet oss igjennom, så la oss prise ham.

Andakt for 7. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Syndenes forlatelse

Så være det dere da vitterlig, brødre, at ved ham kunngjøres dere syndernes forladelse.

Apg 13,38

Jeg har hørt fortelle om en hedning som hadde syndet mot sine guder, og i sin angst over dette gikk han til sin avgudsprest og klaget sin nød og spurte om råd. «Slå en søm i foten din og gå en mil,» sa presten. Det gjorde han. Men han hadde ikke gått langt før smerten ble uutholdelig. Han slepte seg bort til et sted, hvor noen mennesker satt samlet omkring en misjonær som nettopp var kommet til stedet. Denne stod og talte til de forsamlede om «Guds lam, som bar verdens synd.» Hedningen ble oppmerksom. Hva var da dette! — Han hørte videre hvorledes Jesus ville ta alles synder bort, og lege alles sår. «Her er noe for meg,» sa han til seg selv. Og den ulykkelige mann fikk med møye revet sømmen ut av foten, og i det han kastet den bortover marken hinket han bort til misjonæren og ropte: «Det er dette jeg trenger!»

Ja nettopp. Det var dette han trengte. Og det er dette vi alle trenger. Syndernes forlatelse. Velsignede ord. Og velsignede gave. Men denne gave fås kun hos en: vår herre og Frelser — Guds lam, som døde for oss og oppsto for oss. Han har vunnet den ved sitt blod. Den er vunnet for oss alle. For vår høylovede Frelser døde for oss alle og oppsto for oss alle.

Andakt for 14. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Forløsningens dag

Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft deres hoder; for deres forløsning stunder til.

Luk 21,28

Verden har gitt de kristne mange klengenavn; et av de mest yndede er «hengehoder». Jeg tror ikke, at dette navn passer længer. Andre mennesker henger ofte med hodet likeså mye som de kristne. Men, det ville ikke være så underlig om det passet heller. Det menneske som har fått øynene åpnet for syndens gru og som ser dens herjing av menneskelivet, det kan nok ha trang til å senke hodet. Og våre egne personlige sorger — for oss selv og våre — mange og forskjellige — sannelig det er ikke så rart, om hodet synker en gang imellom.

Men — det kommer en dag, da alle bøyde hoder skal løftes. Det er den dag når Menneskesønnen kommer i sin herlighet. Da skal du ikke lenger se ned, du skal se opp, du skal ikke lenger bøye, men løfte ditt hode. Det er ikke lenger nogen grunn til å bøyes. Din herre kommer. Dommeren, som er din venn. 

Da vil rollene byttes om. Da vil de stive nakker og de kneisende hoder bøyes. Dommeren kommer; ham som de har ringeaktet og hånet. Ja han kommer. Heldig er du som da kan stå med løftet panne. Det kan kun du som gav ham ditt hjerte og ditt liv. Vær frimodig — da skal du få rette deg opp.

Andakt for 28. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Se jeg er med dere

Se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Matt 28,20

Det fortelles om en ung mann, som hadde vært hos doktoren og av ham fått sin dødsdom. Underlig til mote gikk han til sitt hjem. På veien traff han en av sine beste venner. «Nå skal jeg ut på en lang tur,» sa han, «vil du være med?» «Ja det vil jeg gjerne,» var svaret, «hvor skal du hen?» «Til evigheten; jeg skal dø.» Vennen for tilbake. «Nei», sa han, «da vil jeg ikke være med. Da må du gå alene.» Den unge mann kom hjem. Han traff sin søster. «Vil du være med meg på en lang reise?» sa han. «Ja, ja,» sa hun gledestrålende, «det vil jeg hjertens gjerne; hvor skal du hen?» «Jeg skal til et fremmed land. Jeg skal dø.» Med tårer i øynene sa hans søster: «Min kjære bror, da kan jeg ikke følge deg. Du må reise alene.»

