Afrika

En gang da den svenske minister Lagercrantz sto ved et vindu i Det hvite hus og talte med president Theodore Roosevelt, sa presidenten:
- Vi er sikkert enige om, mr. Lagercrantz, at det ikke er der nasjonenes framtid avgjøres, - og så pekte han på kongresshuset, - men der, - og så pekte han på en kirke.
Ja, der avgjøres sikkert også Afrikas framtid

"Afrika på flyvisitt" s. 200, av Fredrik Wisløff

Rakotosandry

Rakotosandry, den 28 årige prest som tente den vekkelsesild som i 1947 brente over store deler av Madagaskars innland. Han var en ildsjel som få. Etter bare et års virketid døde han i november 1947.

På et stort møte av prester og katekister sto Rakotosandry fram og sa:
"Jeg har et bud å bringe dere fra Gud. Herren sier: Jeg kan ikke bruke dere. Dere duger ikke som mine tjenere. Og grunnen er ganske enkelt den: Det er misunnelse iblant dere! Jeg kan ikke bruke dere, sier Herren."
Og dermed var talen endt. Men ordene fortsatte å virke i prestenes hjerter, og mange av dem bøyde seg for Gud

Sitat fra "Festreis på Madagaskar" av Fredrik Wisløff.

Sang av Petra Fremo

mel: Ungdommens lykke

Hva skal jeg gjøre når alt synes svart.

Synden er virksom, og hjertet er hardt.

Glede og trygghet, ja, visshet og tro.

Alt er forsvunnet. Jeg har ingen ro.

Ref.:    Du skal se Jesus og regne med Ham

Glemme ditt eget, og tro på Guds lam.

Tro det han sier:

Jeg døde for deg.

Synden og skylden tok Jesus på seg

Ordet jeg leser; det gir ingen ro.

Følelser svikter, hvor er nå min tro?

Jeg er som treet når løvet er falt, 

grener som spriker, og avslører alt

Det er nødvendig skal Jesus bli stor. 

Helt etter planen Gud har i sitt Ord.

Ribbet til skinnet, nå mangler jeg alt

Da får jeg drakten Guds sønn har betalt

La det nå være avskrevet og glemt. 

Grav ikke frem det som korset har gjemt.

Lese Guds løfter, og stole på dem. 

Dette er veien, slik kommer du hjem!

Petra Fremo

Andakt for Maria budskapsdag

Men Maria sa til engelen; Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. Luk 1,34 og 35

Så lenge som den kristne kirke har eksistert, har den bekjent seg til troen på Jesus Kristus, Guds Sønn, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd og født av jomfru Maria.

Jesu underfulle fødsel er bevitnet både hos Matteus (Matt 1 ,18 ff) og hos Lukas. Den som tror at Bibelen er Guds troverdige ord, trenger ikke flere vitnesbyrd. Men den som ikke har denne tro på Bibelen, ville ikke ha bøyd seg for det den sier om Jesu fødsel, selv om det hadde vært flere direkte vitnesbyrd å finne i Det nye testamente.

Det som står, er tilstrekkelig. Men det må dessuten sies at steder som Joh 1.14 og 1. Tim 3,16 får først sin fulle mening når vi leser dem i lyset av beretningen hos Lukas. Les selv, og tenk!

Den kristne kirke har holdt seg til det som Matteus og Lukas forteller. Og helt fra begynnelsen av har dette ledd i troen hørt med til den troende menighets bekjennelse.

Det er ikke tilfeldig. For det er klart at Det nye testamente her peker på en viktig sannhet om vår frelser Jesus Kristus.

Apostler og evangelister vitner at han er Guds Sønn. Og mange steder i Det nye testamente finner vi budskapet om at han er fra evighet ett med sin Far i himmelen. Joh 1,1 ff.

Så var det ikke så underlig tross alt, at hans komme til verden skjedde på denne måten.

Guds barn leser om Jesu fødsel med undring og takk. Vi føler at vi står på hellig grunn. Slik har det seg altså med vår Herre og Frelser. Han er sann Gud, født av Faderen fra evighet - og samtidig sant menneske, født av jomfru Maria. Han er vår Gud, vi ber til ham. Og han er vår bror, han gjorde seg helt ett med oss og tok all vår elendighet på seg.

Lovet være hans navn!

