onsdag 30. april 2014

Fredsfyrstens sverd

Dere må ikke tro at jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd.
Matt 10,34

Hva hører vi i dag? Fredsfyrsten kommer ikke med fred, men med sverd? Er nu ikke dette en høyst merkelig selvmotsigelse? Akk, verden er i opprør mot Gud. Kristi fred er ensbetydende med strid mot synden. Denne strid er i virkeligheten fredens betingelse og dens følge. Det koster strid at bli en kristen. Der er mange bånd som må rives. Det går ikke av uten smerte. Kanske både far, mor, søsken og venner holder igjen, ja håner og skjeller.

Vil du unngå den strid, så får du aldri Kristi fred. — Og med verden i det store og hele er det likedan. Hel, avgjort kristendom tåler ikke verden. Offisiel kristendom er i orden — «en står seg likevel best på å leve som kristen, få tale ved graven og krans på kisten» — men intet svermeri. Vi kjenner ånden, og å gi etter for den er å gå glipp av Jesu fred. — Men kanskje blir striden llikevel skarpest mot en selv og jeg'et i alle dets forgreninger. Å — hvor det er fristende å «gi etter» her. Det må et daglig valg til — en daglig «avdøen» — sverdet må ofte ramme oss i vårt innerste. Men dette sverd må brukes, ellers mister vi freden. Jo grundigere vi bruker sverdet desto grundigere blir vår fred.

La oss ikke vike unna for fredsfyrstens sverd. Han er selv med i striden, og gir oss kraft til å føre den til ende.

Andakt for 10. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

tirsdag 29. april 2014

Nær Guds rike

Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt fra Guds rike.
Mark 12,34

I forhold til Guds rike er det bare to slags mennesker: de som er inne i Guds rike og de som er utenfor. Det er intet tredje. Men det er stor forskjell innbyrdes på dem som er innenfor; det er barn og det er fedre, det er dem som såvidt er kommet over dørstokken og det er dem som er kommet inn i de indre helligdommer. Og likeså blant dem som er utenfor: det er dem som er langt borte og det er dem som er nær Guds rike.

En sådan var det Jesus talte disse ord til: Du er ikke langt fra Guds rike. Det er en forhåpningsfull stilling. Den som er nær har mange fortrinn fremfor den som er langt borte. Men allikevel: å være nær er det samme som å være utenfor. Israelitene var kommet helt til grensen av Kanaan, men de måtte dø i ørkenen fordi de knurret mot Herren. Kong Agrippa var nesten en kristen, men han blev aldrig en kristen. Det er en forhåpningsfull stilling å være nær; men det er også en betenkelig stilling. Mange er nær Guds rike og kommer aldri inn. Mange er gått tilgrunne like ved terskelen. Det ser ut, som sjelefienden har mobilisert hele sin styrke nettopp der for å holde sjelene tilbake fra det avgjørende skritt; for kan han bare det, så har han vunnet spillet.

Du som er nær, å kom inn! Det er også en annen som står der ved grensen, og han vil hjelpe deg inn. Jesus rekker deg hånden, ta den! Betenk deg ikke, men kom. Kom straks! Kom helt inn!

Andakt for 10. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

mandag 28. april 2014

Falske ånder

Dere elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv ånderne, om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.
1Joh 4,1

Det er ikke gull alt som glimrer. Det er heller ikke fra Gud alt som utgir seg for det. Mange tror om seg selv at de er fra Gud og at det er hans gjerning de gjør, selv om den er det rene idioti. Enhver motstand mot deres ekstravanganser og utskeielser, anser de som motstand mot Gud. Og de er ikke kresne på ord når det  gjelder å karakterisere dem som våger å bedømme deres åndelige humbug.

Det er også et andet slag. De som utgir seg for å være Herrens tjenere skjønt de vet at de ikke er det. Beviste kjeltringer, hyklere av profesjon, som «gjør» i åndelighet.
Kjærlighetens apostel advarer mot disse ånder. «Tro ikke enhver ånd» sier han. Aldri trengtes vel et slikt ord bedre enn nå. Det myldrer av åndelige humbugmakere og religiøse sjarlataner, og alle har de sine disipler. De utvalgte skal forføres om det er mulig. Og dessverre — det viser seg at det er mulig.

La oss prøve åndene! Jesu ånd er kjærlighetens og ydmyghetens og fremfor alt tjenersinnets ånd. På den ånd er vår «åndelige» tid dessverre fattig. Må vi prøve oss selv! Og prøve de andre!

Andakt for 12. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

søndag 27. april 2014

For jorden

Sønn, gå i dag og arbeid i min vingård.
Matt 21,28

Det var Guds mening med oss mennesker, at vi skulle leve både for jorden og for himmelen. Men vi mennesker, som har så lett for å ta feil av Guds mening, vi tar så ofte feil av den også på dette punkt. Vi vil helst leve bare for en av disse to. Enten bare for jorden eller bare for himmelen. Vi har vanskelig for å forene begge. Det er lett å se, at de fleste mennesker lever bare for jorden. Om dem vil jeg ikke tale i dag, men vil gjerne si et ord til dem på den motsatte side; de som gjerne vil leve bare for himmelen. For, merkelig nok, det er en del slike. «Jorden», sier de, «uff nei, den er bare et fengsel, bare en jammerdal. Den som kunne komme seg herfra. Den som var i himmelen —»

Nå, det kan nok være at jorden til sine tider er noe av et fengsel, noe av en jammerdal. Men llikevel: den er et hjørne av Guds vingård. Og enhver kristen har fåt sin anviste plass i dette hjørne, sin lille plett å dyrke, hegne og pleie. Og denne plett skal vi elske, ellers kan vi ikke skjøtte den rett. Klag ikke over jordens elendighet, men gå ut og gjør den bedre. Er verden mørk, så gjør mørket mindre. Er verden kald så gjør den varm. «En kan bringe lys til mange». Du er skapt ikke bare for himmelen, men også for jorden. Gjør Guds vilje på jorden, og himmelen vil stå åpen for deg når du er ferdig.