Slik er det. Hvordan det enn går oss her i verden, en gang blir vi alene. Ikke den beste venn, ikke den kjæreste slektning kan bli med. Men vår store, mektige venn vil være med oss. Han vil og han kan. Lykkelig er du, som har grepet hans hånd og vandrer ved hans side her nede. Du skal aldri frykte. Alle dager inntil verdens ende, forsikrer han. Han holder din hånd når det bruser, når det kvelder og helt inn i dødens tåker.
Ja — igjennom tåkene. Helt inn til den evige trygghet i salighetens og livets lyse land.

Min sterke, trofaste herre og venn, jeg ber deg, gi meg å hvile ved ditt store løfte. Gi meg å kunne gjøre det alle dager. Amen.

Andakt for 26. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Syndens bedrag

Og ikke mange dager etter samlet den yngste sønn alt sitt og dro utenlands.

Luk 15,13

Når mennesket har erfart, at livet uten Gud er elendighet og ruin, så skulle man vente, at det straks ville søke tilbake til ham. Slik er det dessverre ikke. Men hvorfor! hvorfor blir så mange der ute, tross de er overbevist om sannheten?
Ja her viser det seg, at syndens lek er en farlig affære. Det er som fisken, som leker med kroken. Den smaker på det deilige agn — smaker og smaker til den begjærlig sluker agnet og da først merker den at agnet skjuler en — krok. En krok, som borer seg fast, og som holdes av en sterk hånd, hvis hensikt det er å beholde sitt bytte.

Dette er syndens historie: Først bedraget, så bundet. Det «frie liv» er veien til trelldom. Og dog — ingen trell behøver å bli i trældommen. Den bundne kan gjøres fri. Dertil er Guds sønn åpenbaret, at han skal avskaffe djevelens gjerninger og frarive ham hans bytte. Og faderhuset er ikke stengt. Og den gode fader venter på sin ille tilredte sønn. Er du en bundet — er du blitt ribbet og skjendet der ute i det fremmede land, kom tilbake! Hør din Fars rop — se hans kjærlighet, hans åpne favn. Kom tilbake og du skal få bli barn på ny. Du skal befris fra dine filler og bli ikledd rettferdighetens hvite drakt. Kom, men kom straks!

Andakt for 6. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Små ting

Døde fluer bringer salvelaverens salve til å stinke og gjære; litt dårskab forderver en mann som rager frem ved visdom.

Pred 10,1

I en engelsk bok har jeg funnet følgende: «Kun ennå en gang, sier dåren, kun denne ene, det er jo en små ting. Unn meg denne dårskab bare for en time; hva gjør en blant så mange? Er ikke mine tanker min eiendom? og de forsvinner uten spor.»

For noen år siden kunne man på en utstilling i London se en trådorm — en bitte liten skapning, som hadde gjennomboret telegraftråden under Atlanterhavet og brutt forbindelsen mellem to verdensdeler.

Det er en farlig sak å overse de såkalte små ting. En liten synd er ofte den første begynnelse på lastens og forbrytelsens vei. Mang en kristens fall skriver seg fra en liten svakhet. En gammel soldat ble en dag stukket av en giftig flue. «Sug giften ut,» sa hans venn. Da lo den gamle soldat: Mener du, at jeg som har luktet fem nasjoners krutt skulle være redd en flue? To dager etter var han død.

De små ting er farlige fordi vi overser dem. Er vi bare våkne, så skal de ikke formå noe imot oss. Nettopp fordi vi overser den lille synd, nettopp derfor er den så farlig. La oss aldri skåne en synd fordi om den virker liten. La oss gripe de små «rever» som forderver vingården. Får de leve, kan de ødelegge alt.

Andakt for 7. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Ved grensen

Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.

2Tim 4,7

Det er i høyeste grad lærerikt og interessant å se hva store menn har følt når de hørte dødens hånd banke på døren.

Den romerske keiser Augustus ropte i sin dødsstund til sine letsindige omgivelser: «Klapp nå i hendene; skuespillet er slutt». En av hans etterfølgere klaget: «Jeg var alt og det har intet nyttet meg». En stor, bekjent dronning ropte døende: «Alle mine skatte for å få leve bare en time!» Forfatteren Tomas Hobbes, som anså det å være en kristen for et tegn på frykt, sa i sin dødsstund, i det han rystet av angst: «Jeg er i ferd med å gjøre et sprang ut i mørket».

