Nei. - jeg hadde ikke sett pengene.
I mitt hjem hadde jeg lært hvor viktig det var å være nøye i pengesaker og ærlig i ord. Nå var jeg blitt både tyv og løgner.
Pengene ble meg til liten glede. Jeg hadde gjemt dem på et hemmelig sted og tok dem av og til fram. Halvannen krone var mange penger den gang, aller mest for en syv-åring som aldri hadde eid mer enn to eller fem øre.
Hadde det bare ikke vært mor jeg hadde løyet for og hennes penger jeg hadde tatt. Mor var det snilleste og beste menneske i verden, og jeg visste jo at det ikke var lett å få pengene til å strekke til.
En mørk vinterkveld tok jeg kronestykkene og gikk ut på verandaen. De brant som ild i hånden min, - nesten for Judas' tredve sølvpenger. Så kastet jeg dem ut i sneen.
Jeg så de forsvant.
Dermed skulle jeg være ferdig med den saken. Men samvittigheten ga meg ikke ro. En tyv og en løgner var jeg.
Dette meldte seg nå som en anklage da jeg som 14-åring hadde fattet min beslutning om å tro på Gud.
Jeg måtte bekjenne dette.
For mor.
Det var bare så ydmykende å la mor få vite hvor ussel jeg hadde vært. Hun hadde sikkert glemt det hele.
Dagene gikk.
Men jeg fikk ikke fred.
En kveld jeg hadde lagt meg, ropte jeg på mor. Og så fortalte jeg det hele.
Jeg ser ennå mor for meg der hun satt på sengekanten, - min kloke, forståelsesfulle mor. Mest av alt husker jeg hennes ro. Hun forsto sikkert hvor meget det kostet meg å bekjenne dette og hvor meget det betydde for meg.
Hadde mor den gang smilt det hele bort og sagt: Kjære gutten min, det ligger da så langt tilbake, det er vi ferdig med, - tror jeg noe verdifullt hadde gått i stykker for meg.
Rolig hørte hun på min bekjennelse. Så spurte hun alvorlig:
"Har du bedt Jesus om tilgivelse for dette?"
Så foldet hun hendene over dynen og ba en inderlig bønn.
Hva hun ellers sa, minnes jeg ikke, Hun kysset meg på pannen til godnatt og jeg sovnet lettet og glad.
Fredrik Wisløff, s.78 i boken "Fra en husmannsplass"