Andakt for 11. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

lørdag 26. april 2014

Fariseisme

Og Jesus sa til sine disipler: Se dere for og ta dere i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig.
Matt 16,6

Fariseernes surdeig? Hvad er fariseisme? Det er å gi sig ut for at være bedre enn man er Det er å anse seg selv for å være bedre enn andre. Og endelig er det dette å nyte sin egen åndelighet. Når denne sott får utvikle seg i ro og fred, går den snart over til dømmesyke og herskertrang. Det er derfor en farlig sott.

«Vokt dere for fariseismen!» roper Jesus til sine disipler. Altså: den luret også på hans disipler. Den lurer helst på de troende. Den er etter dem som en skygge, og passer på hver eneste anledning til å slippe inn i deres hjerte. «Du er likevel en ydmyk kristen, du har da litt hjertelag for andres nød, du vitner godt om Jesus, du ber varme bønner, du besøker mange syke», kjenner du, kjære læser, denne røst? Berører det deg pinlig, når andre foretrekkes framfor deg? Når andre får den fornemste plass?

Sannelig, vi trenger mye nåde, hvis vi ikke skal falle i fariseismens snare. «Den største av dere skal være deres tjener». Det er vår stilling som Jesu etterfølgere. Tjenersinnet er fariseismens motsetning og den beste motgift mot den. Må vi bevepne oss med det sinn.

Andakt for 9. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

fredag 25. april 2014

Den ene tilhører

For så har Gud elsket verden, at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Joh 3,16

Av alle prekener som har vært holdt i verden er vel denne den bedste. Ja, man sier jo at det til og med er det bedste som findes i selve Bibelen. Men det er i høyeste grad bemerkelsesverdig, at denne preken holdt Jesus for — en tilhører.
Vi vil gjerne ha mange tilhørere; og naturligvis, det er en god ting at mange samles om Herrens ord. Men tilhørernes antall bør ikke være avgjørende for innholdet av vår preken. Jeg tror, det er en god regel, jeg har selv forsøkt å følge den, å gjøre seg mest umak når det er få tilhørere. De få har rimligvis gått fordi de er sultne. De kom ikke fordi andre kom, de hadde ingen «strøm» som bar dem avsted. De kom ikke
fordi det brakte dem noen anseelse. De trosset mengden og de trosset kanskje motstanden. Derfor må de få det beste. De trenger det særlig.

Og ingen kan heller beregne virkningen av et levende ord når det får antenne et menneskehjerte.  En slik gnist kan bli en flamme. Ett menneske, som brenner for Herrens gjerning, kan utføre mange ganger mer, enn en hel flokk halvsovende kristne. La os derfor ikke telle tilhørerne, la oss veie dem. Og enten vi er predikanter eller ei, la oss lære av vår store mester, at en menneskesjel er verd vår største anstrengelse.

Andakt for 5. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

torsdag 24. april 2014

Sed og høst

Hva et menneske sår, det skal han høste.
Gal 6,7

Dette er et ord som vi ikke behøver å tro fordi det står i Bibelen. Det står skrevet over alt. Enhver gårdbruker har lært denne sannhet til fullkommenhet. Den er den store grunnlov i alt hans arbeide og i alle hans forhåpninger. Jorden lar seg ikke «spotte». Om han trodde det, så skulle virkeligheten snart lære ham, at det var ham selv som ble «spottet».

Men hele livet, åndelig som materielt, er bygget på denne sannhet. Den er tilværelsens alt beherskende prinsipp. Alt omkring oss søker å hamre dette inn i oss, Og i grunnen er det ingen som nekter det heller. Men allikevel: hvor mange mennesker søker vel ikke å omgå det. De tror, de skal kunne narre den store livslov. Men det er dem selv som blir narret. Om Guds
mølle maler langsomt somme ganger, maler den likevel sikkert.

Vi sår og vi samler. Dag etter dag. Time etter time. Ingen er så ubetydelig at han ikke sår. Salig er den som «sår i ånden». Han vil høste evig liv av ånden. Intet går til spille, alt finnes igjen. Hvert ord og hver handling, enhver god tanke og ethvert offer kommer igjen. Å, la oss så det gode, la oss strø omkring oss av gode ord og gode tanker og gode handlinger. Vi skal finne alt igjen. Men, om vi sår det onde, også det vil gro. Torner og tisler vil de bære oss. Vi skal finne det alt igjen.

Andakt for 16. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

onsdag 23. april 2014

Det beste bevis

Men da de så Peters og Johannes' frimodighet — og da de så mannen stå ved deres side, han som var blitt helbredet, kunne de ikke si imot.
Apg 4,13,14

Det beste bevis for evangeliets sannhet er de frukter det bærer. Både i det enkelte menneskes liv og i folkenes liv.

Det fortelles om en mann, som var en motstander av kristendommen, at han hadde avgitt et løfte om at lese et stykke i Det nye testamente hver dag. Han holdt motvillig sitt løfte. Da han hadde lest en tid stanset han plutselig en kveld og sa: Min hustru, er dette sannhet, så farer vi vill. Han leste videre og etter noen dagers forløp sa han: Min hustru, er dette sannhet så er vi fortapt. I høyeste grad grepet av Bibelens ord fortsatte han å lese, og atter etter noen dagers forløp ropte han ut med glede: Min hustru, er dette sant, så kan vi bli frelst. Etter noen få ukers fortsatt lesing overgav de seg begge til Kristus.