Den store kirkelærer Augustin ba i sin dødsstund: «La meg dø, min Gud, at jeg kan leve!» Johan Huss så fra det flammende bål mot himmelen og sa med stille styrke: «I dine hender, Herre Jesus, overgir jeg min av deg forløste sjel». Calvin ropte døende: «Jeg lenges etter duens vinger for å kunne fly til Herren». Og Paulus skriver til sin venn Timoteus: «Jeg ofres allerede og min bortgang er forhånden. Jeg har stridt den gode strid,   fullendt løpet og bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krone rede for meg. —»

Hvilket vitnesbyrd skal bli vårt når timen kommer? Skal døden bli et sprang ut i mørket, eller skal den bli oss den åpne dør inn til salighet og evig glede?

Andakt for 30. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Din bror

Gud lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike.

Apg 17,26

I en liten landsby i England var noen menn beskjeftiget med å grave en brønn. Under deres arbeid falt brønnen igjen. En av mennene var nede i den da det skedde og det så ut som han ikke var til å redde. Imidlertid begynte kameratene å grave. Blant de tilskuere som var kommet til, var også en som stod med henderne plantet dypt nede i bukselommene — «å,» sa han, «dette nytter ikke; dere rekker ikke å redde ham.»

«Vet du,» sa hans sidemann, «at det er din bror som er i brønnen.» Det gav et sett i den andre. «Min bror!» Og han fikk i en fart hendene opp av lommen, kastet jakken og i det han grep en spade begynte han å grave av alle krefter. Ved å se hans iver fikk også de andre nytt mot — og ved forenede anstrengelser lyktes det dem å redde mannen.

Se, dette forstår vi nok. Hvordan kunne han være likegyldig, når hans bror var i brønnen? Men det er det vi så ofte er. Av ett blod har Herren skapt oss. De forkomne, de fattige, de ulykkelige, de er våre brødre. Hedningeskarene i verden er våre brødre — «over hele jorderike,» sier apostelen. Skulle denne kjennsgjerning ikke få våre hender ut av lommene? Eller er vi av Kains slekt? Skal våre brødre forgå i brønnen? La oss få tak i en spade og grave.

Andakt for 5. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Troens trygghet

Kast all deres sorg på ham! For han har omsorg for dere.

1Pet 5,7

På samme vis som veien til evig liv vinnes ved å tro Gud, så vinnes også den virkelige trygghet ved å tro sannheten av Herrens utsagn. Bare for å holde oss til ovennevnte løfte. Den som  tror det er sant, er jo befridd for alle bekymringer.

Det fortelles om en fattig enke som hadde en sønn i Amerika, hvor han tjente mange penger. Hun ble aldri trett av å rose gutten sin — han var så snill, så snill. «Men sender han deg aldri noen penger?» spurte en nabo henne en dag. «Å nei,» sa hun litt forlegen, «men han er så snill så —». «Ja, men han vet da at du kunne trenge litt. Har han aldri sendt deg noe?» «Han har sendt meg noen pene tavler», svarte hun. «Få se de tavlene», sa naboen. Jo da — hun fant dem frem. Hun hadde lagt dem mellom bladene i sin bibel. Da naboen fikk se disse «tavler» så han straks, at det var amerikanske pengesedler. Tavlene  representerte et stort beløb; men den gamle forsto det ikke.

Vi er ikke bedre vi heller. Vi synes Herrens løfter er noen pene «tavler», men at de er virkelig verdipapirer, det forstår vi ikke. Og så går vi og engstes for alt. Er ikke Herrens bank solid nok? Er utstederen av anvisningene uvederheftig? Vi skulle skamme oss — og begynne å tro Gud. Begynne å benytte våre verdipapirer. Og ikke bare beundre deres skjønnhet. Vi skal snart forstå deres verd.

