Samvittigheten

 "Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn."

Rom.8,16

Vi har en instans inne i oss som melder fra hvordan vi står i forhold til Gud. Denne instans er upartisk, den tar ikke hensyn til våre ønsker eller vår vilje. Den kalles hertet, samvittigheten, vår ånds vitnesbyrd, og har også andre uttrykk.

Så lenge du står Gud imot, vet du det. Er det en uppgjort synd, et eller annet syndig forhold som du ikke vil ut av, eller en urett noe sted, da melder din samvittighet fra om dette.

I Guds ord betyr samvittighet det som et menneske vet med seg selv for Guds ansikt.

Har du ikke bøyd det for Gud betingelsesløst, har du ikke din ånds vitnesbyrd om at du har overtitt det til Gud. Du kan be, lese i Bibelen, kjempe, være med i arbeidet og hva som helst som ellers hører med til en kristens liv. Det hjelper ikke, du vet allikevel at du står Gud imot.

Men fra det øyeblikk du oppgir  din motstand mot Gud og uten betingelse bøyre deg for sannheten, slik han viser deg den ved sin Ånd, da får du en indre visshet om at du har overgitt deg til Gud.

Da har du din egen ånds vitnesbyrd om at du er Guds barn!

Prøv ikke å stå Gud imot! Bøy deg for hans tale!

Du skal ikke være redd for å erkjenne sannheten. Hva du enn måtte bære på i din samvittighet, er du velkommen til Jesus med det!

Han venter ikke at du skal løse deg selv fra det som binder deg, men bare at du erkjenner sannheten slik som den er. Han tar imot deg og hjelper deg.

Andakt for 29. september fra andaktsboken "Ved kilden" av Øivind Andersen

Frelsesvissehet

 

"Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn."

Rom.8,16

Her hører vi hva frelsesvisshet er. Den er et vitnesbyrd av Guds Ånd, som vitner sammen med et vitnesbyrd av vår egen ånd. Frelsesvisshet er altså ikke en følelse.

Man kan godt føle seg som en kristen, uten å være det. Og omvendt kan man føle seg aldeles hjelpeløs og fortapt og nettopp være en kristen.

Frelsesvissheten består av vitnesbyrd. Nærmere bestemt er det altså to vitnesbyrd: Ett av Guds Ånd og ett av vår eegen ånd, og disse vitner sammen og samtidig.

Hva er Guds Ånds vitnesbyrd? Hva er vår egen ånds vitnesbyrd?

Finner vi svaret i Guds ord på disse spørsmålene, ser vi hva frelsesvisshet er. Da ser vi også hvordan vi får den. Derfor skal vi se på et av dem. I Salme 119,166-168 lesser vi:

"Jeg har holdt dine bud. Min sjel har holdt dine vitnesbyrd, og jeg elsket dem såre. Jeg har holdt dine befalinger og dine vitnesbyrd; for alle mine veier er for ditt åsyn."

Dette betyr ikke at sangeren har holdt mål etter loven og vært slik som Gud krever, Det ser vi av hele Salmen, ikke minst av vers 176:

"Jeg har faret vill! Oppsøk din tjener som et tapt får, for jeg har ikke glemt dine bud."

Han har et vitnesbyrd i sitt hjerte om at han har bøyd seg for Guds ord. Han vet med seg selv at han ikke står Gud imot. Hva Gud enn har å si, om han taler om sår synd eller om frelse, vet sangeren én ting med seg selv: Han bøyer seg for alt Guds ord.

Vissheten om at vi tar alt Guds ord til hjertet og ikke motstår det eller avviser det, det er vår egen ånds vitnesbyrd!

Andakt for 30. september fra andaktsboken "Ved kilden" av Øivind Andersen

Barnekårets Ånd

"I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Far!" Rom, 8,15

Barnekårets Ånd er Guds egen Hellige Ånd.

Det er han som har vist oss vår synd. Det er hans om har drevet oss inn til Jesus. Etter at vi er kommet til troen på Jesus, har Den Hellige Ånd tatt bolig i våre hjerter.