Peter og Johannes var hardt forfulgt av prestene og fariseerne, men da disse så den helbredede mann, måtte de tie og la dem være i fred. Når store syndere blir nye mennesker, når svake kristne bevares i store fristelser, når hardt prøvede lider stille og tålmodig, og når det salige håp lyser ut av den døendes øyne, da beviser evangeliet sin kraft og sin sannhet. Er vårt liv og vårt virke et slikt bevis? Hvis ikke, hva er da i veien? Måtte vi leve så, at motstandernes munn må lukkes.

Andakt for 6. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

tirsdag 22. april 2014

Det ubegrensede

Det brede og lange og dype og høie...
Ef 3,18

I disse ord har Paulus forsøkt at måle Kristi kjærlighet. Man kunne kalle den kjærlighetens dimensjoner. Som man vet taler videnskaben om tre dimensjoner; og det har vært snakket og spekulert mye på muligheten av å finne en «fjerde dimensjon». Det har imidlertid aldri lyktes å finne den. Her ser det ut som vi har den.

Det brede: omfatter det ubegrensede rom og alt som lever og ånder. Det lange: spenner fra den ene evighet til den anden. Det dype: rekker ned til og nedenfor det dypeste av all synd og all lidelse. Men også det høye: (og det er det jeg har lyst til at kalle den «fjerde dimensjon») høyere enn den dristigste tanke, høyere enn den skjønneste drøm løfter oss Kristi kjærlighet. Hva formår vel ikke den å gjøre ut av en synder? Hva kan den ikke skape av elendige mennesker? Vi kan nok tale om det, men våre ord duger ikke — vi aner kun noe av herligheten i denne makt. Denne makt som kan løfte oss opp til Gud selv, og gjøre oss til ett med ham. Denne makt er i sannhet det høye.

Måtte så også vår kjærlighet få noget av disse fire egenskaper — måtte den være noe av det  brede, det lange, det dype og det høye. Dessverre, den har sine grenser, både i bredden og lengden både i dybden og høyden. La oss prøve å senke ned i oss den ubegrensede kjærlighet, at vi kan tilegne oss dens egenskaper. Også det makter Gudskjærligheten så sant den får råderom i vårt liv.

Andakt for 24. august fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

mandag 21. april 2014

Den beleilige tid

Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise; så dere kjøper den beleilige tid; for dagene er onde.
Ef 5,15—16

Det er et gammelt gyldent ord som sier, at man skal smi mens jernet er varmt. Det måtte jo også være enten en dum eller en doven smed, som ikke ville følge den regel. Slik er det over alt i livet. Hvis man ikke passer det beleilige øyeblikk så går det ille. Bonden må så i rette tid, sjømannen må seile når vinden er ham god, den reisende må passe på å være i toget når det setter seg i bevegelse. Å nøle med et godt forehavende er ofte det samme som å måtte oppgi det.

Men er det slik i alminnelige forhold, hvor mye mer gjelder det ikke, når det er spørsmål om å søke Herren. Det er særegne tider da vi føler at han er nær — vi ser både den ene og den andre ta det avgjørende skritt og blir lykkelig ved det — hvor dårlig da å stå og se på og så ikke følge eksemplet. Når den beleilige tid er over, når åndens vær stilner av, da kan det så ofte være for sent.

Kjenner du Guds kald i ditt hjerte? Føler du, at nå er den beleilige tid for deg, å nøl ikke. Du vet ikke, om anledningen kommer igjen. Og selv om så  sker, hvad vil du vinne ved en utsettelse? Aldri er det bedre end nå. Ta beslutningen, ta den fast og bestemt og straks. Da handler du viselig.

Andakt for 22. august fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

søndag 20. april 2014

Kjenner du Jesus?

Dersom du kjente Guds gave...
Joh 4,10

To menn satt en dag og snakket om tømmerpriser. Husets lille datter sto for seg selv og hørte på. Så kom hun fryktsom frem og sa til den ene, som var fremmed: «Snakker du ikke om Jesus?» Barnets spørsmål gjorde ham forlegen — men han fortsatte med sitt. Den lille pike gjentok sitt spørsmål. Da tok han henne lempelig til side, men hun kom igjen. Hun la sin lille hånd på mannens arm, så opp på ham med tårefulle øyne og sa: «Hvorfor snakker du aldri om Jesus?» Nå tidde
tømmerhandleren og han vendte seg til piken og med gråten i halsen svarte han: jeg kan ikke snakke om ham, for jeg kjenner ham ikke

Tømmerhandleren var oppriktig. Han kjente nok Jesus han og som de fleste mennesker, og dog var det sant dette, at han ikke kjente ham. Du som leser eller hører dette lest: si, kjenner du ham? Kjenner du ham med hjertets kjennskap? Som frelseren, som utsletter dine synder — som gir deg kraft til å leve til Herrens ære. Kjenner du ham som vennen, til hvem du går og utøser ditt hjerte, både når du er bedrøvet og når du er glad. Kjenner du ham som din konge, hvis bud og befalinger du lyder med glede? Kjenner du ham som din store  forløser, som en gang skal komme i himmelens skyer og hente deg til fredens hjem? Å det er et salig kjennskap. Det er skjult for de vise, men åpenbart for de umyndige. Måtte vi kjenne ham alle sammen.