Andakt for 8. desember fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Den seirende skare

Derefter så jeg, og se, en stor skare...   med palmegrener i sine hender.

Åp. 7,9

Vi dveler også i dag ved synet av den store skare. Vi har lagt merke til dens størrelse og til dens drakt. I dag vil vi feste oss ved dens symboler: de bærer palmegrener. Palmegrene er alltid seierens tegn. Og det måtte vi jo forstå: dette er mennesker som har seiret. Alle deres fiender er overvunnet — det er ingen fare mer, det er ingen mulighet for at de kan falle. Å — lykkelige mennesker.

Jeg minnes fra mine barneår, da jeg av og til fulgte min far på fiske. En dag ble vi overfalt av storm, mens vi dro våre liner — vi måtte bare se å komme oss hjem; men vi hadde et vanskelig stykke vei, vi måtte forbi noen sandbanker, hvor sjøen brøt fryktelig, og hvor det var lett å ta feil av det smale løp. Det var også bare så vidt vi kom velberget i land. Men da jeg den dagen — jeg var vel i åtteårsalderen — satte foten i fjæra, da hadde jeg en følelse som jeg aldri glemmer: jeg var trygg. Å, det kunne blåse så mye det ville — vinden kunne ikke skade meg mer.

Noe slikt tror jeg at jeg vil føle den dagen jeg setter foten på himmelsk grunn. Jeg er trygg!
Aldri storm — aldri fare — aldri strid mer. Det elsker jeg å dvele ved, når striden er hard her nede. En gang skal jeg få bytte sverdet med palmen. En gang skal jeg være fri og trygg.

Andakt for 21. november fra andaktsboken "Fra fårraadskamret" av Edin Holme

Uten sorg

De skal ikke hungre mer, ei heller tørste mer; solen skal ikke falle på dem, ei heller noen hete; for lammet, som er midt for tronen skal vokte dem og føre dem til livsens vandkilder og Gud selv skal tørke bort hver tåre av deres øyne.

Åp. 7,16-17

For mange år siden fant jeg på et avrevet stykke av et kristelig blad en liten fortelling som alltid kommer meg i tanken, når jeg dveler ved den store skare som er uten sorg og uten tårer.

Det var en liten småjente som stred med døden. Hun hadde i sin hånd et lommetørkle som hun  tørket av seg svetten og tårene med som  hun under de harde anfall ikke kunne holde tilbake. Plutselig gir hun lommetørkledet til moren som satt på sengen. «Ta det du, mamma,» sa hun. «Skal du ikke ha det mer?» sa moren. «Nei, mamma.» svarte barnet, «nå trenger jeg det ikke mer; for nå har jeg grått min siste tåre.» Dermed lukket hun øynene og sov inn.

Den siste tåre! Er det sant? Skal den virkelig tørkes! Den siste — det er lenge siden den første fløt og det har flytt mange siden og kan hende det er mange igjen; men en gang flyter den siste. Et land uten tårer! Kan vi riktig fatte det? Et land, hvor alle er glade. Hvor der ikke finnes en eneste skygge på pannen. Ikke en eneste streng som skurrer. Det er i sandhet det «herlige land». Til dette land er vi alle innbudte. Vi kan alle få plass i den store hvite skare. Skal vi ikke sikre oss plass?

Andakt for 22. november i andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Å vitne

Dere skal være mine vitner.

Apg 1,8

Jeg undres, om det noen gang har vært snakket så mye om åndelige ting som nå. Vi har tilstrekkelig med snakk. Godt snakk og dårlig snakk. Veltalenhet og vrøvl. Mer og mindre gudelig. Mer og mindre salvelsesfult. Men må vi ikke spørre: Hvor er de gamle vitner?

Dere skal vitne, sa Jesus. Hva er det å vitne? Spør småfuglene, som synger ut vårens jubel av full hals. Spør alle de tusen blomsterknopper som åpner seg mot solen. Det er livet som bryter seg frem. Liv! Liv!  Kan de la være? Nei, de  må. Med naturnødvendighet må de juble om livet. Noe slikt mente Jesus.Vitne! Gi livet uttrykk. La livet få luft.Steng det ikke inne. Syng om rikdommen som er blitt din.

