Den store skrønemakeren Münchhausen forteller i en av historiene sine: Han var med hesten sin kommet til en riktig bunnløs myr. Jo mer hesten arbeidet for å komme seg opp, jo mer sank den ned i myren. Til slutt fant han på en fortreffelig utvei. Han spente benene sine godt fast rundt hesten. Så trakk han av alle krefter i sitt eget hår og løftet både seg selv og hesten inn på tørt, fast land.
Dette er jo bare en skrøne, men er det ikke ofte slik vi bærer oss ad når vi prøver å bøte den store skaden synden har gjort i vårt liv og vårt vesen? Resultatet blir at vi arbeider oss dypere og dypere ned i myren i stedet for ut av den.
"Gjennom ild", s.77 av Johannes Brandtzæg
