Viser innlegg med etiketten sitat. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sitat. Vis alle innlegg

tirsdag 31. juli 2018

Jesus

Du, Jesus lever nå i meg, selv er jeg død ved loven.
Og hva jeg lever, lever jeg i deg, du liv fra oven.

Du kom fordi du elsket meg, så stille og så ringe.
Med godhet kun du ville deg, min ånd og sjel tiltvinge.

For var du kommet i din glans, hvor turde jeg da tenke,
at du langt over sinn og sans just meg deg ville skjenke?

Min ære var for Gud jo skam, mitt hjerte tomt og syndig.
Så kom du ned Guds Sønn og Lam og alt ble nytt og yndig!

Mitt liv var som din fødsels stall: Et åks og trelldoms minne.
Men se det ble Guds tempelhall straks du deg der lot finne!

Mitt hjerte var som krybbens tre, så hårdt, så koldt, så øde.
Da kom du inn, og lot deg se, og det ble liv av døde.

Min pryd var som ditt klutesvøp, kun jordisk stas og pjalter.
Da ble du selv mitt brudeslør ved nådens dyre alter.

Forbannet er du blitt for meg, fornedret inntil døden.
Velsignet er jeg blitt i deg, der du bar hele brøden.

Mitt bilde tegnet du og inn i begge dine hender.
At jeg for evig så er din, av dine sår jeg kjenner.

Og fra din trone drar du meg meg nådens sterke armer.
Helt opp så jeg skal skue deg, du trøst, du min forbarmer.

Du er min glede, Jesus kjær, min lovsangs klare tone.
Mitt ene rette alt du er, i stall, på kors, på trone!

Du er min tankes dype grunn, Guds perle i mitt hjerte.
Ditt navn er bønnen i min munn, den saligste jeg visste.

Olav Valen-Sendstad, 
fra boken "Tornen i kjødet"

lørdag 22. oktober 2016

Hva er den største fare?

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth som ble født i 1829 fikk et lignende spørsmål. Han svarte slik: «Den største fare anser jeg å være forkynnelsen av religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten botferdighet, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud og himmel uten helvete.»

Kilde: H.A. Tandberg: 50 års korstog, Oslo 1937, side 255-56 (Dagen 18.10.2016).

torsdag 14. juli 2016

Et sjelesørger-brev

Svar til en bror som er i anfektelse og syndenød.

Med dyp medfølelse har jeg lest ditt brev av den 11. ds. Jeg ser, jeg ser! Å, den onde Satan, hvor han arbeider for å få oss tilbake til huset som han er blitt drevet ut av! Får han bare den ene kloa inn, så bryter han seg snart inn så stor han er, Herren forbarme seg over oss!

Men - hva er det så som er galt? Tenk nøye over det. For jeg ser at her er det mangt som er i ulage. Blir ditt øye enfoldig, så blir hele ditt legeme lyst. Ja, hva er det nå det spørres om? I virkeligheten bare én ting: Å ha en nådig Gud og Far. Hvor mye forstand har vi på vårt eget åndelige liv i mørke tider? Nei, legg alle andre spørsmål bort så lenge, og tenk bare på det ene: Gud, får jeg være ditt barn? Ja, for eier jeg Guds nåde, så skal han sørge for alt annet, da skal han gi meg liv, lyst og kraft, etter som han ser jeg trenger det. Det er ikke min sak, men hans. Husk at selv om det er dødt og kalt i hjertet ditt, så lever Kristus likevel. Han kan gjøre alt godt. Maria fant ikke hans døde legeme i graven, hun sto der og sørget og gråt. Men Jesus var ikke blitt borte for henne likevel! Nei, han var i live, og han hjalp henne. Han søkte oss og gjorde oss levende første gangen, han må om igjen og om igjen lete oss opp og gjøre oss levende.