Når vi taler og skriver og synger og lever fordi vi må, da blir det vidnesbyrd. Og da har det kraft. Det tenner. Det smitter. Alt snakk, var det enn aldri så åndelig og korrekt, falder til jorden som visne blad. Verden er trett av det. Og Kristus? Hvordan lyder det i hans øre? Venm, hvorfor er du kommet? sa han en gang. Å måtte hans liv bli mektig i oss så våre ord og våre handlinger ble et vidnesbyrd.

Andakt for 5. juni fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Erfaringens bevis

Den som vil gjøre Guds vilje skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av mig selv.

Joh 7,17

Dette er veien som Jesus anviser jødene, hvis de vil lære å kjenne ham. Dette skal gi dem beviset på hans guddommelige sendelse. Det finnes ikke ved diskusjon, men ved liv. Han viser dem denne vei med den største ro. Han er ikke et øyeblikk i tvil om utfallet. Og ingen kunne si annet enn at det var en god og sikker vei. Deres alminnelige sunne sans måtte gi ham rett.

Og hadde de fulgt anvisningen, så ville deres tvil være forsvunnet. Men det gjorde de ikke. Dertil var de for overfladiske. De syntes det var lettere å fortsette å tvile og debattere.

Men menneskene er slik den dag i dag. De roper på bevis, men det eneste bevis, som er tvingende, lar de ligge. For enhver som i alvor følger Jesu anvisning skal tvilen forsvinne. Etterfølg ham, og du skal lære å kjenne ham. Gransk ham, og du vil snart finne at det er ham som gransker deg. Du skal kjenne deg liten og trengende og han skal  fylle alle dine behov. Det trengs ikke lærdom eller skarpsindighet, det trengs kun et hjerte som vil.

Andakt for 11. mai fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Det evig gyldige

Jeg er ikke kommet for å oppheve...

Matt 5,17

Det er enhet og plan i Guds tanker og handlinger. Intet hos ham er forgjengelig, intet foreldet. Hans lov er fullkommen, hans bud er evig gyldige. For hans bud er uttrykk for hans vilje, og denne kan aldri undergå noen forandring. Himmel og jord skal forgå, verden skal skifte utseende, materien skal anta nye former, men hans ord skal bli evig. Og vi kan tilføye: menneskers tanker og systemer, menneskeåndens dristigste byggninger skal falle sammen — kun det som var av Gud skal bli tilbake.

Hvor uforstandig å sette seg opp imot Guds vilje og bud. Som en liten orm gnog på en fil og ble glad da den så sponene — den trodde, det var av filen, men stakkar, det var dens egne tenner som var slitt til blods. Salig er den som bøyer sig for Herrens ord. Tar imot ordets dom og ordets frelse. Måtte vi være mer enfoldig. Så skulle vi se mer av Guds planer med verden og med oss selv.

Her er visdommens kilde. Her klares vanskelighetene. I pakt med Herrens ord, i pakt med evigheten, i pakt med Gud selv. Herrens ord gjør den enfoldige vis, sier David. Og på et annet sted: Jeg er blitt forstandig ved dine befalinger. Salig er det menneske som grunner på Guds lov dag og natt.

Andakt for 16. mars fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme.

Menneskerøster

For når en sier: Jeg holder meg til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er dere da ikke mennesker?

1Kor 3,4

Det er en gammel historie dette med å velge seg predikanter. Hvorfor? Hvorfor velger man sine yndlingstalere og vraker andre? Mon ikke det er fordi det er mennesker man hører og ikke Gud. Og nettopp fordi man vil høre et menneske, får man også kun høre et menneske.

Men et menneskes ord utretter lite. Det gir ikke liv. Det kan være vakkert og formfullendt, det hjelper ikke. Og derfor løper det en hører så ofte ut i sanden. Det blir en sport, et jag etter underholdning og nytelse på samme vis som teater og selskaper.

