Allerede ved første måltid i leiren hadde vakten oppdaget at hun bøyde hodet og bad for maten. I hissighet og oppsynsvrede farer han bort til henne før hun får tatt opp sine spisepinner, og gir henne, høyt så alle skal høre det, grov kjeft og ordre om at slikt skal han ikke finne seg i ved disse langbord. Det er staten som gir dere maten og ikke noen som helst gud. Takk formann Mao i Peking ved å spytte ut denne forbannede gift utlandet har puttet i deg. Forstått!?
Her slår mannen knyttneven i langbordet så skåler og spisepinner danser bort over.
Men kvinnen fortsatte med sin bordbønn. Fra hun ble kristen, hadde hun aldri løftet en risskål uten først å takke ham som sender sol og regn slik at gryn som disse blir modne - blir mat.
I mektig raseri kommer samme vakten farende. Han gir det bøyde hodet et så kraftig slag at kvinnen mister bevisstheten.
Men hvilket under.
Neste dag oppdager hun at hørselen er kommet tilbake til det døve øret. Hun prøver med fingrene, og finner snart ut at hun hører bedre på det som hadde vært steindødt i mange år enn på det andre!
Her slår mannen knyttneven i langbordet så skåler og spisepinner danser bort over.
Men kvinnen fortsatte med sin bordbønn. Fra hun ble kristen, hadde hun aldri løftet en risskål uten først å takke ham som sender sol og regn slik at gryn som disse blir modne - blir mat.
I mektig raseri kommer samme vakten farende. Han gir det bøyde hodet et så kraftig slag at kvinnen mister bevisstheten.
Men hvilket under.
Neste dag oppdager hun at hørselen er kommet tilbake til det døve øret. Hun prøver med fingrene, og finner snart ut at hun hører bedre på det som hadde vært steindødt i mange år enn på det andre!
Fra “Det Kina jeg så igjen” av Asbjørn Aavik
