Sikker på å komme til himmelen

Vår nestyngste søster var åndsvak. Vi gjemte henne aldri bort så lenge hun levde, jeg vil heller ikke gjemme henne bort her. Dertil var hun oss alle for kjær. Lilli kalte vi henne.
Da Lille var 10 - 12 år gammel, tok mor henne med seg til en skole for åndssvake for å tale med bestyreren. Han var vennlig og forståelsesfull. "Deres datter vil nok aldri kunne lære å lese og skrive. Ta henne med hjem De frue, og la henne ha det godt."
Mor var glad og vi alle var glade. Lilli skulle få være hjemme. Snill var hun og i godt humør. Lite kunne  hun snakke og forsto lite av hva folk sa. Om småguttene ertet henne på gaten, tok hun det bare for moro.
Lille hadde en misjon i her i verden. Hun bandt hjemmet sammen. Vi kjente oss ikke brydd av henne, hun var glad i oss alle og vi var glad i henne.
Lilli døde 21 år gammel av lungebetennelse. Det ble et stort tomrom, men vi forsto jo alle at det var til det beste.
"Jeg har alltid bedt Gud om at Lilli måtte dø før meg," sa mor.
Da Lilli lå i sin kiste, bøyde far seg over henne og sa dypt beveget:
"Du kjære Lilli, var far bare like sikker på å komme til himlen som du."

Fredrik Wisløff, s. 128 i boken "Fra en husmannsplass"

Tilgivelse hos Jesus

Jeg var bare syv å den gang det skjedde. Jeg hadde fått en pung. Den var jeg stolt av selv om den i regelen var tom. Men en dag jeg tok den fram, lå det halvannen krone i den. Hvor de pengene var kommet fra, visste jeg ikke. Men en dag kom mor og spurte om jeg hadde sett noen penger hun hadde mistet. Det var halvannen krone og hun hadde lånt min portemone da hun var hos landhandleren.
Nei. - jeg hadde ikke sett pengene.
I mitt hjem hadde jeg lært hvor viktig det var å være nøye i pengesaker og ærlig i ord. Nå var jeg blitt både tyv og løgner.
Pengene ble meg til liten glede. Jeg hadde gjemt dem på et hemmelig sted og tok dem av og til fram. Halvannen krone var mange penger den gang, aller mest for en syv-åring som aldri hadde eid mer enn to eller fem øre.
Hadde det bare ikke vært mor jeg hadde løyet for og hennes penger jeg hadde tatt. Mor var det snilleste og beste menneske i verden, og jeg visste jo at det ikke var lett å få pengene til å strekke til.
En mørk vinterkveld tok jeg kronestykkene og gikk ut på verandaen. De brant som ild i hånden min, - nesten for Judas' tredve sølvpenger. Så kastet jeg dem ut i sneen.
Jeg så de forsvant.
Dermed skulle jeg være ferdig med den saken. Men samvittigheten ga meg ikke ro. En tyv og en løgner var jeg.
Dette meldte seg nå som en anklage da jeg som 14-åring hadde fattet min beslutning om å tro på Gud.
Jeg måtte bekjenne dette.
For mor.
Det var bare så ydmykende å la mor få vite hvor ussel jeg hadde vært. Hun hadde sikkert glemt det hele.
Dagene gikk.
Men jeg fikk ikke fred.
En kveld jeg hadde lagt meg, ropte jeg på mor. Og så fortalte jeg det hele.
Jeg ser ennå mor for meg der hun satt  på sengekanten, - min kloke, forståelsesfulle mor. Mest av alt husker jeg hennes ro. Hun forsto sikkert hvor meget det kostet meg å bekjenne dette og hvor meget det betydde for meg.
Hadde mor den gang smilt det hele bort og sagt: Kjære gutten min, det ligger da så langt tilbake, det er vi ferdig med, - tror jeg noe verdifullt hadde gått i stykker for meg.
Rolig hørte hun på min bekjennelse. Så spurte hun alvorlig:
"Har du bedt Jesus om tilgivelse for dette?"
Så foldet hun hendene over dynen og ba en inderlig bønn.
Hva hun ellers sa, minnes jeg ikke, Hun kysset meg på pannen til godnatt og jeg sovnet lettet og glad.

Fredrik Wisløff, s.78 i boken "Fra en husmannsplass"

Kultur

For meg betyr kultur alt det som foredler, høyner, forskjønner og beriker det enkelte menneskeliv og samfunnet. Det som forflater, forsimpler, uthuler, forarmer og forgifter menneskene, er snarere en motsetning til kultur.