Andakt av Carl F. Wisløff for 25. mars

Av nåde

En ung lærer som gjerne ville hjelpe barna til å lære så mye som mulig, prøvde på forskjellig vis å vekke læretrangen hos dem. En dag sa han til klassen at alle som dagen etter kom på skolen og kunne leksen sin godt, skulle få komme inn i bestestuen hans, og der skulle de få hver sin kopp sjokolade og et fint brød. Vi skal huske på at slike ting ikke var småtteri på bondebygden her i landet den gangen. Som ventende var dro alle hjem fra skolen den dagen med et eneste stort mål: De ville lære leksen sin, så de kunne få komme inn i bestestuen til læreren og få sjokolade og fint brød neste dag.
Men mens alle dro glade hjem, sikre på at de skulle lære leksen, gikk det én mellom dem som ikke var glad. Severin hette han. Han var en av disse ulykkelige som hadde små evner og blant annet syntes å mangle evnen til å lære utenat. Mor la til side alt arbeid og satte seg med gutten sin for å hjelpe ham med leksen. Men alt det de strevde, kom de likevel ingen veg. Da kvelden var slutt, var Severin trett. Men leksen var ikke lært.
Tidlig neste dag var Severin og mor hans oppe og prøvde på nytt, men nei, det var umulig. Og så måtte han gå på skolen den dagen som alle andre uten å kunne et ord.
Severin satt ved nederste enden av det lange skolebordet. Så gikk det rundt fra barn til barn, og alle kunne leksen. Nå var det bare Severin igjen. Han satt motløs med ansiktet i hendene.
Nå, Severin, sa læreren, nå får du reise deg. Jeg tenker du kan fortelle oss litt i dag.
Jeg kan ikke, svarte Severin.
Å jo da, prøv nå! Jeg skal hjelpe deg i gang, så går det nok!
Han reiste seg opp og sa etter de ordene som læreren sa først, og dermed var det stopp. Alle satt som fortumlet. De syntes synd på Severin.
Hva skal vi gjøre med Severin? spurte læreren.
Da reiste den eldste jenta seg og sa: Severin må få være med.
Er alle med på det? spurte læreren.
Ja! Ropte flokken i kor.
Så bar det inn i bestestuen, og Severin måtte først til bords. I glad selvfølelse over at de hadde lært leksen sin, drakk de sjokolade og spiste fint brød, alle unntatt Severin. Han satt der uten å ha lært leksen.
Av bare nåde får vi komme inn i Guds rike, til hans gjestebud, av nåde for Jesu skyld.

Andakt for 14. november i Barneandaktsboka, Lunde forlag, 1962

Akkordering, pene navn og unnskyldning

I et eller annet blad fant jeg følgende: Om vi selv er stedige, så er det fasthet. Hos nesten er det krakilskhet og stivsinn. Når en annen tar seg tid til å utføre ting, så er han sendrektig. Når jeg gjør det samme, kaller jeg det å være grundig. Når andre behandler folk særlig vennlig, kaller vi det smiger. Når jeg selv gjør det, heter det alminnelig takt. Sier en annen nettopp det han tenker, er han ondskapsfull. Når vi selv gjør det, kaller vi det å være åpen og likefram. Når vår neste ikke synes om en person, så er han forutinntatt og fordomsfull. Når vi selv har motvilje mot noen, så er vi menneskekjennere. Når vi selv er rasende, er det våre nerver som har skyld i det. Når en annen gir etter for et heftig lune, så...

Dette kan vel gi oss noe å tenke på. Akkordering, unnskyldning og pene navn er som en hengemyr. Jo mer du strever med den, jo dypere synker du. Somme kom aldri opp mer. Hengemyren slukte dem slik at de fant sin død der.

"Gjennom ild" s.157 av Johannes Brandtzæg

Å løfte seg etter håret

Den store skrønemakeren Münchhausen forteller i en av historiene sine: Han var med hesten sin kommet til en riktig bunnløs myr. Jo mer hesten arbeidet for å komme seg opp, jo mer sank den ned i myren. Til slutt fant han på en fortreffelig utvei. Han spente benene sine godt fast rundt hesten. Så trakk han av alle krefter i sitt eget hår og løftet både seg selv og hesten inn på tørt, fast land.

Dette er jo bare en skrøne, men er det ikke ofte slik vi bærer oss ad når vi prøver å bøte den store skaden synden har gjort i vårt liv og vårt vesen? Resultatet blir at vi arbeider oss dypere og dypere ned i myren i stedet for ut av den.

"Gjennom ild", s.77 av Johannes Brandtzæg