Vi er ikke Guds barn fordi vi har fått barnekårets Ånd, men motsatt: Fordi vi er Guds barn, har vi fått barnekårets ånd, Det ser vi i Gal. 4,6: "Fordi I er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Far!"

Hva er da betingelsen for å bli Guds barn?

Det heter uforskyldt, av hans nåde, ved forløsningen i Kristus Jesus, Rom. 3,24. Det er ikke satt noen betingelse som vi må oppfylle, for å bli Guds barn, annet enn å ta imot Jesus og sette all vår lit til ham. Barnekåret gis av nåde, for intet, for Jesu skyld. Alle som tar imot denne gave, blir Guds barn ved troen på Jesus Kristus.

Da kommer barnekårets Ånd inn i hjertet som en virkning av at vi har tatt imot Jesus i troen. Denne Ånd virker i oss at vi får rope til Gud i fortrolighet.

Det er to slags ord for å rope. Det ene slaget bruker man om å rope i glede, som for eksempel juble. Det andre slaget bruker man om å rope i nød. Man skriker om hjelp.

Det ord som er brukt her, betyr å rope i nød, rope ut fra et hjerte som har det ondt!

Guds Ånd virker som barnekårets Ånd i våre hjerter at når vi er i nød, kan vi rope til Gud i fortrolighet, som når et barn roper til sin far.

Abba er aramisk, Det er uttrykk for fortrolighet. Egentlig betyr det: Du pappa! men det sømmer seg ikke å oversette det slik. Derfor er det oversatt med far. Men det viser like fullt at det er Guds vilje at hans troende skal få rope til ham i fortrolighet, nettopp når de har det ondt! 

Gjør bruk av denne retten!

Andakt for 29. september fra andaktsboken "Ved kilden" av Øivind Andersen

Trelldommens ånd

 "I fikk jo ikke trelldomens ånd, så I atter skulle frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Far!"

Rom.8,15

Å frykte har i dette ordet ikke noe med gudsfykt å gjøre. Det er uttrykk for angst, redsel for å nærme seg Gud. Trelldommens ånd virker slik. Den driver ikke inn til Gud, men vil hindre en kreisten i å stole på ham og regne med hans løfter.

Trelldommens ånd hindrer og fordriver frelsesvissheten i en kristens hjerte.

Trelldommens ånd består i at en begynner å stille betingelser for å tro på Jesus. en spør seg selv: Er jeg slik at jeg kan eie Guds nåde?

Når en ser på seg selv og skal svare ut fra det en ser der, blir svaret alltid negativt.

Det er særlig to tilfeller i en kristens liv da denne trelldommens ånd har lett for å melde seg. For det første hvis en er i store fristelser. Da sier en tilseg selv: Jeg kan umulig være en kristen, når jeg fristes slik. For det annet hvis en har falt i en synd. Da tenker en at nå kan jeg umulig tro at jeg er Guds barn, slik som jeg har stelt meg.

Det høres pent og ser ærlig ut, når en tenker slik. 

Men Gud sier om denne ånd: "I fikk jo ikke trelldommens ånd." Den kommer ikke fra Gud. Den sitter i vårt gamle menneske, og den blir også understøttet av djevelen.

Det er en ganske annen ånd som Gud har gitt oss, den som følger med barnekåret. Den driver oss inn til Jesus. Guds Ånd viser oss at Jesus tar imot hver og en som kommer til ham med sin synd. Det gjelder ikke bare første gang, men gjennom hele livet. Vi trenger hver dag å gå bekjenne våre synder for Jesus. Han har også lært oss å be daglig: "Forlat oss vår skyld!"

Derfor må du ikke gi etter for trelldommens ånd!

Takk Jesus for at han fremdeles er din frelser, og for at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. Apgj. 10, 43.