Så blir sa spørsmålet: Gud, får jeg være ditt barn, jeg som har stelt meg så dårlig, jeg som har gått bort fra deg og vært ulydig mot din Ånd? Gud, får jeg være ditt barn? Hva svarer Gud på dette spørsmålet? Hent ikke svaret ut fra din egen følelse, men søk det i Guds eget ord. Og hva sier ordet? Til og med David, som hadde gjort så store synder, fikk likevel dette svaret: "Så har Herren tilgitt deg din synde, du skal ikke dø". Dette svaret fikk han så snart han bekjente sin synd for Gud. 2. Sam. 12,13. Salme 32, Esek, 16,60ff . Es. 43,23ff. Ja se Esek. 33,11.

Det beste vi kan gjøre er å være stille for Guds ord, og Guds svar til oss i ordet. Men vi vet samtidig at vi ikke en gang kan være stille uten Guds hjelp. Men han er barmhjertig, han skal hjepe deg. Og når jeg ser hvordan vannene bruser fram over hverandre fra avgrunnenes porter, så skjønner jeg at Herren har villet slå motet ganske ned for deg denne gangen, kjære bror. Gud er stor, han er majestetisk og forunderlig. Men evig troskap er skjult under alt som er underlig. Les Klagesangene 3. kap. og Jobs bok. Der kan du se at til sine tider skal det bruse omkring oss. Men Herren er trofast! Vent på ham! Det eneste sikre og faste jeg vet, det er at Gud er trofast, evig trofast. Han kan ikke forandre seg. Vent på Herren! Driv ikke avgudsdyrkelse med bønnen, tro ikke at det er din bønn det kommer an på! Å, hva er vår bønn i grunnen? Gir Gud oss nåde, så kan vi be - ikke ellers. Nei, i slike tider skal vi lære å kjenne Herren, da skal vi lære at han alltid er den samme selv om vi ikke makter noen ting. Se Rom. 8,26f.

Glem nå ikke disse tre punktene:

1.
Ha bare ett spørsmål i hjertet: Gud, får jeg være ditt barn? Og husk så, at hvis Gud er nådig, så kan helvete rase omkring så mye det vil. Da er likevel alt i orden.

2.
Vent ikke at du alltid skal ha milde, gode og åndelige følelser. Tvert imot, tenk på ham som taler i Klagesangene 3,1-18. Men husk også at midt under alt det som er tungt er Gud likevel virksom i sin trofasthet og kjærlighet.

3.
Driv ikke avgudsdyrkelse med bønnen! Men tenk på Rom. 8,26f

Gud være med deg! Må han gi fristelsen en slik utgang at du kan tåle den. Det vil vi be om, og det vil vi tro ganske visst, så sant Gud lever og er trofast og allmektig. Amen. Amen.

fra side 261 i boken "Troen og livet" av C. O. Rosenius

Skrukketroll

Du har kanskje ikke tenkt over at mørket har makt, sa Anders. - Men det har det. Jeg skal komme med et eksempel. Hjemme på Straume har vi som andre, av og til en reparasjon eller en opprydding rundt husene. Det er en gammel gård, vet dere. Noe av treverket kan være råttent, eller en morken plankestubb ligger og slenger ved en vegg. Eller det kan gjelde en steinhelle. Når vi velter opp slik en stein eller plankestubb, vrimler det av noen gråsvarte dyr. Vi kaller dem skrukketroll. Sør i landet heter de munkelus. Jeg sa at det vrimler. For det gjør de. En skulle tro at de ville være glad for at noen gav dem litt solskinn og lys. Men nei takk. De vrimler, ja. Jo, de vrimler og kaver for livet. Hvorfor? De finner seg en annen råtten plankstubb eller en stein. Er det ikke noe slikt i nærheten, kryper de raskt ned i jorda. Tvinger en dem til å ligge i sola, dør de. Hva er det med dem? Jo, de er underlagt mørkets makt. Mørket og råttenskapen drar på dem. De er slik, de gråsvarte, kalde, klamme, blinde krypene.
Slik er det med de uomvendte. Når en avdekker deres råtne tilholdssted og utsetter dem for lyset, vrimler de, jo, de vrimler, tilbake til en mørt krok. De vrimler mot helvete.