Et hvert menneske som skal frelses til livet, må høre Gud. Hans røst må høres gjennom menneskets. Det er ikke så lettvint, det koster anstrengelse å høre Gud tale. Tankene må temmes, sinnet må samles, døren ut til verdens torg må lukkes. Men denne anstrengelse «lønner» seg. Sjelen blir stille og alene, og den stille, ensomme sjel finner Gud. Da blir det ikke Paulus eller Kefas eller noen stakkars predikant som blir sjelens guddom, det blir ham som alene er Gud. Det er håpløst å tale til en forsamling, som kun søker stemning og nydelse — det er herlig t tale til en forsamling som hungrer etter ordet fra Gud.

Andakt for 12. mars fra andaktsboket "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Sjelen

For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?

Matt. 16, 26.

Sjelen? Den bryr menneskene seg ikke mye om. Hverken sin egen eller andres. Det er legemet folk interesserer seg for. Det er legemet som pleies, det er legemet som vernes. Hvis noen skader et menneskes legemet, så vet nok lovens arm å finne ham. Og selvfølgelig med rette.

Men sjelen? Den kan skades, nedtrampes, myrdes. Men det er ingen arm som griper røveren. Tvert imot, mange sjelefordervende institusjoner vernes av loven. Sjelen? Hvem bryr seg om den? Der er En som bryr seg om den. En som vet hva den er verd. Hva gagner en verden, når sjelen går til grunne? Ingen pris er for høy for en sjel. Han har betalt den. Og prisen han betalte beviser sjelens verdi.

Min leser, hva mener du om sjelen? Hvordan behandler du den? Din egen? De andres? Fremfor alt, redd din sjel! Vær varsom med de andres sjel. Sjelen er alt. Alt vinnes når sjelen vinnes. Sjelen tapt og alt er tapt.

Andakt for 5. mars i andaktsboken "Fra forraadkamret" av Edin Holme

Med makt

Men fra døperen Johannes' dager inntil nå trenger man seg med makt inn i himelenes rike; og de som trenger seg inn river det til seg.

Matt 11,12.

For dem som vil komme inn i Guds rike er det to ting å være oppmerksom på: det er både noe aktivt og noe passivt, — noe ytende og noe mottagende. Jesus fremholder begge deler. Kanskje mest den aktive side. Slik som i de ovennevnt ord. Der taler han meget sterkt om det. Han taler om å trenge seg inn — å trenge seg inn med makt — og å rive det til seg.

Mon ikke det motsatte er det fremherskende ved mye av vår forkynnelse. Jeg har et sterkt inntryk av at vi betoner altfor mye det passive, det mottagende. For å komme inn i Guds rike skal du intet gjøre. Så lyder det ofte. Det er jo i grunnen meget behagelig. For det sløve menneske elsker å sove. Og når du ikke skal gjøre noe — ja, så er jo saken grei.

Hvor helt anerledes lyder ikke Jesu flammende rop til menneskene. Hvor tydelig legger han ikke det hele og fulle ansvar der hvor det skal ligge. Bruk makt! roper han. Omvend dere! Riv riket til deg! Vi trenger mer av denne klang i våre dagers forkynnelse. Så mye av den er vissen og bløt og slapp. Menneskene trenger å høre at ansvaret ligger utelukkende på dem selv.

Andakt for 29. februar fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Dagens

Barnekårets herlighet

Og hver den som har dette håp til ham, han rense seg selv, likesom han er ren.

1Joh 3,3

Vi stanser ennå en gang ved dette emne. Jeg håper at vi aldri synes vi er ferdig med det. Der er et gammelt ord som sier: adelskap forplikter.  Og er det noe adelskap som forpligter, så må det i sannhet være dette himmelske, som gudsbarnet er medlem av. Den som snart skal vandre på de gyldne gater bør unngå smusset her nede, det sømmer seg å ha rene hender for den som snart skal bære himmelens palmegren og for den som snart skal synge i det store himleske kor passer det dårlig å bruke sine lepper og sin tunge til usømmelig tale.

