Dagens

Barnekårets herlighet

Og hver den som har dette håp til ham, han rense seg selv, likesom han er ren.

1Joh 3,3

Vi stanser ennå en gang ved dette emne. Jeg håper at vi aldri synes vi er ferdig med det. Der er et gammelt ord som sier: adelskap forplikter.  Og er det noe adelskap som forpligter, så må det i sannhet være dette himmelske, som gudsbarnet er medlem av. Den som snart skal vandre på de gyldne gater bør unngå smusset her nede, det sømmer seg å ha rene hender for den som snart skal bære himmelens palmegren og for den som snart skal synge i det store himleske kor passer det dårlig å bruke sine lepper og sin tunge til usømmelig tale.

En mor gikk langs en landevei med sin lille pike i hånden. En full mann gikk forbi. Barnet smøg seg inntil moren; Mamma, sa hun, var dette et menneske? Ja, sa moren, det var et menneske, men han har glemt det.
Å, må vi som er utvalgte til Guds barn og himmelens innbyggere aldri «glemme» hvem vi er.

Hvor som helst vi ferdes, hva enn vår gjerning er, i gledens og i sorgens dager, å må vi alltid og alle steder vandre vårt høye kall verdig. Må vi strebe etter renhet i alt vårt liv, i våre tanker og våre motiver og våre handlinger, i vår omgang med andre og når vi er alene. Må vi hver dag være beredt til å gå inn til vår Herres herlighet

Andakt for 26. januar fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Himmelske skatter

Hvem har jeg i himlene?

Sal 73,25

For mange år siden fortalte en prest meg et lite trekk, som jeg siden har husket. Han hadde i sin menighet en meget gammel, fattig og syk kvinne. Hun bodde i en liten stue helt ute ved havet ganske for seg selv. En dag han besøkte henne, la han merke til at den gamle hadde flyttet sin seng fra den eneste lune krok i stuen og ut til det lille vindu som vendte ut mot havet. På spørsmålet om hvorfor hun hadde gjort dette, svarte hun med et smil: «Å, jeg skal si presten, at her ved vinduet ser jeg himmelen. Og når jeg ser himmelen så ser jeg hjem.» Og mens tåren lyste i den gamles øyne tilføyde hun: «Og når jeg ser hjem, så glemmer jeg at jeg er syk og fattig og alene.»

Var ikke denne gamle kvinne likevel rik? Forstår vi ikke at hun kunne glemme alt ondt og tungt, når himmelen var hennes hjem. Står det riktig klart for oss dette? Veien synes oss lang, vårt liv er fattig, våre dager er ensformige og verden synes oss tom og kald. Ja vel, men hvorfor er du ikke glad, — du nærmer deg dit hjem for hver gang din klokke slår. I dette hjem er alt godt. Der er ingen forgråtte øyne, ingen bleke kinn, ingen brutte lemmer. Der er ingen synd og ingen død — derfor heller intet ondt.

Å, om vi ville begynne å leve mer med våre tanker i himlen! Der er vår rikdom. Vi kan aldri bli ferdig med å telle våre skatter. Vi trenger en evighet for å fatte det.

Andakt for 18. juni fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

...lettsindig skjemt, som er usømmelig

...lettsindig skjemt, som er usømmelig. Ef 5,4

Lettsindig skjemt er tvetydig skjemt. Man morer seg over det som er på "kanten". Man sier i ord eller gjør i lek det som man absolutt ville ta avstand fra i det virkelige livet. Det morsomme fremkommer ved overdrivelsen, det grenseoverskridende.
Faren for de fleste kristne er ikke å fornekte en sunn, menneskelig livsutfoldelse. Derimot har flere kristne problemer med å trekke grensen til det tvetydige. De er under sterk innflytelse av denne verdens ånd, tankegang og levevis.
Hvordan skal du finne veien mellom en livsfornektende holdning og det å skikke seg lik med denne verden?
Det viktigste er at du snakker med Jesus om alle ting.
Kan ikke livet utfolde seg i hans navn, kan du ikke lenger være med. Sier du ikke nei, lider du skade på din sjel.
Mange kristne handler her mot sin samvittighet. De er med i en del sammenhenger, hvor de slipper igjennom øyet inn i sjelen ting som de føler seg dømt for i samvittigheten. Det er farlig. Det du tillater andre å så i ditt sinn, kommer du selv til å høste.
Gjennom den lettsindige skjemt tappes synden for alvor. Ofte er det den man ler av. Derfra er ikke veien lang til et lettsindig forhold til synden. Det blir ikke lenger livsfarlig å synde.
Synden såes som et lite frø, og det tar år før den blir fullmoden og avler død. Den er uhyggelig spiredyktig og livskraftig.
Mange er på denne måten kommet ut i synd og elendighet. Når de ser tilbake, kan de finne forbindelseslinjer til noe de så på som forholdsvis uskyldig. For sent så de syndens sanne ansikt.
Lettsindig skjemt er usømmelig. Handler du ikke rett, lurer synden ved døren, og det er deg den vil ha tak i. Du må forsake Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Det koster kamp å gjøre det, men det er livets strid. Og den må du kjempe.