Fra side 201 i "Ferjestedet" av J. F. Løvgren

søndag 12. juni 2016

Alle ting skal samvirke til det gode for dem som elsker Gud

Skatt Rørdam oversetter Rom. 8,28 slik: "Alle ting skal samvirke til det gode for dem som elsker Gud." Det synes ikke alltid som om de enkelte ting som måter oss tjener til noe godt, men når en tid - kanskje noen år - er gått, er det kommet andre ting til, og når vi så ser tilbake på livet finner vi at så underlig som det mange ganger så ut, har det hele tross alt samvirket til gode for oss.
To troende sto og talte sammen i en sporvogn, Den ene bar preg av å være en prøvet mann. I samtalens løp, sa den andre til ham: "Hvordan er det, har du ennå den tunge klossen om foten?" Det gikk et fredfullt smil over mannen ansikt og så svarte han stille: "Ja, det du mener med kloss har jeg nok fremdeles, men nå er det ikke kloss om foten lenger, Gud har dannet den om til vinger." En bedre forklaring er den neppe mulig å få. Rom 8,28

sitat fra side 173 i "Guds nådes dyp" av Adolf Bjerkreim

mandag 28. mars 2016

Den dyre nådetid

Fremfor alle ting bør dere vite å ta vare på tiden, dere som nå lever her på jorden. Tenk på at vår Herre Jesus gråt over folk i Jerusalems  by fordi de ikke ville ta vare på sin tid. Han sa hvorledes det ville gå med dem -  og slik gikk det også  40 år senere:  Det fløt menneskeblod  ut av alle porter i Jerusalem,  og den ene sten ble ikke liggende  på den andre i hele byen, alene fordi de ikke ville ta vare på tiden da han besøkte dem.  Andre derimot kom til ham langveis fra og var hos ham på tredje dagen og hørte på ham, så han måtte gi dem mat før de for hjem hver til sitt for at de ikke skulle sulte på veien.

Nå sitter du her i sognet og har bare en god liten spaservei til din sognekirke.  Du vet at du får det samme å høre som Kristus lærte selv og allikevel vil du ikke akte på tiden og gå så langt etter Guds ord og din salighets  lærdom. Er det da ikke fortjent om Gud straffer deg? Er det ikke fortjent om du blir til en stakkar og en stymper? Ja, er det ikke fortjent om du sulter ihjel til liv og sjel?

Mange mener at kan de bare få mat og fulle fat her på jord, kan de bare komme  opp over sine jevnkristne, så er det mest om å gjøre. Det er en ringe ting å tenke på sin salighet -  det er snart ordnet. -  Ja, min venn! Gå bare i 8 eller 14 dager uten å smake mat eller drikke og se hvor godt det vil gjøre ditt legeme. Så kan du og vite hvor godt det vil gjøre din sjel når du er lenge borte fra Guds ord og ikke vil gi akt på din tid.

Fire tider bør vi ta vare på. Den første er nådens tid eller vår livstid. Den annen er vår dødstid,  den tredje vår doms eller regnskaps tid og den fjerde er gledens eller pinens tid. Disse fire har vi å merke oss og akte på; for det ligger stormakt på dem.

Den første tid er all den tid vi lever på jorden og søker til kirke inntil vi kommer  på vår sotteseng.  Den annen tid er enten på vårt sykeleie eller i livsnød, inntil vi dør fra denne verden. Den tredje tid er når vårt legeme og vår sjel er adskilt og vi skal gjøre regnskap for dommen hisset... Den fjerde tid er den evige tid, enten i glede i himmerik eller i pine i helvetes avgrunn,  ettersom vi har fortjent med vår tro eller vantro.