En mor gikk langs en landevei med sin lille pike i hånden. En full mann gikk forbi. Barnet smøg seg inntil moren; Mamma, sa hun, var dette et menneske? Ja, sa moren, det var et menneske, men han har glemt det.
Å, må vi som er utvalgte til Guds barn og himmelens innbyggere aldri «glemme» hvem vi er.

Hvor som helst vi ferdes, hva enn vår gjerning er, i gledens og i sorgens dager, å må vi alltid og alle steder vandre vårt høye kall verdig. Må vi strebe etter renhet i alt vårt liv, i våre tanker og våre motiver og våre handlinger, i vår omgang med andre og når vi er alene. Må vi hver dag være beredt til å gå inn til vår Herres herlighet

Andakt for 26. januar fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Himmelske skatter

Hvem har jeg i himlene?

Sal 73,25

For mange år siden fortalte en prest meg et lite trekk, som jeg siden har husket. Han hadde i sin menighet en meget gammel, fattig og syk kvinne. Hun bodde i en liten stue helt ute ved havet ganske for seg selv. En dag han besøkte henne, la han merke til at den gamle hadde flyttet sin seng fra den eneste lune krok i stuen og ut til det lille vindu som vendte ut mot havet. På spørsmålet om hvorfor hun hadde gjort dette, svarte hun med et smil: «Å, jeg skal si presten, at her ved vinduet ser jeg himmelen. Og når jeg ser himmelen så ser jeg hjem.» Og mens tåren lyste i den gamles øyne tilføyde hun: «Og når jeg ser hjem, så glemmer jeg at jeg er syk og fattig og alene.»

Var ikke denne gamle kvinne likevel rik? Forstår vi ikke at hun kunne glemme alt ondt og tungt, når himmelen var hennes hjem. Står det riktig klart for oss dette? Veien synes oss lang, vårt liv er fattig, våre dager er ensformige og verden synes oss tom og kald. Ja vel, men hvorfor er du ikke glad, — du nærmer deg dit hjem for hver gang din klokke slår. I dette hjem er alt godt. Der er ingen forgråtte øyne, ingen bleke kinn, ingen brutte lemmer. Der er ingen synd og ingen død — derfor heller intet ondt.

Å, om vi ville begynne å leve mer med våre tanker i himlen! Der er vår rikdom. Vi kan aldri bli ferdig med å telle våre skatter. Vi trenger en evighet for å fatte det.

Andakt for 18. juni fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

...lettsindig skjemt, som er usømmelig

...lettsindig skjemt, som er usømmelig. Ef 5,4

Lettsindig skjemt er tvetydig skjemt. Man morer seg over det som er på "kanten". Man sier i ord eller gjør i lek det som man absolutt ville ta avstand fra i det virkelige livet. Det morsomme fremkommer ved overdrivelsen, det grenseoverskridende.
Faren for de fleste kristne er ikke å fornekte en sunn, menneskelig livsutfoldelse. Derimot har flere kristne problemer med å trekke grensen til det tvetydige. De er under sterk innflytelse av denne verdens ånd, tankegang og levevis.
Hvordan skal du finne veien mellom en livsfornektende holdning og det å skikke seg lik med denne verden?
Det viktigste er at du snakker med Jesus om alle ting.
Kan ikke livet utfolde seg i hans navn, kan du ikke lenger være med. Sier du ikke nei, lider du skade på din sjel.
Mange kristne handler her mot sin samvittighet. De er med i en del sammenhenger, hvor de slipper igjennom øyet inn i sjelen ting som de føler seg dømt for i samvittigheten. Det er farlig. Det du tillater andre å så i ditt sinn, kommer du selv til å høste.
Gjennom den lettsindige skjemt tappes synden for alvor. Ofte er det den man ler av. Derfra er ikke veien lang til et lettsindig forhold til synden. Det blir ikke lenger livsfarlig å synde.
Synden såes som et lite frø, og det tar år før den blir fullmoden og avler død. Den er uhyggelig spiredyktig og livskraftig.
Mange er på denne måten kommet ut i synd og elendighet. Når de ser tilbake, kan de finne forbindelseslinjer til noe de så på som forholdsvis uskyldig. For sent så de syndens sanne ansikt.
Lettsindig skjemt er usømmelig. Handler du ikke rett, lurer synden ved døren, og det er deg den vil ha tak i. Du må forsake Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Det koster kamp å gjøre det, men det er livets strid. Og den må du kjempe.

