I et eller annet blad fant jeg følgende: Om vi selv er stedige, så er det fasthet. Hos nesten er det krakilskhet og stivsinn. Når en annen tar seg tid til å utføre ting, så er han sendrektig. Når jeg gjør det samme, kaller jeg det å være grundig. Når andre behandler folk særlig vennlig, kaller vi det smiger. Når jeg selv gjør det, heter det alminnelig takt. Sier en annen nettopp det han tenker, er han ondskapsfull. Når vi selv gjør det, kaller vi det å være åpen og likefram. Når vår neste ikke synes om en person, så er han forutinntatt og fordomsfull. Når vi selv har motvilje mot noen, så er vi menneskekjennere. Når vi selv er rasende, er det våre nerver som har skyld i det. Når en annen gir etter for et heftig lune, så...
Dette kan vel gi oss noe å tenke på. Akkordering, unnskyldning og pene navn er som en hengemyr. Jo mer du strever med den, jo dypere synker du. Somme kom aldri opp mer. Hengemyren slukte dem slik at de fant sin død der.
"Gjennom ild" s.157 av Johannes Brandtzæg