Disse fire tider bør vi gi nøye akt på og fremfor alt ta vare på den første tid som vi nå er i, så at vi nå kan høste inn det som vi skal trøste vår fattige sjel med i fremtiden.

For det er bare denne tid om å gjøre, men det vil visselig komme en annen tid. Har du flittig hørt Guds ord i denne nærværende tid, da vel deg. Men har du foraktet og forsmådd det, da skal du se hvordan den leie djevel skal komme inn i ditt hjerte og få deg til å falle i fortvilelse med liv og sjel, likesom man slukker ut et lys.

Da får du se om Guds ord har smakt deg vel eller ille i levende live. Det fikk vi å vite utenfor København i år på kyndelsmesseaften.  Våre fattige naboer, henved 80 fattige fiskere, sto ute på isen mellom skipene og Saltholm og fisket ål i sitt rette arbeid og kall. De visste ikke av noen livsfare i hele verden, førenn hele det stykke is som de sto på, brast ned på alle sider omkring  dem, og de sank ned i havet tilbeltestedet og fløt så sammen ut til havs på isen, inntil de ble skilt, somme til dette liv og somme til det evige liv. Noen ble nemlig reddet og kom opp til Amager, noen til Saltholm og noen fløt endog på isflak omkring Malmø derfra imot Falsterbo og kom inn til Malmø igjen og vannet ble tørret av dem, så de ble i live og kom hjem igjen. Men åtte eller ni og tyve fattige fiskere druknet og døde i vannet, deres fattige hustruer og barn lever igjen den dag i dag i  København.

Den tid de var sammen og fløt avsted på isen, da kunne man høre - som de som kom hjem fortalte oss - hvem som hadde hørt Guds hellige ord flittig i København. Vi må vel gi Københavns innbyggere det ord at de hører så gjerne guds ord og søker så samdrektig til prekenen, som de gjør i noen by i Danmarks rike... hva jeg skriver også andre til et godt eksempel.

Det var blant de fattige fiskere en ved navn Hans Bendtsøn, født i Odense, min gamle disippel med salig ihukommelse. Han og noen andre ropte til sine kamerater og sa: Kjære brødre og gode naboer, la oss ikke falle i fortvilelse fordi vi skal dø i dette vann. La oss nå se om vi noen tid har hørt Guds ord i vår livstid, det vil nå gjelde. Vi ser den visse død for våre øyne, her må vi bli, det kan ikke være annerledes. - Og så begynte de å synge den sang som vi nå synger før prekenen: Nå ber vi den Hellig Ånd, - det var av hjertet de sang. Da denne var forbi, sang de den salme over sin egen død som vi synger over lik ved jordeferd: Med glede og fred farer vi nå hen... Det var til fulle liten glede for dem som ville se dette kjød og blod eller hadde sett hvor de for hen. Men gleden var i  deres hjerter,  gleden over at de flittig hadde hørt Guds ord i sine velmakts  dager. Derfor kunne de sette tro til det og trøste seg med det. Og de visste vel at deres sjel ikke skulle fordømmes,  til tross for at deres legeme  skulle ligge og kastes omkring og synke i vannet til dommedag.  Derfor var de så frimodige og falt på kne ned på isen, snart lå de i vann inntil armhullene og ba Gud at han ville ta dem bort i god tid. Og de sa til hverandre: Kjære brødre og gode naboer, som Gud ennå vil spare så at dere kan komme hjem fra denne havsnød, si våre fattige hustruer og barn god natt og hjelp dem til rette for Guds skyld. Vi kan ikke mer komme hjem til dem her i verden. Så sa de hverandre  god natt og falt så fra hverandre på isstykker og sank hen i Guds vold og nåde. Det er ikke funnet mer enn to på denne side som jeg vet av.

