mandag 31. desember 2012

Brennestokken

Bestefaren min var bonde og lensearbeider. Han fortalte at tømmerstokkene ofte satte seg fast i hverandre. For at tømmeret skulle kunne nå bestemmelsesstedet i tide, var det da viktig å få løst opp i floken. I slike tilfeller var det avgjørende om de fant den stokken som var årsaken til alt rotet. Denne stokken kalte de brennestokken. Når de oppdaget den og fikk trukket den løs, kunne tømmeret flyte videre igjen.
Mange har opplevd at brennestokken i vanseklighetene deres var en vond samvittighet. Når skylden ble tatt hånd om på en skikkelig måte, fikk de også et nytt forhold til sykdommen sin.

s. 56 i boken "Oss syndere imellom av Per Arne Dahl

Å tro

Å tro er å akseptere Guds vei, også da når vi ikke forstår den.


Side 42 i boken "Når en av de kjære går bort" 
av Fredrik Wisløff

søndag 30. desember 2012

Fyrste Schamyl tok sin mors straff

I første del av 100 tallet levet der i Kaukasus en fyrste ved navn Schamyl. Han var kjent viden om for sin strenge rettferdighet.
En dag mistet fyrsten noen viktige papirer. Man forstod de var stjålet. I sin harme påbød han at den skyldige skulde få 100 piskeslag i folkets påsyn. Nu gjaldt det bare å gripe tyven.
Men tyven var fyrstens mor. Man fant papirene i hennes rum og hun blev grepet.
Da dette blev meldt fyrsten, låste han seg inne i sitt rum i tre dager og hverken åt eller drakk.
Så kalte han folket sammen og sa:
"Kongsord må gjelde! Rettferdigheten er hellig! Straffen må fullbyrdes! Bøddel gjør din plikt! Og vé dig om du slår mindre hårdt enn om det gjaldt den laveste trell!"
Så kastet han sin kongemantel og sa:
"Men se her! Slå mig! Ti jeg er min mors kjød og blod. Slå mig i hennes sted!"
Dette er et svakt billede på Jesu gjerning for oss. Rettferdigheten må skje fyldest. Straffen skal fullbyrdes. Men den Herre Jesus kaster selv sin guddomskappe, blir et lem av slekten og så byr han sig selv frem for den rettferdige dommer.

Fra "Såret for våre overtredelser" (s. 32) av Fredrik Wisløff

Bønnesvar

På denne tiden var det en alvorlig tørke i Swaziland. Dersom det ikke kom regn, sa folk at det var Malla sin skyld. De mente at åndene var sinte fordi hun ikke reiste ut av landet sammen med de andre hvite misjonærene. Kom det regn, mente de det var dronningen som sendte det. Johannes kunne ikke la denne utfordringen passere. Han samlet de troende oppe på et fjell for å be om regn. "Elias gjorde det samme", sa han, "og han var bare en mann". Da de skulle forlate stedet, begynte det å tordne, og svarte skyer kom frem på himmelen. Etterpå da de tenkte over hva som hadde hendt, viste det seg at kraftig hagl hadde falt ned og gjort stor skade på avlingene til de som hadde spottet Malla og var i mot Evangeliet, mens de troende sine avlinger stod der grønne og frodige etter et kjærkomment mildt regn. Dette talte for seg selv, også til en som aldri før hadde hørt om Gud.

Fra boken  "Malla Moe" av Susanna Lomheim Solheim (s. 106) utgitt av Diktavia  forlag.

fredag 28. desember 2012

Hvem Guds barn er

For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn (sønner). Rom. 8,14

Apostelen sier at så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn. Det blir her slått fast at det å bli ledet av Guds Ånd, er noe typisk for Guds barn.

Et Guds barn er altså ført, eller ledet av Guds Ånd (gresk, "hosoi gar pnevmati theu agontai" - så mange som av Guds Ånd blir ledet). Det er ikke en ledelse under menneskevisdom. Det er ikke mennesketanker som først og fremst leder den troende. Innen kristne samfunn må en organisere og planlegge. Slik er det her i verden. Vi er avhengige av ytre ordninger. Men alt det vi bygger opp av strukturer og stillaser, må komme i andre rekke i forhold til det å være ledet av Guds Ånd. For det å være ledet av Ånden gjelder bare for den som er kommet inn i et personlig forhold til Herren. Ikke noe ytre ordning kan erstatte dette lederskap. Heller ikke kan andre mennesker overta dette lederskap overfor de troende. For her er det tale om en ledelse som er knyttet til det inderlige og fortrolige livssamfunnet med Herren ved Ånden. De troende vandrer i Ånden slik de vandrer i Herren.