andakt for 9. august fra andaktsboken "Ett er nødvendig" av Hans Erik Nissen

Fristelsen til å la seg beherske av Mammons gud

Angående den rike unge mannen i Markus, finner vi uttrykket "dem som er rike" nærmere forklart i uttrykket "dem som stoler på sin rikdom" gjengitt i noen manuskript. Og dette er nettopp faren for den som eier mye. Han vil så lett stole på sin rikdom. I stedet for å eie mye vil han selv bli eiet av den. Derfor gjelder det desto mer for den som er rik å kjempe bevisst og avgjort mot fristelsen til å la seg beherske av Mammon som Jesus kaller rikdommens gud.
En hjelp er å gi av sin rikdom på en slik måte at det svir for det gamle menneske og på dem måten vise tilbake forsøk fra djevelens side på å binde et menneske i Mammons hender. På den måten kan Herrens kraft få virke seier over den farlige fristelsen nettopp gjennom en bevisst selvfornektende opptreden når det gjelder bruken av det en eier.
Det fortelles om en lekpredikant som i sin tid var vel kjent i Danmark, Peder Larsen Skræppenborg. Han var meget velstående og når det var tale om å gi til Guds rike, tok han alltid opp en håndfull penger fra lommen uten å telle dem. Med et smil sa han: "Nå narrer jeg min gamle Adam." Han kjente til faren og to bevisst kampen opp mot den.

---

Mange blir stående på stedet masj i sitt gudsliv av den grunn at deres hjerte kort og godt er for bundet til Mammon. Selv om en gir "mye" til Guds rike slik de rike la i tempelkisten (gir en stor gave i menneskers øyne), så er det kanskje bare for litt å regne i forhold til hva man selv har fått av Gud. En tysker har sagt om sine landsmenn at de trenger å omvendes tre ganger. Først må hodet omvendes, dernest hjertet og til sist pengepungen. Dette passer kanskje bedre oss også enn vi vil være ved. En ung engelskmann ga en gang enkens skjerv da han ga hele sin formue på 18 mill. kroner til misjonsarbeidet og tilbød seg selv som misjonær i Kina.

Fortolkning over Markusevangeliet av C. Asschenfeldt-Hansen s. 398 og 403

Ørnens slagfjær

Som ørnen vekker sitt rede, og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. 5.Mos.32,11

Den lille ørneungen skal lære å fly. Mellom høye klipper er redet. Fjellet er steilt til alle kanter. Hvor tør den vel kaste seg ut for et slikt stup. Tenk om vingene ikke holdt. Den hadde jo aldri prøvd.
Men ørnemor "vekker sitt rede". Hun kretser omkring og lokker ungen til å prøve å fly. Og så våger ungen spranget, Og sannelig; vingene bærer. For første gang. Den svever over dypet.
Men så blir den trett. Vingene svikter. Den som atter var oppe i redet! Men ørnemor har våket over flukten. Nå svever den under ungen, utbrer sine vinger, tar den og bærer den på sine slagfjær. Og den trette lille ørneunge hviler trygt på mors sterke vinger.
Ørneungen er du! Vær ikke redd for dypet. Våg likevel spranget. Det er en som våker over din flukt. Blir du trett, kan du bare slappe av og sige ned, selv om du føler og ser avgrunnen under deg. Gud selv vil gripe inn og bære deg hen til ditt trygge rede.

Fra andaktsboken "Hvil eder litt" for 16. juli av Fredrik Wisløff