Mine kjære venner: De gikk her om morgenen i sitt rette kall, til sitt rette arbeid og aktet seg hjem igjen om kvelden til hustru og barn med Guds  gaver... Der måtte de bli og dø, de gode martyrer for Gud, i sitt rette arbeid som de var kalt til av Gud! Vår Herre Jesus gi dem og oss med alle kristne en gledelig oppstandelse på dommedag! Amen.

Når vi kommer i slik livs og sjels fare til lands og til vanns, ja, selv om det bare var på vårt sykeleie, så får vi se om Guds ord har smakt oss godt i levende live. Derfor ligger ikke vekten på denne tid, men på den som kommer etter, da vi skal finne trøst og hussvalelse i det som vi nå høster inn. Se derfor til hvordan dere høster inn i denne tid.

Hvorfor tale om vår dødstid? Deretter kommer vår domstid, da vil det knipe og gjelde for alvor når regnskap skal gjøres.

Gud vil ikke ha regnskap for hvor meget av gods eller penger du har hatt i verden, for hvor rik eller fattig du har vært, men for hvor rikelig du har hørt Guds salige ord, mottatt hans sakramenter og hans andre gode gaver, for hvorledes du har vist din tro mot din fattige neste. For dette skal det gjøres regnskap.

Ja, Gud kan og vil tilgi alle skrøpelighetssynder vi gjør imot ham, hvis vi vil rette oss og be om nåde og forlatelse i Jesu navn. Men denne ene synd, at vi forakter hans hellige ord, ikke setter lit til det og dør således, han kan ikke tilgi. Derfor vil han evig fordømme oss. En Guds ords forakter, som ikke vil motta Jesus Kristus som sin frelser, han skal på dommedag  motta ham som en streng  dommer. Da vil vår Herre Jesus tale til ham og si:

Du arme ormekropp, du stakkars fordervede synder! Jeg ga deg kirke og kirkeklokke, jeg ga deg sogneprest og klokker, jeg ga deg prekestol, font og alter, jeg strakte mine hender ut på korsets tre for deg, jeg ga meg i døden for deg, jeg ga deg din fornuft og dine fem sanser, så at du ikke var forstyrret  eller gal, jeg gu deg øre å høre med, - du kunne jo ha hørt deg om! Men du foraktet skammelig og skjendig mine salige ord, du kom ikke til din sognekirke,  du lot din kirkestol  stå tom titt og ofte, til et ondt eksempel for andre og til fordømmelse for deg selv... Minnes du ikke at du har hørt hva jeg sa om deg og dine likemenn,  da jeg var i verden. Da sa jeg at den som ikke vil bekjenne meg her på jorden for menneskene, skal jeg ikke kjennes ved for min himmelske Fader... Du er visselig en av dem, derfor kan jeg ikke ha noe med deg å gjøre.

Det vil ikke lyde godt i dine ører om du har foraktet Guds ord og forsømt å bruke din nådetid. Det skal gjøres et skarpt regnskap! Det vil ikke gå så gemyttlig  for seg som når du kan sitte og spotte Guds ord når du har fått en kanne  øl i hodet: "Ja-a -, djevelen er ikke så grov som de maler ham av for oss, helvetes ild er ikke så het som de preker for oss. De sier at det er ingen bunn i helvete. Hå! kunne vi ikke løpe ned og så ut under det igjen..." Far der ned og kjenn! du forakter. Ja, da skal du få beskjed: du skal våkne som av en kald drøm - eller løy kanskje vår Herre Jesus Kristus? Men han kan ikke lyve, for han er sannhet! Derfor må du vare deg, det gjelder enten himmerikes glede eller helvetes avgrunn. Du må selv bestemme hvorhen du vil. Når din sogneprest,  prosten og jeg har sagt deg det, så blir vi fri på dommedag med en god samvittighet og selv skal du da bære din sekk til møllen.

Derfor, kjære sognebarn, er det høyst nødvendig at dere alltid søker til sognekirken, så at dere kan bli bestandig på hin dag da alle hjerter skal lukkes opp.