Fra boken "Guds ja" av Norvald Yri, side 337, utgitt ved eget forlag

lørdag 22. desember 2012

Gjem ordet om Jesus i hjertet ditt

Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.
Luk. 2.19.

Går det an å gjemme noe i hjertet? Nei, ikke hvis du tenker på det hjertet som banker i brystet og holder varme og liv i hele deg.
Men du har et annet "hjerte": der hvor alle tankene dine møtes og går ut fra. Der hvor du bestemmer deg for hva du vil gjøre og si. I det hjertet kan du gjemme noe veldig viktig. Du kan hjemme Guds ord.
Du gjemmer alltid noe i hjertet ditt. Og det som du gjemmer, bestemmer hvordan du blir.
Jeg vet om en gutt som brukte å lese en hel masse stygge blad og bøker. Noen fikk han låne hos kamerater, og noen kjøpte han i kiosken. Og så gjemte han dem under hodeputa si. Men de stygge bildene og det han leste gjemte seg i hjertet hans. En dag fikk alt dette slik makt over ham at han gjorde noe som var så stygt at jeg ikke kan si det. 
Du bør gjøre som Maria: Gjemme ordet om Jesus i hjertet ditt. Det skal bevare deg fra alt ondt.

Sigurd Rydland,
andakt for 28. desember fra Barneandaktsboka,
Lunde forlag

tirsdag 18. desember 2012

Herren kjenner sine

Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine.
2. Tim. 2,19

Biskop Lunde fortalte en gang om en gutt som fikk et fint lam. De to ble riktig gode venner.
En dag fulgte biskopen med gutten til sauefjøset og skulle se lammet. Men der var så mange lam, og bispen syntes alle var like.
Plutselig ropte gutten: Der er det! Hvordan kan du vite at det er det rette lammet? spurte bispen. Da svarte gutten: Det er jo mitt! Han kjente lammet sitt.
Du har kanskje undret deg over hvordan Gud  kan vite om deg mellom alle de andre. Det er jo så veldig mange mennesker på jorda.
Er du et Guds barn, kan du være trygg på at han kjenner deg. For han kjenner alle sine. Det står fast som fjell. Ja, han ser på deg som om du er den eneste han har skapt. Da har du ingen ting å skjule for ham, men heller ingen ting å frykte. Han elsker deg med en evig kjærlighet.

Sigurd Rydland, 
andakt for 18. desember fra Barneandaktsboka, 
Lunde forlag

torsdag 13. desember 2012

Grip det evige liv!

Grip det evige liv, som du ble kalt til.
1. Tim. 6.12

En morgen lå det speilblank is på vannet. Da kan du tro det gikk fort å få på seg klærne. Bare vi nå fikk lov til å prøve isen! -Bare like inne ved stranda, sa mor. Men du vet det var fristende å komme lenger ut.
Jo, det gikk slik som du tenkte. Gunnar kom på tynn is. Og før han visste av det, brast det under ham. Da skrek Gunnar alt han orket. En mann kastet redningsbøyen ut, og Gunnar fikk tak i bøylen og ble reddet
Han grep livet.
Grip det evige livet! roper Ordet til oss i dag. Det er enda større enn å bli reddet fra råka.
Jeg vet du vil eie evig liv. Det evige liv er Jesus. Grip Jesus med de armene som heter tro og bønn! Da griper han deg mye sterkere en du griper ham. For Jesus er en levende Frelser.
"Ingen skal rive dem ut av min hånd," sier han om sine.
Sigurd Rydland,
andakt for 13. desember i Barneandaktsboka,
Lunde forlag

tirsdag 9. oktober 2012

Kristne

Spm. 414: Hvilket navn har de troende fått etter Krustus?
Svar: Kristne, det vil si: salvede. Han salvet dem med sin Ånd. "Dere har salvelse av den Hellige og vet alt." 1. Joh.2,20

Sp,- 415: Er alle mennesker i de kristne land slike kristne?
Svar: De kalles vel ofte kristne, men de fleste mangler salvelsens ånd og nåde.