Andakt for 4. august fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

lørdag 19. april 2014

Dyd

Så legg og just derfor all vinn på i deres tro å vise dyd
2Pet 1,5

Ordet dyd er neppe noget yndet ord blant kristne nå til dags. Det lukter egenrettferdighet av det. Og egenrettferdighet er en farlig ting.

Peter skriver nå imidlertid meget sterke ord om dyden i sitt andre brev. Og hvorfor ikke? Dyd er betegnelsen for det gode. Og vi må ikke være så redd egenrettferdigheten at vi unnlater å gjøre det gode. For dertil er vi skapt, dertil har Kristus forløst oss. Vi er Guds verk, sier Paulus, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.

Egenrettferdighet og dyd er to forskjellige ting. Egenrettferdigheten er det gamle menneskes smykke, dyden virkes ved Guds nåde. Men denne nåde er riktignok ingen død kapital, som virker som et tryllemiddel — nei den er en kraft, som vi må bruke. Som vi må tro på og utnytte samvittighetsfult, og under våken aktpågivenhet på oss selv. Det er som en duftende krans av skjønne, kristelige dyder apostelen fremviser. Og, sier han, når disse ting finnes hos oss, da lar de oss ikke være ufruktbare i vår herre Jesu Kristi erkjennelse. Ja det er nettopp saken: jo mer vi utnytter nåden til et hellig liv dess mer vil vi kjenne Kristi nådes storhet. La oss derfor «anvende all flid» på det, så skal det gis oss en herlig inngang i Jesu Kristi evige rike.

Andakt for 9. juli fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

fredag 18. april 2014

Bønn og handling

Og Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Tal til Israels barn at de bryter opp.
2Mos 14,15

Dette var et høyst påfallende spørsmål. Var det ikke etter Herrens vilje at Moses ba? Vil ikke Herren at vi skal rope til ham? Har han ikke selv befalt oss det? Jo visselig — og likevel kan det komme tider, da et slikt spørsmål er på sin plass. Tider da bønnen må gi plass for handling.

Det hendte en gang under et sterkt mildvær at en mann befant seg på et isflak på en elv som var brutt opp. Isflaket satt ennå fast ved land, men i sin forskrekkelse så ikke mannen det, men falt på kne og ropte høyt til Gud om redning. Tilskuerne på stranden skrek da til ham: «Karl, Karl, slutt med å be og spring i land!»

Alt har sin tid. Moses hadde bedt, nå skulle han handle. Nå skulle de bryte opp, nå skulle han løfte sin stav, nå skulle de gå over havet. Nå var veien åpen. La oss be, la oss be ofte og inntrengende. Men la oss også gjøre bruk av de gaver og fordeler som bønnen gir oss. La oss ikke ligne kjøpmannen som bestiller varer, men ikke henter dem på bryggen. La oss utnytte bønnens frukter. Lydighet er bedre enn offer. Har Herren lagt veien åpen for oss, la oss bryte opp øyeblikkelig. Og når han har hjulpet oss igjennom, så la oss prise ham.

Andakt for 7. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

torsdag 17. april 2014

Syndenes forlatelse

Så være det dere da vitterlig, brødre, at ved ham kunngjøres dere syndernes forladelse.
Apg 13,38

Jeg har hørt fortelle om en hedning som hadde syndet mot sine guder, og i sin angst over dette gikk han til sin avgudsprest og klaget sin nød og spurte om råd. «Slå en søm i foten din og gå en mil,» sa presten. Det gjorde han. Men han hadde ikke gått langt før smerten ble uutholdelig. Han slepte seg bort til et sted, hvor noen mennesker satt samlet omkring en misjonær som nettopp var kommet til stedet. Denne stod og talte til de forsamlede om «Guds lam, som bar verdens synd.» Hedningen ble oppmerksom. Hva var da dette! — Han hørte videre hvorledes Jesus ville ta alles synder bort, og lege alles sår. «Her er noe for meg,» sa han til seg selv. Og den ulykkelige mann fikk med møye revet sømmen ut av foten, og i det han kastet den bortover marken hinket han bort til misjonæren og ropte: «Det er dette jeg trenger!»

Ja nettopp. Det var dette han trengte. Og det er dette vi alle trenger. Syndernes forlatelse. Velsignede ord. Og velsignede gave. Men denne gave fås kun hos en: vår herre og Frelser — Guds lam, som døde for oss og oppsto for oss. Han har vunnet den ved sitt blod. Den er vunnet for oss alle. For vår høylovede Frelser døde for oss alle og oppsto for oss alle.

Andakt for 14. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

onsdag 16. april 2014

Forløsningens dag

Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft deres hoder; for deres forløsning stunder til.
Luk 21,28

Verden har gitt de kristne mange klengenavn; et av de mest yndede er «hengehoder». Jeg tror ikke, at dette navn passer længer. Andre mennesker henger ofte med hodet likeså mye som de kristne. Men, det ville ikke være så underlig om det passet heller. Det menneske som har fått øynene åpnet for syndens gru og som ser dens herjing av menneskelivet, det kan nok ha trang til å senke hodet. Og våre egne personlige sorger — for oss selv og våre — mange og forskjellige — sannelig det er ikke så rart, om hodet synker en gang imellom.

Men — det kommer en dag, da alle bøyde hoder skal løftes. Det er den dag når Menneskesønnen kommer i sin herlighet. Da skal du ikke lenger se ned, du skal se opp, du skal ikke lenger bøye, men løfte ditt hode. Det er ikke lenger nogen grunn til å bøyes. Din herre kommer. Dommeren, som er din venn. 

Da vil rollene byttes om. Da vil de stive nakker og de kneisende hoder bøyes. Dommeren kommer; ham som de har ringeaktet og hånet. Ja han kommer. Heldig er du som da kan stå med løftet panne. Det kan kun du som gav ham ditt hjerte og ditt liv. Vær frimodig — da skal du få rette deg opp.