Av Peder Palladius (1503-1560), 
nordisk reformator,
sitat fra "Visitasboken".

søndag 31. januar 2016

Det lydige sind

Dybti vort hjerte - dér skal det kendes, på hvilken side vi hører til. Finder du ikke dér det lydige sind, hvis inderste begær det er med alt, hvad du har, med hvert et åndedræt og ved hvert et skridt at fremstille dig selv som et levende takoffer til din nådefulde frelser, da må du lade den tanke fare, at du skulde være et Guds barn

side 102 i boken "Kristi retfærdighet" av C. O. Rosenius

Bøn om bevarelse

En kristen bør hver morgen, når han vågner, og mange gange i dagens løp bede en stille bøn om, at Guds fred, som overgår al forstand, i dag må bevare hans arme hjerte for al ufred, som af djævelens tyranni, verdens ondskab og andre genvordigheder vil påføre ham.


Sitat av Prætorius, side 141 i boken "Kristi retfærdighet" av C. O. Rosenius

Selvopptatt

Kristne skal ikke være selvopptatte, ikke en gang av egen frelse, for Guds frelse gjelder kun den enkelte som et levende lem på Kristi legeme som er menigheten.
Vår grunnsynd er "incorvatus in se" (Luther), å være "innkrøkt i seg selv". Denne synd kan også komme i en besnærende skikkelse i form av selvopptatthet med frelsens sak.

side 93 i fortolkning av Hebreerbrevet av Erling Ruud

Bruk for en Frelser

For 25 år siden begynte jeg mitt arbeid i et distrikt hvor fiendskapet mot kirken var stort. Når jeg kom på husbesøk, møtte de meg hver gang med dette ordet først: ”Vi har ikke bruk for noen prest”. Og like ensformig var mitt svar: ”Ganske rett. Dere har ikke bruk for noen prest, men for en Frelser”.

Bevis for Guds eksistens

En spotter traff et barn. ”Hva gjør du”? spurte han. ”Jeg tenker på Gud”, svarte barnet. Da dro ateisten fram et eple. ”Dette skal du få dersom du kan si meg hvor Gud er”. Men barnet dro selv fram to epler og sa: ”Disse skal du få dersom du kan si hvor Gud ikke er”.

Fra boken Til korsets pris av Wilhelm Busch

Skjøgens eller brudens gjerninger

Men det er meget viktig å kjenne forskjell på om vår tjeneste er skjøgens eller brudens gjerning. Et bilde kan gjøre dette klart:
I et rikt hus elsker datteren i huset en venn varmt og ekte. Han kjærlighet er derimot ikke rett og ekte. Men når en venn som merker dette, taler med han om det, begynner han bare enda sterkere å bevise sin kjærlighet til henne med alle mulige ytre ting, gaver, hjelpsomhet og ord. Og så ser alt ut til å være i orden.
Men akkurat når bryllupet skal stå, kommer plutselig sannheten for dagen. Han har nemlig aldri elsket selv personen, men bare husets rikdom. Og hva skjer så? Jo, alle de gavene piken hadde sett på som tegn på kjærlighet, blir nå så motbydelig for henne at hun hiver ut alt hun har tatt imot, og sender det tilbake til den falske elskeren, Han blir forbannet av alle i huset, og kommer aldri mer dit

