Guds ord nekter ikke at det naturlige menneske kan gjøre lovgjerninger. Men lovgjerningene blir ikke godtatt som lovoppfyllelse. Det ser vi av vers 20.
Det er altså forskjell på å holde loven og å. gjøre lovgjerninger. Det har vi tidligere antydet alt i forbindelse med 2, 15. Hva består denne forskjellen i?
La oss belyse dette med et enkelt eksempel. Du har for eksempel gått inn for å la være å stjele. Og la oss si at det menneskelig talt også har lykkes deg. Du har aldri vært noen tyv, aldri stjålet fra noen. Har du da holdt det syvende bud? Det syvende bud sier jo: "Du skal ikke stjele".
Her kommer Gud og spør deg gjennom sitt ord: Med hvilket sinn har du latt være å stjele? Har du latt være å stjele fordi du elsker meg av alt ditt hjerte, av all din sjel og av all din hu og fordi du elsker din neste som deg selv? Med andre ord: Er det ut fra et fullkomment, syndfritt hjerte at du har latt være å stjele?
Her er du nødt til å svare nei. Du har ikke elsket Gud av hele ditt hjerte. Ja, du har ikke en gang elsket deg selv. Å elske seg selv i lovens mening av ordet er ikke det samme som egoisme. Intet menneske kan elske seg selv i lovens forstand ut fra sitt eget naturlige menneske.
Du har latt være å stjele, men ikke ut fra et syndfritt hjerte. Da sier Guds ord til deg: For såvidt som du har latt være å stjele, har du gjort den gjerning som det syvende bud krever av deg. Men du har ikke oppfylt budet!
En ting er altså i gjøre lovens gjerninger - en ganske annen å holde budene.
Fra "Romerbrevet" av Øyvind Andersen
side 46, forklaring til Rom. 3,20
om forskjellen på lovgjerninger og å holde loven