Andakt for 28. september fra andaktsboken "Ved kilden" av Øivind Andersen

Bi på Herren, vær ved godt mot

 
"Bi på Herren, vær ved godt mot, og ditt hjerte være sterkt; ja, bi på Herren"

Salme 27,14

David var i stor nød, Han kjente seg forkastet av Gud, og kjente det som den eneste rettferdig følge av sin synd og utroskap. Derfor roper han: "Hør, Herre, høyt roper jeg, og vær meg nådig og svar meg! Mitt hjerte holder frem for deg ditt ord. Søk mitt åsyn! Herre, jeg søker ditt åsyn, Skjul ikke ditt åsyn for meg, bortstøt ikke i vrede din tjener! Min hjelp har du vært, Kast meg ikke og forlat meg ikke, min frelses Gud! Sanlem 27, 7-9

Slike tider kommer for enhver kristen, Alt synes håpløst. Du ser bare svikt og brist, synd og utroskap hos deg selv. Du følger deg åndelig død, forkastet av Gud og overgitt til et sinn som intet duger.

Men nettopp fordi du har det slik, må du rope til Herre, selv om det synes håpløst.

Jesus er ikke langt borte fra deg. Det føles nok som om han var det. Men han er deg mer nær enn du selv forstår. Og han svarer deg, som han svarte David:

"Bi på Herren, vær ved godt mot, og ditt hjerte være sterkt!"

Bie betyr å vente lenge og tilsynelatende forgeves.

Men det er ikke forgjeves! Det er Gud som prøver vår tro, for at vi skal vokse i nåde og kjennskap til ham. Men når han prøver oss, føles det ikke som en prøve, men som om han forkaster oss og oppgir oss, og som om det er den eneste rettferdig følge av vår synd og utroskap. Hvis det ikke føltes slik, ble det ingen virkelig prøve for troen.

I denne situasjonen er det Herren selv som ber oss om å stole på ham og være ved godt mot!

 Gjør det, og du kommer til å bli knyttet nærmere til Jesus. Og når du minst venter det, åpenbarer han seg for deg igjen, og det fyllder ditt hjerte med glede og takk.

Andakt for 23. juni fra andaktsboken "Ved kilden" av Øivind Andersen

Tre trinn bort fra sannheten

I djevelens tjeneste er det tre trinn: Det første heter: Jeg vil ikke følge sanneheten. Det andre er : Jeg kan ikke. Og det tredje er: Jeg vet ikke hva sannhet er.

Det er sant det som står skrevet: "For denne verdens gud har forblindet de vanntros sinn" (2.Kor.4,4).

Fra "Gullbruben" for Jer. 5,1-19 av Achenfeldt-Hansen

Jesus

Du, Jesus lever nå i meg, selv er jeg død ved loven.
Og hva jeg lever, lever jeg i deg, du liv fra oven.

Du kom fordi du elsket meg, så stille og så ringe.
Med godhet kun du ville deg, min ånd og sjel tiltvinge.

For var du kommet i din glans, hvor turde jeg da tenke,
at du langt over sinn og sans just meg deg ville skjenke?

Min ære var for Gud jo skam, mitt hjerte tomt og syndig.
Så kom du ned Guds Sønn og Lam og alt ble nytt og yndig!

Mitt liv var som din fødsels stall: Et åks og trelldoms minne.
Men se det ble Guds tempelhall straks du deg der lot finne!

Mitt hjerte var som krybbens tre, så hårdt, så koldt, så øde.
Da kom du inn, og lot deg se, og det ble liv av døde.

Min pryd var som ditt klutesvøp, kun jordisk stas og pjalter.
Da ble du selv mitt brudeslør ved nådens dyre alter.

Forbannet er du blitt for meg, fornedret inntil døden.
Velsignet er jeg blitt i deg, der du bar hele brøden.

Mitt bilde tegnet du og inn i begge dine hender.
At jeg for evig så er din, av dine sår jeg kjenner.

Og fra din trone drar du meg meg nådens sterke armer.
Helt opp så jeg skal skue deg, du trøst, du min forbarmer.

Du er min glede, Jesus kjær, min lovsangs klare tone.
Mitt ene rette alt du er, i stall, på kors, på trone!

Du er min tankes dype grunn, Guds perle i mitt hjerte.
Ditt navn er bønnen i min munn, den saligste jeg visste.

Olav Valen-Sendstad, 

fra boken "Tornen i kjødet"