Fra "Sannhet til gudfryktighet" av Erik Pontoppidan

Avhold

Spm. 219: Men er det så farlig å ta seg en rus når det ikke blir noen vane?
Ja, den som med vilje drikker seg full, gjør en fordømmelig synd og lever utenfor nådesamfunnet med Gud.

Spm. 220; Men om en er så sterk at en tåler mye, kan en da ikke drikke mye?
Nei, en skal verke spise eller drikke mer enn en trenger. Apostelen regner så vel fråtsing som drukkenskap for hedenske synder.

Spm. 221: Hva for gode tanker kan hjelpe oss til å dempe kjødelige fristelser?
Vi bør tenke på at den hellige Gud er til stede og ser oss, at Jesus ble pint og korsfestet for våre synder, at de fordømte må lide i helvete i all evighet, mens den gleden synden gir, er så kortvarig. En salmedikter sier det slik: "Ukyskhets synd den snart forgår, men pinen lenge varer."

Fra "Sannhet til gudfryktighet" av Erik Pontoppidan

mandag 8. oktober 2012

Severin Tobiassen

Severin holdt seg til teksten når han talte. Han leste ikke bare teksten først for så aldri mer å vende tilbake til den, nei, han utla hovedpoengene med enkelte avstikkere og utdypelser underveis. Selv om hvert hovedpoeng ble en minipreken i seg selv, var det ikke vanskelig å følge tråden i talen. Noen tekster la han ut i fortellerstil. Da kunne fantasien ta flukt. Klassisk er fortellingen om da han la ut teksten om Emmausvandrerne. Deres møte med Jesus skapte i følge Severin en slik glede og fortelleriver hos dem at "dei heiv seg på syklane å sykla te Jerusalem så dei lå flade i svingane".

Fra boken "Vekkelsen budbringere gjennom 100 år" (side 95)

søndag 16. september 2012

Stole på seg selv

Jeg reagerte en tid på det jeg erfarte og hørte og leste om fedrenes store selvbevissthet. De stolte ikke bare på Herren og hans Ånd i sin gjerning, de stolte også på seg selv og sine evner - kanskje uten å reflektere noe større over det. Nå skulle vi ha kommet lenger, mente jeg, nå ville vi holde fast på alle tre trosartikler. Vi må kjenne oss selv som Guds skapninger, og stole også på de evner og krefter Gud har gitt oss å bruke i hans navn.
Dette er vel forenlig med kristen ydmykhet. Den meget er gitt, av ham skal meget kreves. "Vandrer vi i lyset," skriver far, "så er vi ydmyke, For lyset viser oss våre egne feil og synder. Og Jesu blod renser alt bort." Og den som meget forlates, elsker meget.

Sitat av Ole Modalsli s. 48 i boken "Vekkelsens budbringere gjennom 100 år"

tirsdag 28. august 2012

Ta dere tid til å be

Be uten opphold! Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus
1. Tessalokiker 5,17-18

Det er godt at dere lar bønnen være det første dere gjør om morgenen. La det også være det siste dere gjør om kvelden. Vær på vakt mot falske og lumske tanker som sier: "Vent litt, du kan be om en time. Først må du gjøre det eller det." For med slike tanker viker dere unna bønnen. Dere blir opptatt av det som må gjøres, det som omgir dere og hindrer dere i å be den dagen.
Selvfølgelig er noen oppgaver like gode som bønnen. De kan også være bedre, og da særlig hvis det gjelder en kritisk situasjon. Likevel bør vi be stadig. Kristus sier at vi stadig skal be, lete og banke på (jf. Lukas 11,9-11). Og Paulus sier at vi skal "be uten opphold" (1. Tessaloniker 5,17). Vi skal også stadig være på vakt mot synd og forseelser, som kan forekomme hvis vi ikke frykter Gud og husker å holde budene til enhver tid. I Salme 1 leser vi: "Salig er den mann som ... grunner på hans lov dag og natt" (Salme 1,1-2).
Vi må ikke forsømme vanen med å be, og ingen må bli for opphengt i nødvendige gjøremål. De er ikke alltid så nødvendige likevel. Hva bønn angår, kan vi ende opp med å bli late, kalde og trette. Men djevelen som går omkring, blir ikke lat.