Side 106 "I åndens helliggjørelse" av C. O. Rosenius

tirsdag 1. april 2014

Dagens








søndag 30. mars 2014

Fristelsen til å la seg beherske av Mammons gud

Angående den rike unge mannen i Markus, finner vi uttrykket "dem som er rike" nærmere forklart i uttrykket "dem som stoler på sin rikdom" gjengitt i noen manuskript. Og dette er nettopp faren for den som eier mye. Han vil så lett stole på sin rikdom. I stedet for å eie mye vil han selv bli eiet av den. Derfor gjelder det desto mer for den som er rik å kjempe bevisst og avgjort mot fristelsen til å la seg beherske av Mammon som Jesus kaller rikdommens gud.
En hjelp er å gi av sin rikdom på en slik måte at det svir for det gamle menneske og på dem måten vise tilbake forsøk fra djevelens side på å binde et menneske i Mammons hender. På den måten kan Herrens kraft få virke seier over den farlige fristelsen nettopp gjennom en bevisst selvfornektende opptreden når det gjelder bruken av det en eier.
Det fortelles om en lekpredikant som i sin tid var vel kjent i Danmark, Peder Larsen Skræppenborg. Han var meget velstående og når det var tale om å gi til Guds rike, tok han alltid opp en håndfull penger fra lommen uten å telle dem. Med et smil sa han: "Nå narrer jeg min gamle Adam." Han kjente til faren og to bevisst kampen opp mot den.

---

Mange blir stående på stedet masj i sitt gudsliv av den grunn at deres hjerte kort og godt er for bundet til Mammon. Selv om en gir "mye" til Guds rike slik de rike la i tempelkisten (gir en stor gave i menneskers øyne), så er det kanskje bare for litt å regne i forhold til hva man selv har fått av Gud. En tysker har sagt om sine landsmenn at de trenger å omvendes tre ganger. Først må hodet omvendes, dernest hjertet og til sist pengepungen. Dette passer kanskje bedre oss også enn vi vil være ved. En ung engelskmann ga en gang enkens skjerv da han ga hele sin formue på 18 mill. kroner til misjonsarbeidet og tilbød seg selv som misjonær i Kina.
Fortolkning over Markusevangeliet av C. Asschenfeldt-Hansen s. 398 og 403

tirsdag 26. november 2013

Legemets oppstandelse

Mennesket ånd kikker ned i et menneskes grav og og sier: Mer her er jo intet legeme igjen, her er jo til nød noen benrester. Så da kan det altså ikke være tale om legemets oppstandelse konkret. Det er jo umulig. Det må være en eller annen form for åndelig oppstandelse av det legemelige. Så gjør man oppstandelsen og det evige liv om til en tilstand for bedrestilte spøkelser. Det mener menneskets ånd er mer åndelig
Sitat fra boken "Guds Ånd og menneskets ånd"
Av Aksel Valen-Sendstad 

mandag 21. januar 2013

To endetidstegn

Det er særlig to ting som tyder på at denne tidsalder snart er slutt.
Det første er den gudløse fornøyelsessyken. I de siste 10-15 år har kinematografer og lettkjøpte teater grodd opp som sopp om høsten. Og tusen på tusen av vårt lands spreke ungdom blir ødelagt sjelelig og kroppslig.
Bloddryppende bøker og blader blir spredd mellom folket og gjør sin nedbrytende gjerning.
Den finere sport- og kustdyrking tar til og drar mengden bort fra evangeliet.
Dagen som Gud har gitt oss til kvile og sjelsro, blir brukt  av de fleste til moro og lek og det som verre er.
De "elsker sine lyster høyere enn Gud". 2.Tim.3,4
Det, sier Guds bok, skal være særmerket for den siste tid.
Dernest - side om side med denne lettsindige, gudløse ånd mellom den store mengden, finner vi i dag mye saltløs kristendom.
Før var de kristne få og sterke.
I dag er vi mange og svake.

Johannes Daasvand (1884-1955) i nyttårstalen i "Fast grunn", 
Gry forlag 1941

fredag 18. januar 2013

Beundring over at Kristus fikk meg til himmelen

Når jeg nødes å se på meg selv og kjenne på hvor elendig det er med meg, tenker jeg ofte på at selv Djevelen en gang skal beundre Kristus for at han fikk et menneske som meg til himmelen! For det er sikkert mer enn selv han anså for mulig.