Andakt for 28. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

tirsdag 15. april 2014

Se jeg er med dere

Se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.
Matt 28,20

Det fortelles om en ung mann, som hadde vært hos doktoren og av ham fått sin dødsdom. Underlig til mote gikk han til sitt hjem. På veien traff han en av sine beste venner. «Nå skal jeg ut på en lang tur,» sa han, «vil du være med?» «Ja det vil jeg gjerne,» var svaret, «hvor skal du hen?» «Til evigheten; jeg skal dø.» Vennen for tilbake. «Nei», sa han, «da vil jeg ikke være med. Da må du gå alene.» Den unge mann kom hjem. Han traff sin søster. «Vil du være med meg på en lang reise?» sa han. «Ja, ja,» sa hun gledestrålende, «det vil jeg hjertens gjerne; hvor skal du hen?» «Jeg skal til et fremmed land. Jeg skal dø.» Med tårer i øynene sa hans søster: «Min kjære bror, da kan jeg ikke følge deg. Du må reise alene.»

Slik er det. Hvordan det enn går oss her i verden, en gang blir vi alene. Ikke den beste venn, ikke den kjæreste slektning kan bli med. Men vår store, mektige venn vil være med oss. Han vil og han kan. Lykkelig er du, som har grepet hans hånd og vandrer ved hans side her nede. Du skal aldri frykte. Alle dager inntil verdens ende, forsikrer han. Han holder din hånd når det bruser, når det kvelder og helt inn i dødens tåker.
Ja — igjennom tåkene. Helt inn til den evige trygghet i salighetens og livets lyse land.

Min sterke, trofaste herre og venn, jeg ber deg, gi meg å hvile ved ditt store løfte. Gi meg å kunne gjøre det alle dager. Amen.

Andakt for 26. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

mandag 14. april 2014

Syndens bedrag

Og ikke mange dager etter samlet den yngste sønn alt sitt og dro utenlands.
Luk 15,13

Når mennesket har erfart, at livet uten Gud er elendighet og ruin, så skulle man vente, at det straks ville søke tilbake til ham. Slik er det dessverre ikke. Men hvorfor! hvorfor blir så mange der ute, tross de er overbevist om sannheten?
Ja her viser det seg, at syndens lek er en farlig affære. Det er som fisken, som leker med kroken. Den smaker på det deilige agn — smaker og smaker til den begjærlig sluker agnet og da først merker den at agnet skjuler en — krok. En krok, som borer seg fast, og som holdes av en sterk hånd, hvis hensikt det er å beholde sitt bytte.

Dette er syndens historie: Først bedraget, så bundet. Det «frie liv» er veien til trelldom. Og dog — ingen trell behøver å bli i trældommen. Den bundne kan gjøres fri. Dertil er Guds sønn åpenbaret, at han skal avskaffe djevelens gjerninger og frarive ham hans bytte. Og faderhuset er ikke stengt. Og den gode fader venter på sin ille tilredte sønn. Er du en bundet — er du blitt ribbet og skjendet der ute i det fremmede land, kom tilbake! Hør din Fars rop — se hans kjærlighet, hans åpne favn. Kom tilbake og du skal få bli barn på ny. Du skal befris fra dine filler og bli ikledd rettferdighetens hvite drakt. Kom, men kom straks!

Andakt for 6. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

søndag 13. april 2014

Små ting

Døde fluer bringer salvelaverens salve til å stinke og gjære; litt dårskab forderver en mann som rager frem ved visdom.
Pred 10,1

I en engelsk bok har jeg funnet følgende: «Kun ennå en gang, sier dåren, kun denne ene, det er jo en små ting. Unn meg denne dårskab bare for en time; hva gjør en blant så mange? Er ikke mine tanker min eiendom? og de forsvinner uten spor.»

For noen år siden kunne man på en utstilling i London se en trådorm — en bitte liten skapning, som hadde gjennomboret telegraftråden under Atlanterhavet og brutt forbindelsen mellem to verdensdeler.

Det er en farlig sak å overse de såkalte små ting. En liten synd er ofte den første begynnelse på lastens og forbrytelsens vei. Mang en kristens fall skriver seg fra en liten svakhet. En gammel soldat ble en dag stukket av en giftig flue. «Sug giften ut,» sa hans venn. Da lo den gamle soldat: Mener du, at jeg som har luktet fem nasjoners krutt skulle være redd en flue? To dager etter var han død.

De små ting er farlige fordi vi overser dem. Er vi bare våkne, så skal de ikke formå noe imot oss. Nettopp fordi vi overser den lille synd, nettopp derfor er den så farlig. La oss aldri skåne en synd fordi om den virker liten. La oss gripe de små «rever» som forderver vingården. Får de leve, kan de ødelegge alt.

Andakt for 7. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

lørdag 12. april 2014

Ved grensen

Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.
2Tim 4,7

Det er i høyeste grad lærerikt og interessant å se hva store menn har følt når de hørte dødens hånd banke på døren.

Den romerske keiser Augustus ropte i sin dødsstund til sine letsindige omgivelser: «Klapp nå i hendene; skuespillet er slutt». En av hans etterfølgere klaget: «Jeg var alt og det har intet nyttet meg». En stor, bekjent dronning ropte døende: «Alle mine skatte for å få leve bare en time!» Forfatteren Tomas Hobbes, som anså det å være en kristen for et tegn på frykt, sa i sin dødsstund, i det han rystet av angst: «Jeg er i ferd med å gjøre et sprang ut i mørket».

