"Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn."
Rom.8,16
Her hører vi hva frelsesvisshet er. Den er et vitnesbyrd av Guds Ånd, som vitner sammen med et vitnesbyrd av vår egen ånd. Frelsesvisshet er altså ikke en følelse.
Man kan godt føle seg som en kristen, uten å være det. Og omvendt kan man føle seg aldeles hjelpeløs og fortapt og nettopp være en kristen.
Frelsesvissheten består av vitnesbyrd. Nærmere bestemt er det altså to vitnesbyrd: Ett av Guds Ånd og ett av vår eegen ånd, og disse vitner sammen og samtidig.
Hva er Guds Ånds vitnesbyrd? Hva er vår egen ånds vitnesbyrd?
Finner vi svaret i Guds ord på disse spørsmålene, ser vi hva frelsesvisshet er. Da ser vi også hvordan vi får den. Derfor skal vi se på et av dem. I Salme 119,166-168 lesser vi:
"Jeg har holdt dine bud. Min sjel har holdt dine vitnesbyrd, og jeg elsket dem såre. Jeg har holdt dine befalinger og dine vitnesbyrd; for alle mine veier er for ditt åsyn."
Dette betyr ikke at sangeren har holdt mål etter loven og vært slik som Gud krever, Det ser vi av hele Salmen, ikke minst av vers 176:
"Jeg har faret vill! Oppsøk din tjener som et tapt får, for jeg har ikke glemt dine bud."
Han har et vitnesbyrd i sitt hjerte om at han har bøyd seg for Guds ord. Han vet med seg selv at han ikke står Gud imot. Hva Gud enn har å si, om han taler om sår synd eller om frelse, vet sangeren én ting med seg selv: Han bøyer seg for alt Guds ord.
Vissheten om at vi tar alt Guds ord til hjertet og ikke motstår det eller avviser det, det er vår egen ånds vitnesbyrd!
Andakt for 30. september fra andaktsboken "Ved kilden" av Øivind Andersen
