Sal 73,25
For mange år siden fortalte en prest meg et lite trekk, som jeg siden har husket. Han hadde i sin menighet en meget gammel, fattig og syk kvinne. Hun bodde i en liten stue helt ute ved havet ganske for seg selv. En dag han besøkte henne, la han merke til at den gamle hadde flyttet sin seng fra den eneste lune krok i stuen og ut til det lille vindu som vendte ut mot havet. På spørsmålet om hvorfor hun hadde gjort dette, svarte hun med et smil: «Å, jeg skal si presten, at her ved vinduet ser jeg himmelen. Og når jeg ser himmelen så ser jeg hjem.» Og mens tåren lyste i den gamles øyne tilføyde hun: «Og når jeg ser hjem, så glemmer jeg at jeg er syk og fattig og alene.»
Var ikke denne gamle kvinne likevel rik? Forstår vi ikke at hun kunne glemme alt ondt og tungt, når himmelen var hennes hjem. Står det riktig klart for oss dette? Veien synes oss lang, vårt liv er fattig, våre dager er ensformige og verden synes oss tom og kald. Ja vel, men hvorfor er du ikke glad, — du nærmer deg dit hjem for hver gang din klokke slår. I dette hjem er alt godt. Der er ingen forgråtte øyne, ingen bleke kinn, ingen brutte lemmer. Der er ingen synd og ingen død — derfor heller intet ondt.
Å, om vi ville begynne å leve mer med våre tanker i himlen! Der er vår rikdom. Vi kan aldri bli ferdig med å telle våre skatter. Vi trenger en evighet for å fatte det.
Andakt for 18. juni fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
