søndag 1. juli 2012

Brorsons kors

Gutten var blitt sinnsyk. Det var den forferdelige sannhet de litt etter litt måtte prøve å fatte...

...Det ble ordnet med et lite rom på loftet. Det ble forsynt med jernstenger for vinduet og den vesle ruta i døra. Da Katrine så det, holdt hun på å bryte sammen. Men hun strammet seg opp, for det var likevel bedre enn å sende han bort...

...En ettermiddag var lutten i funksjon, og de hadde det riktig hyggelig. Da kom Søren Engbjerg på besøk. Det var en meget alvorlig mann. Av og til kom han og talte med biskopen om åndelige ting. Han var en tung natur, men ærlig og skvær. Han hadde lett for å bli sur, og det hadde Brorson sagt til han flere ganger.
Søren Engbjerg så seg om i stua med et strengt blikk før han satte seg. Han ble vár instrumentet som Brorson hadde i fanget.
"Nå, dere driver med musikk, sa han og kastet med hodet i retning av instrumentet. "Den tingesten der minner meg om dem som spillemennene brukte den tiden jeg levet i synden og gikk på dans.
"Da har du nok dårlig hukommelse, Søren Engbjerg," sa Brorson og smilte. "Slikt instrument har spillmennene aldri brukt. Ser du ikke at det er en lutt. Jeg kan fortelle deg at vår kjære lærefar, Martin Luther, ofte spilte på lutt."
Søren åpnet øynene litt mer, men mistenksomheten var ikke helt overvunnet ennå.
"Kan den brukes i tjenesten for det gode?" spurte Søren.
"Ja, det er sikkert. Vi synger til Guds ære. Det lyder ikke verdslige og syndige sanger i bispegården."
"Nei, det vil jeg helst ikke tro."
Det ble trykkende stille en stund. Søren så seg om i stua.
"De er en lykkelig mann, biskop Brorson.
"Det har du rett i, Søren Engbjerg. Gud har gitt meg meget godt - en flokk sunne og gode barn -."
"Ja, og vakre møbler," sa Søren og ble sur igjen.
"Ja, det og," innrømmet Brorson.
"De har sunget så gripende om korset og lidelsen, kjære biskop, med De kjenner sikkert ikke mye til det selv."
Brorson fór sammen som om han hadde fått et slag. Han var om å gi et skarpt svar, men han tok seg i det. I stedet reiste han seg og sa:
"Kom med meg Søren Engbjerg!"
Søren så forskrekket opp.
"Hva var det biskopen sa?"
"Jeg sa: kom med meg!" ropte Brorson i skarp kommandotone.
Han gikk foran, og Søren fulgte skjelvende etter. De gikk opp trappene og bortover den lange gangen på loftet uten å si et ord. Brorson lukket opp en luke og sa:
"Se!"
Søren nærmet seg engstelig og så inn, men han fór med en gang et steg tilbake.
"Å, det hadde jeg glemt. Jeg har nok hørt det, men jeg hadde glemt det. Tilgi meg - for Jesu skyld!"
Brorson lukket døra og la armen om skuldrene på Søren. De gikk stille ned igjen.
"Vi kjenner så lite til hva andre har å bære, Søren. Derfor skulle vi være sparsomme med å dømme hverandre."
Fra boken "Rosen mellom torner" av Niels Aage Barfoed s. 124, 126 og 157