Barnekårets herlighet

Og hver den som har dette håp til ham, han rense seg selv, likesom han er ren.

1Joh 3,3

Vi stanser ennå en gang ved dette emne. Jeg håper at vi aldri synes vi er ferdig med det. Der er et gammelt ord som sier: adelskap forplikter.  Og er det noe adelskap som forpligter, så må det i sannhet være dette himmelske, som gudsbarnet er medlem av. Den som snart skal vandre på de gyldne gater bør unngå smusset her nede, det sømmer seg å ha rene hender for den som snart skal bære himmelens palmegren og for den som snart skal synge i det store himleske kor passer det dårlig å bruke sine lepper og sin tunge til usømmelig tale.

En mor gikk langs en landevei med sin lille pike i hånden. En full mann gikk forbi. Barnet smøg seg inntil moren; Mamma, sa hun, var dette et menneske? Ja, sa moren, det var et menneske, men han har glemt det.
Å, må vi som er utvalgte til Guds barn og himmelens innbyggere aldri «glemme» hvem vi er.

Hvor som helst vi ferdes, hva enn vår gjerning er, i gledens og i sorgens dager, å må vi alltid og alle steder vandre vårt høye kall verdig. Må vi strebe etter renhet i alt vårt liv, i våre tanker og våre motiver og våre handlinger, i vår omgang med andre og når vi er alene. Må vi hver dag være beredt til å gå inn til vår Herres herlighet

Andakt for 26. januar fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme