Tre trinn bort fra sannheten

I djevelens tjeneste er det tre trinn: Det første heter: Jeg vil ikke følge sanneheten. Det andre er : Jeg kan ikke. Og det tredje er: Jeg vet ikke hva sannhet er.

Det er sant det som står skrevet: "For denne verdens gud har forblindet de vanntros sinn" (2.Kor.4,4).

Fra "Gullbruben" for Jer. 5,1-19 av Achenfeldt-Hansen

Jesus

Du, Jesus lever nå i meg, selv er jeg død ved loven.
Og hva jeg lever, lever jeg i deg, du liv fra oven.

Du kom fordi du elsket meg, så stille og så ringe.
Med godhet kun du ville deg, min ånd og sjel tiltvinge.

For var du kommet i din glans, hvor turde jeg da tenke,
at du langt over sinn og sans just meg deg ville skjenke?

Min ære var for Gud jo skam, mitt hjerte tomt og syndig.
Så kom du ned Guds Sønn og Lam og alt ble nytt og yndig!

Mitt liv var som din fødsels stall: Et åks og trelldoms minne.
Men se det ble Guds tempelhall straks du deg der lot finne!

Mitt hjerte var som krybbens tre, så hårdt, så koldt, så øde.
Da kom du inn, og lot deg se, og det ble liv av døde.

Min pryd var som ditt klutesvøp, kun jordisk stas og pjalter.
Da ble du selv mitt brudeslør ved nådens dyre alter.

Forbannet er du blitt for meg, fornedret inntil døden.
Velsignet er jeg blitt i deg, der du bar hele brøden.

Mitt bilde tegnet du og inn i begge dine hender.
At jeg for evig så er din, av dine sår jeg kjenner.

Og fra din trone drar du meg meg nådens sterke armer.
Helt opp så jeg skal skue deg, du trøst, du min forbarmer.

Du er min glede, Jesus kjær, min lovsangs klare tone.
Mitt ene rette alt du er, i stall, på kors, på trone!

Du er min tankes dype grunn, Guds perle i mitt hjerte.
Ditt navn er bønnen i min munn, den saligste jeg visste.

Olav Valen-Sendstad, 

fra boken "Tornen i kjødet"

Ungdommens lykke

Ungdommens lykke er samfunn med Gud,

Vite seg fri, være Frelserens brud,

Kjenne den kraften som allting formår,

Eie den freden som aldri forgår.

Kor: Ingen som Jesus gjør livsdagen skjønn,

alt du behøver, du har i Guds Sønn.

Kom da til Kristus, ja, kom hvem som helst!

Lykkelig den som fra synden er frelst!

Ungdommens lykke er livet for Gud,

Villig ham tjene og lyde hans bud,

Berge for himlen de villfarne får,

Lykkelig den som i tjenesten står!

Ungdommens lykke er himlen til sist,

Evighetsliv uten savn eller brist,

Veien er banet, og målet er nær,

Lykkelig den som på himmelvei er!

Magne Nilssen 1937

Hva er den største fare?

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth som ble født i 1829 fikk et lignende spørsmål. Han svarte slik: «Den største fare anser jeg å være forkynnelsen av religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten botferdighet, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud og himmel uten helvete.»

Kilde: H.A. Tandberg: 50 års korstog, Oslo 1937, side 255-56 (Dagen 18.10.2016).

Et sjelesørger-brev

Svar til en bror som er i anfektelse og syndenød.

Med dyp medfølelse har jeg lest ditt brev av den 11. ds. Jeg ser, jeg ser! Å, den onde Satan, hvor han arbeider for å få oss tilbake til huset som han er blitt drevet ut av! Får han bare den ene kloa inn, så bryter han seg snart inn så stor han er, Herren forbarme seg over oss!

Men - hva er det så som er galt? Tenk nøye over det. For jeg ser at her er det mangt som er i ulage. Blir ditt øye enfoldig, så blir hele ditt legeme lyst. Ja, hva er det nå det spørres om? I virkeligheten bare én ting: Å ha en nådig Gud og Far. Hvor mye forstand har vi på vårt eget åndelige liv i mørke tider? Nei, legg alle andre spørsmål bort så lenge, og tenk bare på det ene: Gud, får jeg være ditt barn? Ja, for eier jeg Guds nåde, så skal han sørge for alt annet, da skal han gi meg liv, lyst og kraft, etter som han ser jeg trenger det. Det er ikke min sak, men hans. Husk at selv om det er dødt og kalt i hjertet ditt, så lever Kristus likevel. Han kan gjøre alt godt. Maria fant ikke hans døde legeme i graven, hun sto der og sørget og gråt. Men Jesus var ikke blitt borte for henne likevel! Nei, han var i live, og han hjalp henne. Han søkte oss og gjorde oss levende første gangen, han må om igjen og om igjen lete oss opp og gjøre oss levende.

Så blir sa spørsmålet: Gud, får jeg være ditt barn, jeg som har stelt meg så dårlig, jeg som har gått bort fra deg og vært ulydig mot din Ånd? Gud, får jeg være ditt barn? Hva svarer Gud på dette spørsmålet? Hent ikke svaret ut fra din egen følelse, men søk det i Guds eget ord. Og hva sier ordet? Til og med David, som hadde gjort så store synder, fikk likevel dette svaret: "Så har Herren tilgitt deg din synde, du skal ikke dø". Dette svaret fikk han så snart han bekjente sin synd for Gud. 2. Sam. 12,13. Salme 32, Esek, 16,60ff . Es. 43,23ff. Ja se Esek. 33,11.

Det beste vi kan gjøre er å være stille for Guds ord, og Guds svar til oss i ordet. Men vi vet samtidig at vi ikke en gang kan være stille uten Guds hjelp. Men han er barmhjertig, han skal hjepe deg. Og når jeg ser hvordan vannene bruser fram over hverandre fra avgrunnenes porter, så skjønner jeg at Herren har villet slå motet ganske ned for deg denne gangen, kjære bror. Gud er stor, han er majestetisk og forunderlig. Men evig troskap er skjult under alt som er underlig. Les Klagesangene 3. kap. og Jobs bok. Der kan du se at til sine tider skal det bruse omkring oss. Men Herren er trofast! Vent på ham! Det eneste sikre og faste jeg vet, det er at Gud er trofast, evig trofast. Han kan ikke forandre seg. Vent på Herren! Driv ikke avgudsdyrkelse med bønnen, tro ikke at det er din bønn det kommer an på! Å, hva er vår bønn i grunnen? Gir Gud oss nåde, så kan vi be - ikke ellers. Nei, i slike tider skal vi lære å kjenne Herren, da skal vi lære at han alltid er den samme selv om vi ikke makter noen ting. Se Rom. 8,26f.

Glem nå ikke disse tre punktene:

1.
Ha bare ett spørsmål i hjertet: Gud, får jeg være ditt barn? Og husk så, at hvis Gud er nådig, så kan helvete rase omkring så mye det vil. Da er likevel alt i orden.

2.
Vent ikke at du alltid skal ha milde, gode og åndelige følelser. Tvert imot, tenk på ham som taler i Klagesangene 3,1-18. Men husk også at midt under alt det som er tungt er Gud likevel virksom i sin trofasthet og kjærlighet.

3.
Driv ikke avgudsdyrkelse med bønnen! Men tenk på Rom. 8,26f

Gud være med deg! Må han gi fristelsen en slik utgang at du kan tåle den. Det vil vi be om, og det vil vi tro ganske visst, så sant Gud lever og er trofast og allmektig. Amen. Amen.

fra side 261 i boken "Troen og livet" av C. O. Rosenius

Skrukketroll

Du har kanskje ikke tenkt over at mørket har makt, sa Anders. - Men det har det. Jeg skal komme med et eksempel. Hjemme på Straume har vi som andre, av og til en reparasjon eller en opprydding rundt husene. Det er en gammel gård, vet dere. Noe av treverket kan være råttent, eller en morken plankestubb ligger og slenger ved en vegg. Eller det kan gjelde en steinhelle. Når vi velter opp slik en stein eller plankestubb, vrimler det av noen gråsvarte dyr. Vi kaller dem skrukketroll. Sør i landet heter de munkelus. Jeg sa at det vrimler. For det gjør de. En skulle tro at de ville være glad for at noen gav dem litt solskinn og lys. Men nei takk. De vrimler, ja. Jo, de vrimler og kaver for livet. Hvorfor? De finner seg en annen råtten plankstubb eller en stein. Er det ikke noe slikt i nærheten, kryper de raskt ned i jorda. Tvinger en dem til å ligge i sola, dør de. Hva er det med dem? Jo, de er underlagt mørkets makt. Mørket og råttenskapen drar på dem. De er slik, de gråsvarte, kalde, klamme, blinde krypene.
Slik er det med de uomvendte. Når en avdekker deres råtne tilholdssted og utsetter dem for lyset, vrimler de, jo, de vrimler, tilbake til en mørt krok. De vrimler mot helvete.

Fra side 201 i "Ferjestedet" av J. F. Løvgren

Alle ting skal samvirke til det gode for dem som elsker Gud

Skatt Rørdam oversetter Rom. 8,28 slik: "Alle ting skal samvirke til det gode for dem som elsker Gud." Det synes ikke alltid som om de enkelte ting som måter oss tjener til noe godt, men når en tid - kanskje noen år - er gått, er det kommet andre ting til, og når vi så ser tilbake på livet finner vi at så underlig som det mange ganger så ut, har det hele tross alt samvirket til gode for oss.
To troende sto og talte sammen i en sporvogn, Den ene bar preg av å være en prøvet mann. I samtalens løp, sa den andre til ham: "Hvordan er det, har du ennå den tunge klossen om foten?" Det gikk et fredfullt smil over mannen ansikt og så svarte han stille: "Ja, det du mener med kloss har jeg nok fremdeles, men nå er det ikke kloss om foten lenger, Gud har dannet den om til vinger." En bedre forklaring er den neppe mulig å få. Rom 8,28

sitat fra side 173 i "Guds nådes dyp" av Adolf Bjerkreim