Tjener du ikke penger nok nå da? Du går ærend, og så får du lommepenger hver eneste uke".
"Ja, jeg vet det," sa Petter, "men jeg mener slike penger som voksne mennesker tjener, Lønn, forstår du, mor."
"Du får nok høve til det når du blir gammel nok," sa mor. "Du får ta det med ro en stund til."
"Jeg vil tjene noen nå." Petter ville ikke gi seg med det samme.
"Du kunne nok tjene penger hvis du kunne arbeide, men du er jo bare en liten gutt ennå."
"Ja, men kunne jeg ikke gjøre noe for gårdbruker Stubberud? Jeg har lyst til å spørre ham."
"Jeg tror nok du er for liten ennå."
"Men kunne du ikke spørre ham for meg? Bare spør ham, det gjør ikke noe om vi bare spør," tigget Petter.
Etter at Petter hadde tigget lenge og overbevist moren om hvor stor og sterk han var, lovte moren å spørre bonden om ikke Petter kunne gjøre noe for ham. Og slik gikk det til at Petter skulle være på gården hos Stubberud i en uke av ferien sin. Han skulle arbeide hver morgen for en bestemt betaling, og om ettermiddagen skulle han leke som han ville, hvis han hadde gjort arbeidet sitt ordentlig.
Petter følte seg helt voksen da han drog av sted med kofferten som inneholdt kam, hårbørste, tannbørste og andre nødvendige ting.
Stubberud tok den vesle karen i handa og ønsket ham velkommen til gårds. Petter fikk arbeid med en gang og skulle utføre forskjellig rundt bygningene.
Så kom Stubberud en morgen og sa at i dag hadde han en viktig jobb til Petter.
"Petter," sa han, "i dag har jeg et viktig og stort arbeid til deg. Vil du gjøre det akkurat slik som jeg sier?"
"Ja," sa Petter, "De kan være sikker på at jeg skal gjøre det så godt som jeg kan."
"Så bli med meg."
Bonden tok ham med seg over gården, og da de gikk forbi låven, tok mannen med seg et stort spann med gresskarfrø. Det var videre over skigarden og bort på jordet.
Petter var ikke riktig sikker på hva det kunne bety, men han gjettet seg til at arbeidet han skulle utføre, hadde å gjøre med frøene.
"Se her nå," sa bonden. "Ser du dette jordet?"
"Ja," sa Petter litt spakt, han syntes ikke han hadde sett et så drøyt jorde i hele sitt liv.
"Jeg vil at du skal så gresskarfrø på dette jordet, og det må gjøres ordentlig."
"Skal jeg gjøre det?" Petter satte store øyne.
"Ja, det skal du få gjøre," sa Stubberud. "Du skal gå nedover denne furen Ta tyve små skritt og putte tre frø i jorden. Så tar du tyve små skritt til og legger tre frø i jorden. Når du er ferdig med denne furen, kan du gå over i neste, og slik holder du på til du ikke har mer frø i spannet."
"Det skal bli," sa Petter, han var stolt over at han endelig skulle få en ordentlig jobb.
"Skjønner du hvordan du skal gjøre det nå da?"
"Jada," sa Petter, "Tre frø i hvert hull og tyve skritt mellom hvert."
"Det er riktig, gutt." Bonden smilte over hele ansiktet. "Nå kan du begynne, og når du er ferdig, kan du gå bort å bade, hvis du vil."
"Tusen takk," sa Petter, han retter ryggen opp og ble voksen. "Det skal ikke vare lenge før jeg er ferdig."
"Jeg lurer på det," tenkte Stubberud da han gikk.
Imens hadde Petter tatt til med arbeidet.
"Tre frø, tyve skritt, tre frø, tyve skritt," mumlet han for seg selv mens han holdt regnskap og gikk nedover den lange, lange furen.
Til sist nådde han slutten på den og snudde for å se hvor han begynte. Han kunne nesten ikke se der han begynte, så langt borte var det.
Så kikket han den i spannet, men da sank motet. Det var like mye i det ennå. Det syntes ikke at han hadde tatt så mange frø til denne furen!
"Nå har jeg stukket mange frø i jorden, og enda er det like mange igjen. Jeg må nok arbeide hardt hvis jeg skal blir ferdig," tenkte han.