Adolf Bjerkreim (1887-1963) i boken "Himlenes rikes hemmeligheter", s.135,
Sambandets forlag

søndag 13. januar 2013

Guds fred og mer enn det

Da Hudson Taylor engang var på en av sine reiser til Kina hendte følgende tildragelse: Som han en dag satt på dekket og leste i en bok gikk en offiser i frelsesarmeen rundt blant de mange passasjerer og delte ut traktrater og blader og spurte de som han kunne komme i samtale med om de var frelst, eller om de hadde fred med Gud. Etter en tid kom han også der hvor Taylor satt og idet han leverte ham en traktrat spurte han; "Har De fred med Gud?" Taylor som så en anledning til å lære den unge frimodige misjonær noe, sier: "Jeg har noe som er bedre enn det." Frelsesoffiseren antok ham for en spotter, men før han fikk anledning til å si noe mer, tar Taylor opp av lommen en bibel og idet han slår opp i Fillipenserne 4 bad han frelsesoffiseren lese det 7. vers, og han leste: "Og Guds fred som overgår all forstand," osv "Jeg har ikke bare fred med Gud, det har Kristur opprettet for hele slekten, men jeg har fått Guds fred inn i mitt hjerte, og det har bare de som har mottatt ham." sier Taylor.
Da frelsesoffiseren hørte det ropte han av glede: "Amen!"
Taylor sier fremdeles, idet han ser på den unge medarbeider: "Men jeg har noe som er bedre enn det." Kunne der være noe bedre enn det å ha fred med Gud og Guds fred i sitt hjerte og sinn?
"Les det 9. vers av det samme kapitel," sier han. Frelsesoffiseren leste: "Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør et; og Fredens Gud selv skal være med eder."
"Vi har ikke bare fred med Gud og Guds fred i hjertet, når vi nå går ut til hedningene med evangeliet; men Fredens Gud selv går med oss," sier Taylor.
Den unge frelsesoffiseren ble så glad at han hoppet høyt på dekket og klappet i hendene og ropte: "Haleluja! Pris skje Gud!"

side 32 i boken "Frelse, vissehet og fylde" av Didrik Andersen, Norsk luthersk forlag

tirsdag 1. januar 2013

For intet


Spør nå ikke: hva skal jeg gjøre? Men kom og bøy dere ned i støvet for ham, og han skal gi dere alt uten penger og for intet. Syndene deres gjør at dere ikke har noe hjerte som kan glede seg når tankene går til livet etter dette, men dere må skjelve for døden og frykte for evigheten. Jesus er den sterke helt som har overvunnet døden og er kommet med liv og uforgjengelighet. Han vil gi dere alt, ja, allerede i dag vil han føre dere inn i paradis, gi dere en plass i himmelen og gjøre dere rike for all evighet. Ikke si: vi har ikke noe å gi, ikke det aller minste å by ham igjen. For dere kan få for intet alt dere ønsker og trenger for tid og evighet. Han gir solen, dagen og mat hver dag uten å forlange noe for det. Slik vil han også gi himmelen, oppstandelsen og den evige salighet. Han gir det for intet til hver og en som lar seg omvende til ham for å få hjelp i rette tid».


Slutten av onkel Adrians tale fra boken "At for ingenting" av J. de Liefde, Luther forlag.

mandag 31. desember 2012

Brennestokken

Bestefaren min var bonde og lensearbeider. Han fortalte at tømmerstokkene ofte satte seg fast i hverandre. For at tømmeret skulle kunne nå bestemmelsesstedet i tide, var det da viktig å få løst opp i floken. I slike tilfeller var det avgjørende om de fant den stokken som var årsaken til alt rotet. Denne stokken kalte de brennestokken. Når de oppdaget den og fikk trukket den løs, kunne tømmeret flyte videre igjen.
Mange har opplevd at brennestokken i vanseklighetene deres var en vond samvittighet. Når skylden ble tatt hånd om på en skikkelig måte, fikk de også et nytt forhold til sykdommen sin.

s. 56 i boken "Oss syndere imellom av Per Arne Dahl