Gjem ordet om Jesus i hjertet ditt

Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.

Luk. 2.19.

Går det an å gjemme noe i hjertet? Nei, ikke hvis du tenker på det hjertet som banker i brystet og holder varme og liv i hele deg.

Men du har et annet "hjerte": der hvor alle tankene dine møtes og går ut fra. Der hvor du bestemmer deg for hva du vil gjøre og si. I det hjertet kan du gjemme noe veldig viktig. Du kan hjemme Guds ord.

Du gjemmer alltid noe i hjertet ditt. Og det som du gjemmer, bestemmer hvordan du blir.

Jeg vet om en gutt som brukte å lese en hel masse stygge blad og bøker. Noen fikk han låne hos kamerater, og noen kjøpte han i kiosken. Og så gjemte han dem under hodeputa si. Men de stygge bildene og det han leste gjemte seg i hjertet hans. En dag fikk alt dette slik makt over ham at han gjorde noe som var så stygt at jeg ikke kan si det. 

Du bør gjøre som Maria: Gjemme ordet om Jesus i hjertet ditt. Det skal bevare deg fra alt ondt.

Sigurd Rydland,

andakt for 28. desember fra Barneandaktsboka,

Lunde forlag

Herren kjenner sine

Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine.

2. Tim. 2,19

Biskop Lunde fortalte en gang om en gutt som fikk et fint lam. De to ble riktig gode venner.
En dag fulgte biskopen med gutten til sauefjøset og skulle se lammet. Men der var så mange lam, og bispen syntes alle var like.
Plutselig ropte gutten: Der er det! Hvordan kan du vite at det er det rette lammet? spurte bispen. Da svarte gutten: Det er jo mitt! Han kjente lammet sitt.
Du har kanskje undret deg over hvordan Gud  kan vite om deg mellom alle de andre. Det er jo så veldig mange mennesker på jorda.
Er du et Guds barn, kan du være trygg på at han kjenner deg. For han kjenner alle sine. Det står fast som fjell. Ja, han ser på deg som om du er den eneste han har skapt. Da har du ingen ting å skjule for ham, men heller ingen ting å frykte. Han elsker deg med en evig kjærlighet.

Sigurd Rydland, 

andakt for 18. desember fra Barneandaktsboka, 

Lunde forlag

Grip det evige liv!

Grip det evige liv, som du ble kalt til.
1. Tim. 6.12

En morgen lå det speilblank is på vannet. Da kan du tro det gikk fort å få på seg klærne. Bare vi nå fikk lov til å prøve isen! -Bare like inne ved stranda, sa mor. Men du vet det var fristende å komme lenger ut.
Jo, det gikk slik som du tenkte. Gunnar kom på tynn is. Og før han visste av det, brast det under ham. Da skrek Gunnar alt han orket. En mann kastet redningsbøyen ut, og Gunnar fikk tak i bøylen og ble reddet
Han grep livet.
Grip det evige livet! roper Ordet til oss i dag. Det er enda større enn å bli reddet fra råka.
Jeg vet du vil eie evig liv. Det evige liv er Jesus. Grip Jesus med de armene som heter tro og bønn! Da griper han deg mye sterkere en du griper ham. For Jesus er en levende Frelser.
"Ingen skal rive dem ut av min hånd," sier han om sine.

Sigurd Rydland,

andakt for 13. desember i Barneandaktsboka,

Lunde forlag

Av nåde

En ung lærer som gjerne ville hjelpe barna til å lære så mye som mulig, prøvde på forskjellig vis å vekke læretrangen hos dem. En dag sa han til klassen at alle som dagen etter kom på skolen og kunne leksen sin godt, skulle få komme inn i bestestuen hans, og der skulle de få hver sin kopp sjokolade og et fint brød. Vi skal huske på at slike ting ikke var småtteri på bondebygden her i landet den gangen. Som ventende var dro alle hjem fra skolen den dagen med et eneste stort mål: De ville lære leksen sin, så de kunne få komme inn i bestestuen til læreren og få sjokolade og fint brød neste dag.
Men mens alle dro glade hjem, sikre på at de skulle lære leksen, gikk det én mellom dem som ikke var glad. Severin hette han. Han var en av disse ulykkelige som hadde små evner og blant annet syntes å mangle evnen til å lære utenat. Mor la til side alt arbeid og satte seg med gutten sin for å hjelpe ham med leksen. Men alt det de strevde, kom de likevel ingen veg. Da kvelden var slutt, var Severin trett. Men leksen var ikke lært.
Tidlig neste dag var Severin og mor hans oppe og prøvde på nytt, men nei, det var umulig. Og så måtte han gå på skolen den dagen som alle andre uten å kunne et ord.
Severin satt ved nederste enden av det lange skolebordet. Så gikk det rundt fra barn til barn, og alle kunne leksen. Nå var det bare Severin igjen. Han satt motløs med ansiktet i hendene.
Nå, Severin, sa læreren, nå får du reise deg. Jeg tenker du kan fortelle oss litt i dag.
Jeg kan ikke, svarte Severin.
Å jo da, prøv nå! Jeg skal hjelpe deg i gang, så går det nok!
Han reiste seg opp og sa etter de ordene som læreren sa først, og dermed var det stopp. Alle satt som fortumlet. De syntes synd på Severin.
Hva skal vi gjøre med Severin? spurte læreren.
Da reiste den eldste jenta seg og sa: Severin må få være med.
Er alle med på det? spurte læreren.
Ja! Ropte flokken i kor.
Så bar det inn i bestestuen, og Severin måtte først til bords. I glad selvfølelse over at de hadde lært leksen sin, drakk de sjokolade og spiste fint brød, alle unntatt Severin. Han satt der uten å ha lært leksen.
Av bare nåde får vi komme inn i Guds rike, til hans gjestebud, av nåde for Jesu skyld.

Andakt for 14. november i Barneandaktsboka, Lunde forlag, 1962