Andakt for 28. august i andaktsboken "Ved tro alene" av Marin Luther

søndag 26. august 2012

Autoritær oppdragelse

"Din vilje er i min bukselomme" blir det sagt til barna. Ordre blir gitt og den skal lydes uten noe nærmere begrunnelse. "Hvorfor det da, far?" spør barnet bedende. "Fordi jeg har sagt det."
Det kan godt være at orden er til barnas gagn. Likevel tar barnet skade fordi det må vise faren blind lydighet. Det opparbeides en trass som en dag kan gi seg alvorlige utslag. Barnet og den unge kjenner det som en kamp for å leve et selvstendig liv.
Tok derimot faren seg god tid til med kjærlige ord å forklare barnet hvorfor det må være slik, vil det være så meget lettere å lyde, og noe motsetningsforhold til faren oppstår ikke.

s. 38 i boken "Å være menneske" av Fredrik Wisløff

Fruktene av forkastelse av Guds bud

Frekt og ustraffet spottes og misbrukes Guds navn (2. bud). Guds ord ringeaktes og kirkedøren går en uanfektet forbi (3. bud).  Respekt for foreldre, lærere, foresatte og øvrighet er brutt ned. Disiplinærkrisen er stadig voksende (4. bud). Vold (5. bud) og sex (6. bud) er tidens melodi og byr de unge den underholdning de søker. Løgn, bedrageri og upålitelighet forpester samfunnet (7. bud). Materialismen gror og blomstrer, kravmentaliteten kjenner ingen grenser (9. og 10. bud). Og alt sammen kommer av at den allmektige og hellige Gud er detronisert (1. bud).

s. 151 i boken "Å være menneske" av Fredrik Wisløff

onsdag 15. august 2012

Nød

Nød kan ikke i seg selv åpne et hjerte. Det kan tvert om gjøre hjertet enda hardere. Det er Guds Ånd som må virke. Åndens veier kan vi ikke kartlegge, men Jesus lærer oss å be om Den Hellige Ånd, og han har knyttet et spesielt løfte til den bønnen. Det er bare Den Hellige Ånd som kan få en synder til å si ja til både dom og frelse.

Det blir sagt at nød kan lære et menneske å be, og det er sant. Spesielt én nød kan gjøre det. Det er den største nøden: syndenøden. Den lærer deg å be om nåde. Du har en Gud som lengter etter at du skal be denne bønnen, slik at han kan få gi deg det du trenger mer enn noe annet.

Fra boken "Det er fullbrakt" av Hans Erik Nissen

Erkjenne Gud

Jeg husker en ingeniør som stelte med et elektrisitetsverk. Han kom med disse ulogiske, vanlige innvendingene. Og så måtte jeg jo si: Ja, men har De sett elektrisiteten? Nei, det hadde han ikke. Ja, men hvordan i all verden kan de da tro at det er noe som heter elektrisitet? Jo, det kunne han godt, sa han. Han erkjente den gjennom andre ting - gjennom resultatene.

Det er akkurat det vi som kristne får lov til å gjøre. Ingen har noensinne sett Gud, står det, men likevel kan vi alle sammen få lov til å oppleve et "resultat" fra ham - nemlig Jesu Kristi frelse.

mandag 16. juli 2012

Be uavlatelig

Pilegrimen (strannik, eller russisk vandremunk) ba også ham om forklaring på apostelordet "Bed uavlatelig"...
...Starezen oppfordret ham til å fremsi tollerens bønn: "Gud vær meg synder nådig." Til tross for at det er så kort, høres dette enkle hjertesukk til de bønner som mennesket i en fortvilet situasjon kan sende til himmelen bare med sin siste sjelelige kraft. Men pilegrimen skal ikke bare leilighetsvis be om Guds barmhjertighet. Starezen påla ham å be tollerens bønn tre tusen ganger daglig. Da han trofast hadde utført dette en tid, vendte han tilbake til starezen for å bli belært om mer. Starezen høynet tallet på denne bønnen til seks tusen, og til slutt til tolv tusen ganger om dagen.