Den store kirkelærer Augustin ba i sin dødsstund: «La meg dø, min Gud, at jeg kan leve!» Johan Huss så fra det flammende bål mot himmelen og sa med stille styrke: «I dine hender, Herre Jesus, overgir jeg min av deg forløste sjel». Calvin ropte døende: «Jeg lenges etter duens vinger for å kunne fly til Herren». Og Paulus skriver til sin venn Timoteus: «Jeg ofres allerede og min bortgang er forhånden. Jeg har stridt den gode strid,   fullendt løpet og bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krone rede for meg. —»

Hvilket vitnesbyrd skal bli vårt når timen kommer? Skal døden bli et sprang ut i mørket, eller skal den bli oss den åpne dør inn til salighet og evig glede?

Andakt for 30. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

fredag 11. april 2014

Din bror

Gud lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike.
Apg 17,26

I en liten landsby i England var noen menn beskjeftiget med å grave en brønn. Under deres arbeid falt brønnen igjen. En av mennene var nede i den da det skedde og det så ut som han ikke var til å redde. Imidlertid begynte kameratene å grave. Blant de tilskuere som var kommet til, var også en som stod med henderne plantet dypt nede i bukselommene — «å,» sa han, «dette nytter ikke; dere rekker ikke å redde ham.»

«Vet du,» sa hans sidemann, «at det er din bror som er i brønnen.» Det gav et sett i den andre. «Min bror!» Og han fikk i en fart hendene opp av lommen, kastet jakken og i det han grep en spade begynte han å grave av alle krefter. Ved å se hans iver fikk også de andre nytt mot — og ved forenede anstrengelser lyktes det dem å redde mannen.

Se, dette forstår vi nok. Hvordan kunne han være likegyldig, når hans bror var i brønnen? Men det er det vi så ofte er. Av ett blod har Herren skapt oss. De forkomne, de fattige, de ulykkelige, de er våre brødre. Hedningeskarene i verden er våre brødre — «over hele jorderike,» sier apostelen. Skulle denne kjennsgjerning ikke få våre hender ut av lommene? Eller er vi av Kains slekt? Skal våre brødre forgå i brønnen? La oss få tak i en spade og grave.

Andakt for 5. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

torsdag 10. april 2014

Troens trygghet

Kast all deres sorg på ham! For han har omsorg for dere.
1Pet 5,7

På samme vis som veien til evig liv vinnes ved å tro Gud, så vinnes også den virkelige trygghet ved å tro sannheten av Herrens utsagn. Bare for å holde oss til ovennevnte løfte. Den som  tror det er sant, er jo befridd for alle bekymringer.

Det fortelles om en fattig enke som hadde en sønn i Amerika, hvor han tjente mange penger. Hun ble aldri trett av å rose gutten sin — han var så snill, så snill. «Men sender han deg aldri noen penger?» spurte en nabo henne en dag. «Å nei,» sa hun litt forlegen, «men han er så snill så —». «Ja, men han vet da at du kunne trenge litt. Har han aldri sendt deg noe?» «Han har sendt meg noen pene tavler», svarte hun. «Få se de tavlene», sa naboen. Jo da — hun fant dem frem. Hun hadde lagt dem mellom bladene i sin bibel. Da naboen fikk se disse «tavler» så han straks, at det var amerikanske pengesedler. Tavlene  representerte et stort beløb; men den gamle forsto det ikke.

Vi er ikke bedre vi heller. Vi synes Herrens løfter er noen pene «tavler», men at de er virkelig verdipapirer, det forstår vi ikke. Og så går vi og engstes for alt. Er ikke Herrens bank solid nok? Er utstederen av anvisningene uvederheftig? Vi skulle skamme oss — og begynne å tro Gud. Begynne å benytte våre verdipapirer. Og ikke bare beundre deres skjønnhet. Vi skal snart forstå deres verd.

Andakt for 8. desember fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

onsdag 9. april 2014

Den seirende skare

Derefter så jeg, og se, en stor skare...   med palmegrener i sine hender.
Åp. 7,9

Vi dveler også i dag ved synet av den store skare. Vi har lagt merke til dens størrelse og til dens drakt. I dag vil vi feste oss ved dens symboler: de bærer palmegrener. Palmegrene er alltid seierens tegn. Og det måtte vi jo forstå: dette er mennesker som har seiret. Alle deres fiender er overvunnet — det er ingen fare mer, det er ingen mulighet for at de kan falle. Å — lykkelige mennesker.

Jeg minnes fra mine barneår, da jeg av og til fulgte min far på fiske. En dag ble vi overfalt av storm, mens vi dro våre liner — vi måtte bare se å komme oss hjem; men vi hadde et vanskelig stykke vei, vi måtte forbi noen sandbanker, hvor sjøen brøt fryktelig, og hvor det var lett å ta feil av det smale løp. Det var også bare så vidt vi kom velberget i land. Men da jeg den dagen — jeg var vel i åtteårsalderen — satte foten i fjæra, da hadde jeg en følelse som jeg aldri glemmer: jeg var trygg. Å, det kunne blåse så mye det ville — vinden kunne ikke skade meg mer.

Noe slikt tror jeg at jeg vil føle den dagen jeg setter foten på himmelsk grunn. Jeg er trygg!
Aldri storm — aldri fare — aldri strid mer. Det elsker jeg å dvele ved, når striden er hard her nede. En gang skal jeg få bytte sverdet med palmen. En gang skal jeg være fri og trygg.