Så tok han fatt på neste fure og tellet videre: "Tyve skritt, tre frø, tyve skritt, tre frø."
Til slutt var den furen også ferdig, og en gang til kikket han ned i frøspannet. Han fikk nesten lyst til å gråte. Det hadde minket litt, men det var sannelig ikke mye.
Han begynte å bli trett nå, og det var varmt også, og da han så på alle de frøene han skulle sette, skjønte han at han aldri fikk bade slik som Stubberud hadde fristet med.
Så fortsatte han. Akkurat da slo det en tanke ned i ham.
"Jeg undres på," tenkte han, "hvordan det går hvis jeg stikker fire eller kanskje fem frø i hvert hull? Da blir spannet tomt mye fortere. Og Stubberud får aldri vite det når de ligger i jorden."
Han tenkte litt over det, så opp på solen og kjente at han selv ble varmere og varmere. Han tenkte igjen på at han skulle bade.
Så begynte han han å holde regnskap: Fem frø, tyve skritt, fem frø, tyve skritt.
Til sist kom han til slutten på den tredje furen og tok fatt på den fjerde. Men da han så ned i spannet, var det nesten like fullt ennå.
Trett og mismodig satte Petter seg ned.
"Han skulle ikke ha gitt meg så mye å gjøre," sa han til seg selv. "Han må da ha skjønt at jeg ikke først kunne bli ferdig med alt dette og så bade? Det skjønte han sikkert. Men jeg tør ikke si at jeg ikke orker mer. Jeg får fortsette litt til, men kanskje jeg kan stikke seks eller syv frø i hvert hull?"
Det gjorde han i de to neste furene.
"Tyve skritt, syv frø, tyve skritt, syv frø."
Men ennå var ikke spanne tomt, og det var allerede langt på dag. "Spannet skal bli tomt hva jeg så skal gjøre med det, og jeg skal bade. Jeg legger en håndfull ned i hvert hull."
Han gikk igjen og sa: Tyve skritt, håndfull, tyve skritt, håndefull."
På denne måten ble spannet endelig tomt, og Petter snudde bunnen i været og skyndte seg av sted til vannet.
Men av en eller annen grunn var det ikke noe moro å svømme. Det var et eller annet inne i hjertet som ikke var som det skulle være. Han kunne ikke si hva det var, men det var noe.
Bonden nå ham og spurte om han var ferdig med jobben.
"Ja," sa Petter, men igjen kjente han det rare som lå inne i ham og gnog.
"Det var fin-fint," sa han, men Petter syntes ikke det var fullt så fint.
Den kvelden reiste han hjem. Moren spurte hvordan han hadde hatt det, og han svarte at han hadde hatt det fint, men inne i ham lå ennå det rare og gnog. Han kunne ikke bli kvitt de gresskarfrøene, og til sist gikk det opp for ham at de ville komme opp igjen!
Helt til da hadde han ikke kommet på den tanken, men nå ble han både het og kald. Om kvelden bad han at Gud ville gjøre det slik at frøene ikke skulle vokse.
Men de vokste likevel. Noen dager senere stakk spirehodene opp bortover hele jordet. Da tok Stubberud seg en tur bortover for å se hvordan plantene kom fram. Og han skjønte hvorfor Petter var blitt så fort ferdig med arbeidet.
Han smilte igjen og skjønte alt sammen.
De møttes ikke, Stubberud og Petter, før neste gang de skulle i kirken.
Da hendte det seg slik at Stubberud kom inn gjennom døren, og Petter kom inn gjennom døren, og der stod de ansikt til ansikt.
Petter følte som det var dommedag. Kunne han ha gjort det, hadde han snudd og rømt sin vei, men noe hodt ham naglet til stedet. Han kunne ikke se annet enn Stubberud og millioner av gresskarfrø. Leppene hans begynte å skjelve.
Stubberud så det og forstod. Han var en snill mann og skjønte at Petter hadde lært leksen sin.
"Ikke gråt," sa han tett inntil Petters øre. "Husk bare på at alle de frø du sår i livet, kommer opp. Det som en mann sår, skal det også høste."
Han trykket hånden til Petter, og Petter ønsket at han kunne gå rett ut av kirken og så hele jordet om igjen.
"Du får nok høve til det når du blir gammel nok," sa mor. "Du får ta det med ro en stund til."
"Jeg vil tjene noen nå." Petter ville ikke gi seg med det samme.
"Du kunne nok tjene penger hvis du kunne arbeide, men du er jo bare en liten gutt ennå."
"Ja, men kunne jeg ikke gjøre noe for gårdbruker Stubberud? Jeg har lyst til å spørre ham."
"Jeg tror nok du er for liten ennå."
"Men kunne du ikke spørre ham for meg? Bare spør ham, det gjør ikke noe om vi bare spør," tigget Petter.
Etter at Petter hadde tigget lenge og overbevist moren om hvor stor og sterk han var, lovte moren å spørre bonden om ikke Petter kunne gjøre noe for ham. Og slik gikk det til at Petter skulle være på gården hos Stubberud i en uke av ferien sin. Han skulle arbeide hver morgen for en bestemt betaling, og om ettermiddagen skulle han leke som han ville, hvis han hadde gjort arbeidet sitt ordentlig.
Petter følte seg helt voksen da han drog av sted med kofferten som inneholdt kam, hårbørste, tannbørste og andre nødvendige ting.
Stubberud tok den vesle karen i handa og ønsket ham velkommen til gårds. Petter fikk arbeid med en gang og skulle utføre forskjellig rundt bygningene.
Så kom Stubberud en morgen og sa at i dag hadde han en viktig jobb til Petter.
"Petter," sa han, "i dag har jeg et viktig og stort arbeid til deg. Vil du gjøre det akkurat slik som jeg sier?"
"Ja," sa Petter, "De kan være sikker på at jeg skal gjøre det så godt som jeg kan."
"Så bli med meg."
Bonden tok ham med seg over gården, og da de gikk forbi låven, tok mannen med seg et stort spann med gresskarfrø. Det var videre over skigarden og bort på jordet.
Petter var ikke riktig sikker på hva det kunne bety, men han gjettet seg til at arbeidet han skulle utføre, hadde å gjøre med frøene.
"Se her nå," sa bonden. "Ser du dette jordet?"
"Ja," sa Petter litt spakt, han syntes ikke han hadde sett et så drøyt jorde i hele sitt liv.
"Jeg vil at du skal så gresskarfrø på dette jordet, og det må gjøres ordentlig."
"Skal jeg gjøre det?" Petter satte store øyne.
"Ja, det skal du få gjøre," sa Stubberud. "Du skal gå nedover denne furen Ta tyve små skritt og putte tre frø i jorden. Så tar du tyve små skritt til og legger tre frø i jorden. Når du er ferdig med denne furen, kan du gå over i neste, og slik holder du på til du ikke har mer frø i spannet."
"Det skal bli," sa Petter, han var stolt over at han endelig skulle få en ordentlig jobb.
"Skjønner du hvordan du skal gjøre det nå da?"
"Jada," sa Petter, "Tre frø i hvert hull og tyve skritt mellom hvert."
"Det er riktig, gutt." Bonden smilte over hele ansiktet. "Nå kan du begynne, og når du er ferdig, kan du gå bort å bade, hvis du vil."
"Tusen takk," sa Petter, han retter ryggen opp og ble voksen. "Det skal ikke vare lenge før jeg er ferdig."
"Jeg lurer på det," tenkte Stubberud da han gikk.
Imens hadde Petter tatt til med arbeidet.
"Tre frø, tyve skritt, tre frø, tyve skritt," mumlet han for seg selv mens han holdt regnskap og gikk nedover den lange, lange furen.
Til sist nådde han slutten på den og snudde for å se hvor han begynte. Han kunne nesten ikke se der han begynte, så langt borte var det.
Så kikket han den i spannet, men da sank motet. Det var like mye i det ennå. Det syntes ikke at han hadde tatt så mange frø til denne furen!
"Nå har jeg stukket mange frø i jorden, og enda er det like mange igjen. Jeg må nok arbeide hardt hvis jeg skal blir ferdig," tenkte han.
Så tok han fatt på neste fure og tellet videre: "Tyve skritt, tre frø, tyve skritt, tre frø."