andakt for 9. august fra andaktsboken "Ett er nødvendig" av Hans Erik Nissen

Fristelsen til å la seg beherske av Mammons gud

Angående den rike unge mannen i Markus, finner vi uttrykket "dem som er rike" nærmere forklart i uttrykket "dem som stoler på sin rikdom" gjengitt i noen manuskript. Og dette er nettopp faren for den som eier mye. Han vil så lett stole på sin rikdom. I stedet for å eie mye vil han selv bli eiet av den. Derfor gjelder det desto mer for den som er rik å kjempe bevisst og avgjort mot fristelsen til å la seg beherske av Mammon som Jesus kaller rikdommens gud.
En hjelp er å gi av sin rikdom på en slik måte at det svir for det gamle menneske og på dem måten vise tilbake forsøk fra djevelens side på å binde et menneske i Mammons hender. På den måten kan Herrens kraft få virke seier over den farlige fristelsen nettopp gjennom en bevisst selvfornektende opptreden når det gjelder bruken av det en eier.
Det fortelles om en lekpredikant som i sin tid var vel kjent i Danmark, Peder Larsen Skræppenborg. Han var meget velstående og når det var tale om å gi til Guds rike, tok han alltid opp en håndfull penger fra lommen uten å telle dem. Med et smil sa han: "Nå narrer jeg min gamle Adam." Han kjente til faren og to bevisst kampen opp mot den.

---

Mange blir stående på stedet masj i sitt gudsliv av den grunn at deres hjerte kort og godt er for bundet til Mammon. Selv om en gir "mye" til Guds rike slik de rike la i tempelkisten (gir en stor gave i menneskers øyne), så er det kanskje bare for litt å regne i forhold til hva man selv har fått av Gud. En tysker har sagt om sine landsmenn at de trenger å omvendes tre ganger. Først må hodet omvendes, dernest hjertet og til sist pengepungen. Dette passer kanskje bedre oss også enn vi vil være ved. En ung engelskmann ga en gang enkens skjerv da han ga hele sin formue på 18 mill. kroner til misjonsarbeidet og tilbød seg selv som misjonær i Kina.

Fortolkning over Markusevangeliet av C. Asschenfeldt-Hansen s. 398 og 403

Ørnens slagfjær

Som ørnen vekker sitt rede, og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. 5.Mos.32,11

Den lille ørneungen skal lære å fly. Mellom høye klipper er redet. Fjellet er steilt til alle kanter. Hvor tør den vel kaste seg ut for et slikt stup. Tenk om vingene ikke holdt. Den hadde jo aldri prøvd.
Men ørnemor "vekker sitt rede". Hun kretser omkring og lokker ungen til å prøve å fly. Og så våger ungen spranget, Og sannelig; vingene bærer. For første gang. Den svever over dypet.
Men så blir den trett. Vingene svikter. Den som atter var oppe i redet! Men ørnemor har våket over flukten. Nå svever den under ungen, utbrer sine vinger, tar den og bærer den på sine slagfjær. Og den trette lille ørneunge hviler trygt på mors sterke vinger.
Ørneungen er du! Vær ikke redd for dypet. Våg likevel spranget. Det er en som våker over din flukt. Blir du trett, kan du bare slappe av og sige ned, selv om du føler og ser avgrunnen under deg. Gud selv vil gripe inn og bære deg hen til ditt trygge rede.

Fra andaktsboken "Hvil eder litt" for 16. juli av Fredrik Wisløff

Pengar

Pengane gjer hjarto hanrde og kalde. Det vart så ofte tilfelle i livsens harde kvardagsstrid. Men resultatet vart alltid ulukka og sorg.

Sitat fra "Langs livsens veg" (s.113 )

av Tormod Vågen