Mind prekte som vanlig, kanskje noe skarpere, i det han vitnet mot tidens laster og særlig mot slike, som ble utført ved kongens hoff. De høye herrer som følte seg truffet, ble forbitret over prestens frimodighet og klaget over dette hos Kongen med å si, at de i hans preken hadde funnet klage mot kongen selv.
Denne lot Ole Mind kalle og spurte ham, om det var sant, at han hadde talt det og det. Han svarte, at han ikke var seg bevist å ha sagt annet enn det, han som en Ordets og sannhetens tjener var pliktig å tale. Kongen befalte da, at han neste søndag skulle holde den samme preken på slottet. Mind kom og prekte opp igjen den samme preken. Kongen lyttet med spent oppmerksomhet. Mange undret seg over hva han tenkte og hvilken dom han ville felle; men ingen fikk vite noe om Kongens tanker.
Men straks deretter - år 1645 - da hoffpredikanten, doktor Madsen, ble biskop i Aarhus, kalte kongen Mind til hoffpredikant. Denne ville ikke motta kallelsen; men da kongen nødte ham, forbeholdt han seg 1) at man måtte komme ihu og unnskylde, at han ikke forbrøt seg på hoffetiketten, 2) at han alltid måtte tillates å tale sannheten. Kongen svarte, at det var just en mann som talte sannheten man behøvde ved hoffet. Så måtte Ole Mind motta embetet, i hvilket han arveidet med troskap og nidkjærhet, men kun en kort tid; for han døde året etter i en alder av 56 år.
Fra "Ved lampeskinn"
av grevinne Adeline Shimmelman, 1901
(portrett ovenfor)