Til slutt var den furen også ferdig, og en gang til kikket han ned i frøspannet. Han fikk nesten lyst til å gråte. Det hadde minket litt, men det var sannelig ikke mye.
Han begynte å bli trett nå, og det var varmt også, og da han så på alle de frøene han skulle sette, skjønte han at han aldri fikk bade slik som Stubberud hadde fristet med.
Så fortsatte han. Akkurat da slo det en tanke ned i ham.
"Jeg undres på," tenkte han, "hvordan det går hvis jeg stikker fire eller kanskje fem frø i hvert hull? Da blir spannet tomt mye fortere. Og Stubberud får aldri vite det når de ligger i jorden."
Han tenkte litt over det, så opp på solen og kjente at han selv ble varmere og varmere. Han tenkte igjen på at han skulle bade.
Så begynte han han å holde regnskap: Fem frø, tyve skritt, fem frø, tyve skritt.
Til sist kom han til slutten på den tredje furen og tok fatt på den fjerde. Men da han så ned i spannet, var det nesten like fullt ennå.
Trett og mismodig satte Petter seg ned.
"Han skulle ikke ha gitt meg så mye å gjøre," sa han til seg selv. "Han må da ha skjønt at jeg ikke først kunne bli ferdig med alt dette og så bade? Det skjønte han sikkert. Men jeg tør ikke si at jeg ikke orker mer. Jeg får fortsette litt til, men kanskje jeg kan stikke seks eller syv frø i hvert hull?"
Det gjorde han i de to neste furene.
"Tyve skritt, syv frø, tyve skritt, syv frø."
Men ennå var ikke spanne tomt, og det var allerede langt på dag. "Spannet skal bli tomt hva jeg så skal gjøre med det, og jeg skal bade. Jeg legger en håndfull ned i hvert hull."
Han gikk igjen og sa: Tyve skritt, håndfull, tyve skritt, håndefull."
På denne måten ble spannet endelig tomt, og Petter snudde bunnen i været og skyndte seg av sted til vannet.
Men av en eller annen grunn var det ikke noe moro å svømme. Det var et eller annet inne i hjertet som ikke var som det skulle være. Han kunne ikke si hva det var, men det var noe.
Bonden nå ham og spurte om han var ferdig med jobben.
"Ja," sa Petter, men igjen kjente han det rare som lå inne i ham og gnog.
"Det var fin-fint," sa han, men Petter syntes ikke det var fullt så fint.
Den kvelden reiste han hjem. Moren spurte hvordan han hadde hatt det, og han svarte at han hadde hatt det fint, men inne i ham lå ennå det rare og gnog. Han kunne ikke bli kvitt de gresskarfrøene, og til sist gikk det opp for ham at de ville komme opp igjen!
Helt til da hadde han ikke kommet på den tanken, men nå ble han både het og kald. Om kvelden bad han at Gud ville gjøre det slik at frøene ikke skulle vokse.
Men de vokste likevel. Noen dager senere stakk spirehodene opp bortover hele jordet. Da tok Stubberud seg en tur bortover for å se hvordan plantene kom fram. Og han skjønte hvorfor Petter var blitt så fort ferdig med arbeidet.
Han smilte igjen og skjønte alt sammen.
De møttes ikke, Stubberud og Petter, før neste gang de skulle i kirken.
Da hendte det seg slik at Stubberud kom inn gjennom døren, og Petter kom inn gjennom døren, og der stod de ansikt til ansikt.
Petter følte som det var dommedag. Kunne han ha gjort det, hadde han snudd og rømt sin vei, men noe hodt ham naglet til stedet. Han kunne ikke se annet enn Stubberud og millioner av gresskarfrø. Leppene hans begynte å skjelve.
Stubberud så det og forstod. Han var en snill mann og skjønte at Petter hadde lært leksen sin.
"Ikke gråt," sa han tett inntil Petters øre. "Husk bare på at alle de frø du sår i livet, kommer opp. Det som en mann sår, skal det også høste."
Han trykket hånden til Petter, og Petter ønsket at han kunne gå rett ut av kirken og så hele jordet om igjen.
Fra "Skumringsfortellinger"av Arthur S. Maxwell