Fredrik Wisløff,  s.138 i boken "Fra en husmannsplass"

Lovløshetens hemmelighet

Den lovløshet det her er tale om, har altså noe hemmelighetsfult over seg, - noe gåtefullt som det ikke er lett å gi en naturlig forklaring på.
Den tyske samtidshistoriker, Hermann Rauschning, som er av vår tids beste kjennere av nazitiden, forteller om et eiendommelig fenomen som han har iakttatt. Han har lagt merke til hvor plutselig menneskene ble forandret når de kom innenfor nazismens tryllering. Før var de godhjertertet og hjelpsomme. Men så med ett skjer det en forandring med dem. De får et nytt ansikt, dragene stivner til en maske. Det er som de er besatt av noe fremmed. "Godseiere i mitt naboskap, hederlige og likefremme, fromme og gudfryktige mennesker som aldri skulle nedlate seg til noe vannærende, - plutselig oppdager man at de er hensynsløse, uhederlige, oppsatte på å tilrive seg fordeler fra de svake. De legger seg til med nye vaner, tar seg elskerinner, blir despotiske. De spiller hasard, lever over evne, synker stadig dypere og blir til sist foraktelige skurker som uten hensyn piner, plyndrer og myrder dem som er svakere."
Disse mennesker er som besatte, sier Rauschning. De er ikke lenger seg selv. Den forandring deres karakter har gjennomgått, grenser til personlighetsspaltning eller schizoreni, Og denne forandring synes å ha nådd hele det tyske folk, sier han.
Vi som levet i tysk-okkuperte land under den annen verdenskrig, er visst ikke ukjent med disse fenomener. Mange har kunnet iaktta noe lignende innen sin egen bekjentskapskrets.
Dette må vel være noe av det som ligger i uttrykket: "lovløshetens hemmelighet."

side 92 i boken "Antikrist" av Fredrik Wisløff

Åndelig gåte

Jeg hørte en gang en åndelig "gåte": Hva er det eneste i Himmelen som er det samme som på jorden?
Svar: Sårene i Jesu hender og føtter

s. 86 i "Himmelen er på orntli"

Fredrik Fransons forventning av Jesu gjenkomst

Et sort rullegardin dekket vinduet slik at det var mørkt på rommet selv om det var blitt lys dag ute. En dag var gardinet blitt hengende litt skjev slik at en solstråle fant veien inn, og lyset beveget seg på veggen over Fransons seng. Den unge predikanten ventet nå spent på hva som kom til å hende når solstrålen snart ville treffe Franson i ansiktet. Det gikk som han ventet, da lyset falt ned  over den sovende predikanten begynte denne å bli urolig i lysskjæret. Men det Johnson hørte sin kamerat si, ennå i halvsøvne, var nok uventet:
"Kommer du nå, Jesus!"

s. 73 i boken "Bortrykkelsen & Jesu gjenkomst av Toralf Gilbrant

Religion og åpenbaring

Hva er forskjellen på åpenbaring og religion? Det enkleste svar vi kan gi er dette: Religion er menneskets vei til Gud. Åpenbaring er Guds vei til mennesket.

Når religionen, menneskets vei til Gud, er uttrykk for at mennesket søker Gud, er uttrykk for at mennesket søker Gud på helt andre veier enn den hvorpå Gud har åpenbart seg, blir det hedenskap. Men når religionen er uttrykk for at mennesket søker Gud i hans frelsesåpenbaring blir den ensbetydende med kristendom.

Det er to former for hedenskap: 1) Det materielle hedenskap: Mennesket danner seg Gud i materielle uttrykk: i tre, stein og så videre 2) Det kulturelle hedenskap: "Gud" tenkes og dannes i kulturuttrykk. For eksempel hinduisme, buddhisme på høyrer utviklingstrinn. Mest kjent dog i Europa i de forskjellige ideologer og "ismer". Felles for dem begge er at de danner seg "Gud" fra mennesket.

Det naturlige mennesket evner ikke å skjelne mellom religion og åpenbaring. En slik skjelnen kan bare skje på grunnlag av Guds ord, fordi skriften alene gir oss gudsfryktens sanne kjennemerker

Troslære av Øivind Andersen

side 15 om teologiens subjektive og objektive betydning