Fra boken "Hovedverker av den kristne literatur bind 13 - Fra østens og vestens kirker" side 131 redigert av Oskar Garstein oversatt av Morten Alsvik. Fortellingen er grundig gjengitt i "En pilgrims oppriktige fortellinger" side 159

søndag 8. juli 2012

Trofast og Håpefull's bønn

Gud, vær barmhjertig og nådig mot meg arme synder og hjelp meg til å kjenne og tro på Jesus Kristus. Jeg ser at uten hans rettferdighet og uten tro på den er jeg aldeles fortapt. Herre, jeg har hørt at du er en barmhjertig Gud som har ordnet det slik at din sønn Jesus Kristus skulle være verdens frelser, og at du var villig til å ofre ham for en slik stakkars synder som jeg. For jeg er virkelig en synder. Herre, bruk derfor denne anledningen og herliggjør din nåde ved å frelse min sjel ved din sønn Jesus Kristus. Amen.

s. 154 i "Pilegrims vandring" av John Bunyan

torsdag 5. juli 2012

Vitnesbyrd for ritualisten og rasjonalisten

Disse to røvere avgir et mektig vitnesbyrd for ritualisten og rasjonalisten. I den ene ser vi en mann gå direkte til Paradis, som aldri er blitt døpt og aldri har mottatt det ritualisten kaller " det hellige alterens sakramente". I den andre ser vi en mann gå fortapt innen en armslengde fra sin frelser, ved et skeptisk, rasjonalistisk og vantro "dersom."

Et sitat av C. H. Macintosh, s. 21 i heftet "De tre kors " av Adolf Bjerkreim

søndag 1. juli 2012

Omvendelse

En ung kvinne ble omvendt i en vekkelse. Moren var en bitter fiende av det hun forsto med kristendom. Et års tid etter vekkelsen kom predikanten tilbake til stedet. En dag skulle han et ærend i hjemmet til den unge kvinnen. Han traff moren, og da ærendet var ordnet, spurte han: "Hvorledes står det til med datteren? Hun ble jo omvendt sist jeg var her."
"Omvendt? Jammen sa du det. Nei, du, hun har vært like så sint nå som før hun ble omvendt."
"Det var trist å høre," svarte predikanten, og spurte: "Men si meg hvorledes tar hun det når hun har vært sint?"
"Tar det -? Jo, det skal jeg si deg, da kryper hun på kne inne i det rommet der og gråter og ber."
"Jasså - gjør hun det?! Men hvorledes var det før? Tok hun det på samme måten da også?"
"Nei, slett ikke! Dette er noen griller som hun har begynt med nå. Det er som hun ikke lenger skulle være normal."
"Det var gildt å høre," kom det fra predikanten. "Hun er altså blitt omvendt, forstår jeg." Så takket han for seg og gikk
Slik er det med tronede mennesker. De kan lide nederlag under synden, men ikke nyte den. Nederlagene bringer dem i kne for Gud med bønn om nåde. Og nåde får de. Og nettopp derfor vil Guds vrede ikke ramme dem. Tilgitt synd straffes ikke -."

Fra "Efeserbrevet" av Adolf Bjerkreim s. 156

Brorsons kors

Gutten var blitt sinnsyk. Det var den forferdelige sannhet de litt etter litt måtte prøve å fatte...

...Det ble ordnet med et lite rom på loftet. Det ble forsynt med jernstenger for vinduet og den vesle ruta i døra. Da Katrine så det, holdt hun på å bryte sammen. Men hun strammet seg opp, for det var likevel bedre enn å sende han bort...