Andakt for 21. november fra andaktsboken "Fra fårraadskamret" av Edin Holme

tirsdag 8. april 2014

Uten sorg

De skal ikke hungre mer, ei heller tørste mer; solen skal ikke falle på dem, ei heller noen hete; for lammet, som er midt for tronen skal vokte dem og føre dem til livsens vandkilder og Gud selv skal tørke bort hver tåre av deres øyne.
Åp. 7,16-17

For mange år siden fant jeg på et avrevet stykke av et kristelig blad en liten fortelling som alltid kommer meg i tanken, når jeg dveler ved den store skare som er uten sorg og uten tårer.

Det var en liten småjente som stred med døden. Hun hadde i sin hånd et lommetørkle som hun  tørket av seg svetten og tårene med som  hun under de harde anfall ikke kunne holde tilbake. Plutselig gir hun lommetørkledet til moren som satt på sengen. «Ta det du, mamma,» sa hun. «Skal du ikke ha det mer?» sa moren. «Nei, mamma.» svarte barnet, «nå trenger jeg det ikke mer; for nå har jeg grått min siste tåre.» Dermed lukket hun øynene og sov inn.

Den siste tåre! Er det sant? Skal den virkelig tørkes! Den siste — det er lenge siden den første fløt og det har flytt mange siden og kan hende det er mange igjen; men en gang flyter den siste. Et land uten tårer! Kan vi riktig fatte det? Et land, hvor alle er glade. Hvor der ikke finnes en eneste skygge på pannen. Ikke en eneste streng som skurrer. Det er i sandhet det «herlige land». Til dette land er vi alle innbudte. Vi kan alle få plass i den store hvite skare. Skal vi ikke sikre oss plass?

Andakt for 22. november i andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

mandag 7. april 2014

Å vitne

Dere skal være mine vitner.
Apg 1,8

Jeg undres, om det noen gang har vært snakket så mye om åndelige ting som nå. Vi har tilstrekkelig med snakk. Godt snakk og dårlig snakk. Veltalenhet og vrøvl. Mer og mindre gudelig. Mer og mindre salvelsesfult. Men må vi ikke spørre: Hvor er de gamle vitner?

Dere skal vitne, sa Jesus. Hva er det å vitne? Spør småfuglene, som synger ut vårens jubel av full hals. Spør alle de tusen blomsterknopper som åpner seg mot solen. Det er livet som bryter seg frem. Liv! Liv!  Kan de la være? Nei, de  . Med naturnødvendighet må de juble om livet. Noe slikt mente Jesus.Vitne! Gi livet uttrykk. La livet få luft.Steng det ikke inne. Syng om rikdommen som er blitt din.

Når vi taler og skriver og synger og lever fordi vi , da blir det vidnesbyrd. Og da har det kraft. Det tenner. Det smitter. Alt snakk, var det enn aldri så åndelig og korrekt, falder til jorden som visne blad. Verden er trett av det. Og Kristus? Hvordan lyder det i hans øre? Venm, hvorfor er du kommet? sa han en gang. Å måtte hans liv bli mektig i oss så våre ord og våre handlinger ble et vidnesbyrd.

Andakt for 5. juni fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

søndag 6. april 2014

Erfaringens bevis

Den som vil gjøre Guds vilje skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av mig selv.
Joh 7,17

Dette er veien som Jesus anviser jødene, hvis de vil lære å kjenne ham. Dette skal gi dem beviset på hans guddommelige sendelse. Det finnes ikke ved diskusjon, men ved liv. Han viser dem denne vei med den største ro. Han er ikke et øyeblikk i tvil om utfallet. Og ingen kunne si annet enn at det var en god og sikker vei. Deres alminnelige sunne sans måtte gi ham rett.

Og hadde de fulgt anvisningen, så ville deres tvil være forsvunnet. Men det gjorde de ikke. Dertil var de for overfladiske. De syntes det var lettere å fortsette å tvile og debattere.

Men menneskene er slik den dag i dag. De roper på bevis, men det eneste bevis, som er tvingende, lar de ligge. For enhver som i alvor følger Jesu anvisning skal tvilen forsvinne. Etterfølg ham, og du skal lære å kjenne ham. Gransk ham, og du vil snart finne at det er ham som gransker deg. Du skal kjenne deg liten og trengende og han skal  fylle alle dine behov. Det trengs ikke lærdom eller skarpsindighet, det trengs kun et hjerte som vil.

Andakt for 11. mai fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

lørdag 5. april 2014

Det evig gyldige

Jeg er ikke kommet for å oppheve...
Matt 5,17

Det er enhet og plan i Guds tanker og handlinger. Intet hos ham er forgjengelig, intet foreldet. Hans lov er fullkommen, hans bud er evig gyldige. For hans bud er uttrykk for hans vilje, og denne kan aldri undergå noen forandring. Himmel og jord skal forgå, verden skal skifte utseende, materien skal anta nye former, men hans ord skal bli evig. Og vi kan tilføye: menneskers tanker og systemer, menneskeåndens dristigste byggninger skal falle sammen — kun det som var av Gud skal bli tilbake.

Hvor uforstandig å sette seg opp imot Guds vilje og bud. Som en liten orm gnog på en fil og ble glad da den så sponene — den trodde, det var av filen, men stakkar, det var dens egne tenner som var slitt til blods. Salig er den som bøyer sig for Herrens ord. Tar imot ordets dom og ordets frelse. Måtte vi være mer enfoldig. Så skulle vi se mer av Guds planer med verden og med oss selv.

Her er visdommens kilde. Her klares vanskelighetene. I pakt med Herrens ord, i pakt med evigheten, i pakt med Gud selv. Herrens ord gjør den enfoldige vis, sier David. Og på et annet sted: Jeg er blitt forstandig ved dine befalinger. Salig er det menneske som grunner på Guds lov dag og natt.