...En ettermiddag var lutten i funksjon, og de hadde det riktig hyggelig. Da kom Søren Engbjerg på besøk. Det var en meget alvorlig mann. Av og til kom han og talte med biskopen om åndelige ting. Han var en tung natur, men ærlig og skvær. Han hadde lett for å bli sur, og det hadde Brorson sagt til han flere ganger.
Søren Engbjerg så seg om i stua med et strengt blikk før han satte seg. Han ble vár instrumentet som Brorson hadde i fanget.
"Nå, dere driver med musikk, sa han og kastet med hodet i retning av instrumentet. "Den tingesten der minner meg om dem som spillemennene brukte den tiden jeg levet i synden og gikk på dans.
"Da har du nok dårlig hukommelse, Søren Engbjerg," sa Brorson og smilte. "Slikt instrument har spillmennene aldri brukt. Ser du ikke at det er en lutt. Jeg kan fortelle deg at vår kjære lærefar, Martin Luther, ofte spilte på lutt."
Søren åpnet øynene litt mer, men mistenksomheten var ikke helt overvunnet ennå.
"Kan den brukes i tjenesten for det gode?" spurte Søren.
"Ja, det er sikkert. Vi synger til Guds ære. Det lyder ikke verdslige og syndige sanger i bispegården."
"Nei, det vil jeg helst ikke tro."
Det ble trykkende stille en stund. Søren så seg om i stua.
"De er en lykkelig mann, biskop Brorson.
"Det har du rett i, Søren Engbjerg. Gud har gitt meg meget godt - en flokk sunne og gode barn -."
"Ja, og vakre møbler," sa Søren og ble sur igjen.
"Ja, det og," innrømmet Brorson.
"De har sunget så gripende om korset og lidelsen, kjære biskop, med De kjenner sikkert ikke mye til det selv."
Brorson fór sammen som om han hadde fått et slag. Han var om å gi et skarpt svar, men han tok seg i det. I stedet reiste han seg og sa:
"Kom med meg Søren Engbjerg!"
Søren så forskrekket opp.
"Hva var det biskopen sa?"
"Jeg sa: kom med meg!" ropte Brorson i skarp kommandotone.
Han gikk foran, og Søren fulgte skjelvende etter. De gikk opp trappene og bortover den lange gangen på loftet uten å si et ord. Brorson lukket opp en luke og sa:
"Se!"
Søren nærmet seg engstelig og så inn, men han fór med en gang et steg tilbake.
"Å, det hadde jeg glemt. Jeg har nok hørt det, men jeg hadde glemt det. Tilgi meg - for Jesu skyld!"
Brorson lukket døra og la armen om skuldrene på Søren. De gikk stille ned igjen.
"Vi kjenner så lite til hva andre har å bære, Søren. Derfor skulle vi være sparsomme med å dømme hverandre."
Fra boken "Rosen mellom torner" av Niels Aage Barfoed s. 124, 126 og 157

søndag 17. juni 2012

Døde mens han stod på talerstolen

I begravelsen til Dagny Sødal 8. januar 1988 i Oddernes kirke bar Arne Helseth-Dyrseth, som formann for bladet Evangelisten og Evangelistens bokhandel A/S, fram en takk og hilsen og siterte salme 116, 15: "Kostelig i Herrens øyne er hans frommes død, " og avsluttet med ordene: "Nu har Herren hentet hjem en av de juvéler han vant seg i dypet." I det samme segnet han selv om og var død. På denne måten fikk også Arne Helseth-Dyrseth flytte hjem i herligheten, i Herrens nærhet, som en frukt av Jesu fullbrakte verk for oss alle på Golgata.
Fra boken "I Livets tjeneste for Livets Herre" av Trygve Vasvik, s.165

Vekkelse i teater i Oslo

Albert Lunde fikk til slutt låne Tivoli teater. Lenge før dørene ble åpnet, stod folk i kø, og huset ble fylt, ja overfylt. De stod i ganger, trapper og utendørs. Det fortelles om en kjøpmann utenfor Oslo som hadde kjøpt billett til Nationalteateret og var på vei dit. Da han fikk se køen, tenkte han det var noe spesielt og spurte hva det var. Han fikk til svar: "Albert Lunde." Mannen trodde det var navnet på en stor skuespiller og ble med inn. Etter en stund kom en ung mann inn på scenen og sa at vi synger; nr, 4 i Landstad, og forsamlingen stemte i: "Søde Jesus, vi er her på deg og ditt ord å høre." Mannen lo ved seg selv og syntes dette var moro. Han tenkte dette var begynnelsen på et skuespill. Etter sangen kom Lunde fram og leste fra 1 Pet 5,10: "Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste,  styrke og grunnfeste dere. " Nei, dette går for vidt tenkte mannen. Dette er å spotte Gud. Så da Lunde begynte å be, snudde mannen og ville gå ut, men det var aldeles umulig p.g.a. folkemengden. Her stod han, med teaterbilletten i lommen. Dette var hans siste kveld i Oslo før han skulle reise hjem. Men så begynte han å høre etter, og han fikk høre om de forskjellige måter Gud kaller et menneske på. Da forstod han at dette var Guds kall til ham. Da talen var slutt, og det ble spurt om noen ville overgi seg til Gud, var han den første til å gi det til kjenne, og han reiste hjem som et frelst menneske.
Fra boken "I Livets tjeneste for Livets Herre," av Trygve Vasvik s. 121

tirsdag 5. juni 2012

Sikker på å komme til himmelen

Vår nestyngste søster var åndsvak. Vi gjemte henne aldri bort så lenge hun levde, jeg vil heller ikke gjemme henne bort her. Dertil var hun oss alle for kjær. Lilli kalte vi henne.
Da Lille var 10 - 12 år gammel, tok mor henne med seg til en skole for åndssvake for å tale med bestyreren. Han var vennlig og forståelsesfull. "Deres datter vil nok aldri kunne lære å lese og skrive. Ta henne med hjem De frue, og la henne ha det godt."
Mor var glad og vi alle var glade. Lilli skulle få være hjemme. Snill var hun og i godt humør. Lite kunne  hun snakke og forsto lite av hva folk sa. Om småguttene ertet henne på gaten, tok hun det bare for moro.
Lille hadde en misjon i her i verden. Hun bandt hjemmet sammen. Vi kjente oss ikke brydd av henne, hun var glad i oss alle og vi var glad i henne.
Lilli døde 21 år gammel av lungebetennelse. Det ble et stort tomrom, men vi forsto jo alle at det var til det beste.
"Jeg har alltid bedt Gud om at Lilli måtte dø før meg," sa mor.
Da Lilli lå i sin kiste, bøyde far seg over henne og sa dypt beveget:
"Du kjære Lilli, var far bare like sikker på å komme til himlen som du."

Fredrik Wisløff, s. 128 i boken "Fra en husmannsplass"

søndag 3. juni 2012

Tilgivelse hos Jesus

Jeg var bare syv å den gang det skjedde. Jeg hadde fått en pung. Den var jeg stolt av selv om den i regelen var tom. Men en dag jeg tok den fram, lå det halvannen krone i den. Hvor de pengene var kommet fra, visste jeg ikke. Men en dag kom mor og spurte om jeg hadde sett noen penger hun hadde mistet. Det var halvannen krone og hun hadde lånt min portemone da hun var hos landhandleren.
Nei. - jeg hadde ikke sett pengene.
I mitt hjem hadde jeg lært hvor viktig det var å være nøye i pengesaker og ærlig i ord. Nå var jeg blitt både tyv og løgner.
Pengene ble meg til liten glede. Jeg hadde gjemt dem på et hemmelig sted og tok dem av og til fram. Halvannen krone var mange penger den gang, aller mest for en syv-åring som aldri hadde eid mer enn to eller fem øre.
Hadde det bare ikke vært mor jeg hadde løyet for og hennes penger jeg hadde tatt. Mor var det snilleste og beste menneske i verden, og jeg visste jo at det ikke var lett å få pengene til å strekke til.
En mørk vinterkveld tok jeg kronestykkene og gikk ut på verandaen. De brant som ild i hånden min, - nesten for Judas' tredve sølvpenger. Så kastet jeg dem ut i sneen.
Jeg så de forsvant.
Dermed skulle jeg være ferdig med den saken. Men samvittigheten ga meg ikke ro. En tyv og en løgner var jeg.
Dette meldte seg nå som en anklage da jeg som 14-åring hadde fattet min beslutning om å tro på Gud.
Jeg måtte bekjenne dette.
For mor.
Det var bare så ydmykende å la mor få vite hvor ussel jeg hadde vært. Hun hadde sikkert glemt det hele.
Dagene gikk.
Men jeg fikk ikke fred.
En kveld jeg hadde lagt meg, ropte jeg på mor. Og så fortalte jeg det hele.
Jeg ser ennå mor for meg der hun satt  på sengekanten, - min kloke, forståelsesfulle mor. Mest av alt husker jeg hennes ro. Hun forsto sikkert hvor meget det kostet meg å bekjenne dette og hvor meget det betydde for meg.
Hadde mor den gang smilt det hele bort og sagt: Kjære gutten min, det ligger da så langt tilbake, det er vi ferdig med, - tror jeg noe verdifullt hadde gått i stykker for meg.
Rolig hørte hun på min bekjennelse. Så spurte hun alvorlig:
"Har du bedt Jesus om tilgivelse for dette?"
Så foldet hun hendene over dynen og ba en inderlig bønn.
Hva hun ellers sa, minnes jeg ikke, Hun kysset meg på pannen til godnatt og jeg sovnet lettet og glad.
Fredrik Wisløff, s.78 i boken "Fra en husmannsplass"

Kultur

For meg betyr kultur alt det som foredler, høyner, forskjønner og beriker det enkelte menneskeliv og samfunnet. Det som forflater, forsimpler, uthuler, forarmer og forgifter menneskene, er snarere en motsetning til kultur.

Fredrik Wisløff,  s.138 i boken "Fra en husmannsplass"

onsdag 9. mai 2012

Lovløshetens hemmelighet

Den lovløshet det her er tale om, har altså noe hemmelighetsfult over seg, - noe gåtefullt som det ikke er lett å gi en naturlig forklaring på.
Den tyske samtidshistoriker, Hermann Rauschning, som er av vår tids beste kjennere av nazitiden, forteller om et eiendommelig fenomen som han har iakttatt. Han har lagt merke til hvor plutselig menneskene ble forandret når de kom innenfor nazismens tryllering. Før var de godhjertertet og hjelpsomme. Men så med ett skjer det en forandring med dem. De får et nytt ansikt, dragene stivner til en maske. Det er som de er besatt av noe fremmed. "Godseiere i mitt naboskap, hederlige og likefremme, fromme og gudfryktige mennesker som aldri skulle nedlate seg til noe vannærende, - plutselig oppdager man at de er hensynsløse, uhederlige, oppsatte på å tilrive seg fordeler fra de svake. De legger seg til med nye vaner, tar seg elskerinner, blir despotiske. De spiller hasard, lever over evne, synker stadig dypere og blir til sist foraktelige skurker som uten hensyn piner, plyndrer og myrder dem som er svakere."
Disse mennesker er som besatte, sier Rauschning. De er ikke lenger seg selv. Den forandring deres karakter har gjennomgått, grenser til personlighetsspaltning eller schizoreni, Og denne forandring synes å ha nådd hele det tyske folk, sier han.
Vi som levet i tysk-okkuperte land under den annen verdenskrig, er visst ikke ukjent med disse fenomener. Mange har kunnet iaktta noe lignende innen sin egen bekjentskapskrets.
Dette må vel være noe av det som ligger i uttrykket: "lovløshetens hemmelighet."
side 92 i boken "Antikrist" av Fredrik Wisløff

lørdag 14. april 2012

Åndelig gåte

Jeg hørte en gang en åndelig "gåte": Hva er det eneste i Himmelen som er det samme som på jorden?
Svar: Sårene i Jesu hender og føtter

s. 86 i "Himmelen er på orntli"

lørdag 7. april 2012

Fredrik Fransons forventning av Jesu gjenkomst

Et sort rullegardin dekket vinduet slik at det var mørkt på rommet selv om det var blitt lys dag ute. En dag var gardinet blitt hengende litt skjev slik at en solstråle fant veien inn, og lyset beveget seg på veggen over Fransons seng. Den unge predikanten ventet nå spent på hva som kom til å hende når solstrålen snart ville treffe Franson i ansiktet. Det gikk som han ventet, da lyset falt ned  over den sovende predikanten begynte denne å bli urolig i lysskjæret. Men det Johnson hørte sin kamerat si, ennå i halvsøvne, var nok uventet:
"Kommer du nå, Jesus!"

s. 73 i boken "Bortrykkelsen & Jesu gjenkomst av Toralf Gilbrant

søndag 1. januar 2012

Religion og åpenbaring

Hva er forskjellen på åpenbaring og religion? Det enkleste svar vi kan gi er dette: Religion er menneskets vei til Gud. Åpenbaring er Guds vei til mennesket.

Når religionen, menneskets vei til Gud, er uttrykk for at mennesket søker Gud, er uttrykk for at mennesket søker Gud på helt andre veier enn den hvorpå Gud har åpenbart seg, blir det hedenskap. Men når religionen er uttrykk for at mennesket søker Gud i hans frelsesåpenbaring blir den ensbetydende med kristendom.

Det er to former for hedenskap: 1) Det materielle hedenskap: Mennesket danner seg Gud i materielle uttrykk: i tre, stein og så videre 2) Det kulturelle hedenskap: "Gud" tenkes og dannes i kulturuttrykk. For eksempel hinduisme, buddhisme på høyrer utviklingstrinn. Mest kjent dog i Europa i de forskjellige ideologer og "ismer". Felles for dem begge er at de danner seg "Gud" fra mennesket.

Det naturlige mennesket evner ikke å skjelne mellom religion og åpenbaring. En slik skjelnen kan bare skje på grunnlag av Guds ord, fordi skriften alene gir oss gudsfryktens sanne kjennemerker

Troslære av Øivind Andersen
side 15 om teologiens subjektive og objektive betydning