Andakt for 16. mars fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme.

fredag 4. april 2014

Menneskerøster

For når en sier: Jeg holder meg til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er dere da ikke mennesker?
1Kor 3,4

Det er en gammel historie dette med å velge seg predikanter. Hvorfor? Hvorfor velger man sine yndlingstalere og vraker andre? Mon ikke det er fordi det er mennesker man hører og ikke Gud. Og nettopp fordi man vil høre et menneske, får man også kun høre et menneske.

Men et menneskes ord utretter lite. Det gir ikke liv. Det kan være vakkert og formfullendt, det hjelper ikke. Og derfor løper det en hører så ofte ut i sanden. Det blir en sport, et jag etter underholdning og nytelse på samme vis som teater og selskaper.

Et hvert menneske som skal frelses til livet, må høre Gud. Hans røst må høres gjennom menneskets. Det er ikke så lettvint, det koster anstrengelse å høre Gud tale. Tankene må temmes, sinnet må samles, døren ut til verdens torg må lukkes. Men denne anstrengelse «lønner» seg. Sjelen blir stille og alene, og den stille, ensomme sjel finner Gud. Da blir det ikke Paulus eller Kefas eller noen stakkars predikant som blir sjelens guddom, det blir ham som alene er Gud. Det er håpløst å tale til en forsamling, som kun søker stemning og nydelse — det er herlig t tale til en forsamling som hungrer etter ordet fra Gud.

Andakt for 12. mars fra andaktsboket "Fra forraadskamret" av Edin Holme

torsdag 3. april 2014

Sjelen

For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?
Matt. 16, 26.

Sjelen? Den bryr menneskene seg ikke mye om. Hverken sin egen eller andres. Det er legemet folk interesserer seg for. Det er legemet som pleies, det er legemet som vernes. Hvis noen skader et menneskes legemet, så vet nok lovens arm å finne ham. Og selvfølgelig med rette.

Men sjelen? Den kan skades, nedtrampes, myrdes. Men det er ingen arm som griper røveren. Tvert imot, mange sjelefordervende institusjoner vernes av loven. Sjelen? Hvem bryr seg om den? Der er En som bryr seg om den. En som vet hva den er verd. Hva gagner en verden, når sjelen går til grunne? Ingen pris er for høy for en sjel. Han har betalt den. Og prisen han betalte beviser sjelens verdi.

Min leser, hva mener du om sjelen? Hvordan behandler du den? Din egen? De andres? Fremfor alt, redd din sjel! Vær varsom med de andres sjel. Sjelen er alt. Alt vinnes når sjelen vinnes. Sjelen tapt og alt er tapt.

Andakt for 5. mars i andaktsboken "Fra forraadkamret" av Edin Holme

onsdag 2. april 2014

Med makt

Men fra døperen Johannes' dager inntil nå trenger man seg med makt inn i himelenes rike; og de som trenger seg inn river det til seg.
Matt 11,12.

For dem som vil komme inn i Guds rike er det to ting å være oppmerksom på: det er både noe aktivt og noe passivt, — noe ytende og noe mottagende. Jesus fremholder begge deler. Kanskje mest den aktive side. Slik som i de ovennevnt ord. Der taler han meget sterkt om det. Han taler om å trenge seg inn — å trenge seg inn med makt — og å rive det til seg.

Mon ikke det motsatte er det fremherskende ved mye av vår forkynnelse. Jeg har et sterkt inntryk av at vi betoner altfor mye det passive, det mottagende. For å komme inn i Guds rike skal du intet gjøre. Så lyder det ofte. Det er jo i grunnen meget behagelig. For det sløve menneske elsker å sove. Og når du ikke skal gjøre noe — ja, så er jo saken grei.

Hvor helt anerledes lyder ikke Jesu flammende rop til menneskene. Hvor tydelig legger han ikke det hele og fulle ansvar der hvor det skal ligge. Bruk makt! roper han. Omvend dere! Riv riket til deg! Vi trenger mer av denne klang i våre dagers forkynnelse. Så mye av den er vissen og bløt og slapp. Menneskene trenger å høre at ansvaret ligger utelukkende på dem selv.

Andakt for 29. februar fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

tirsdag 1. april 2014

Dagens








Barnekårets herlighet

Og hver den som har dette håp til ham, han rense seg selv, likesom han er ren.
1Joh 3,3

Vi stanser ennå en gang ved dette emne. Jeg håper at vi aldri synes vi er ferdig med det. Der er et gammelt ord som sier: adelskap forplikter.  Og er det noe adelskap som forpligter, så må det i sannhet være dette himmelske, som gudsbarnet er medlem av. Den som snart skal vandre på de gyldne gater bør unngå smusset her nede, det sømmer seg å ha rene hender for den som snart skal bære himmelens palmegren og for den som snart skal synge i det store himleske kor passer det dårlig å bruke sine lepper og sin tunge til usømmelig tale.

En mor gikk langs en landevei med sin lille pike i hånden. En full mann gikk forbi. Barnet smøg seg inntil moren; Mamma, sa hun, var dette et menneske? Ja, sa moren, det var et menneske, men han har glemt det.
Å, må vi som er utvalgte til Guds barn og himmelens innbyggere aldri «glemme» hvem vi er.

Hvor som helst vi ferdes, hva enn vår gjerning er, i gledens og i sorgens dager, å må vi alltid og alle steder vandre vårt høye kall verdig. Må vi strebe etter renhet i alt vårt liv, i våre tanker og våre motiver og våre handlinger, i vår omgang med andre og når vi er alene. Må vi hver dag være beredt til å gå inn til vår Herres herlighet

Andakt for 26. januar fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme