Fredsfyrstens sverd

Dere må ikke tro at jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd.

Matt 10,34

Hva hører vi i dag? Fredsfyrsten kommer ikke med fred, men med sverd? Er nu ikke dette en høyst merkelig selvmotsigelse? Akk, verden er i opprør mot Gud. Kristi fred er ensbetydende med strid mot synden. Denne strid er i virkeligheten fredens betingelse og dens følge. Det koster strid at bli en kristen. Der er mange bånd som må rives. Det går ikke av uten smerte. Kanske både far, mor, søsken og venner holder igjen, ja håner og skjeller.

Vil du unngå den strid, så får du aldri Kristi fred. — Og med verden i det store og hele er det likedan. Hel, avgjort kristendom tåler ikke verden. Offisiel kristendom er i orden — «en står seg likevel best på å leve som kristen, få tale ved graven og krans på kisten» — men intet svermeri. Vi kjenner ånden, og å gi etter for den er å gå glipp av Jesu fred. — Men kanskje blir striden llikevel skarpest mot en selv og jeg'et i alle dets forgreninger. Å — hvor det er fristende å «gi etter» her. Det må et daglig valg til — en daglig «avdøen» — sverdet må ofte ramme oss i vårt innerste. Men dette sverd må brukes, ellers mister vi freden. Jo grundigere vi bruker sverdet desto grundigere blir vår fred.

La oss ikke vike unna for fredsfyrstens sverd. Han er selv med i striden, og gir oss kraft til å føre den til ende.

Andakt for 10. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Nær Guds rike

Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt fra Guds rike.

Mark 12,34

I forhold til Guds rike er det bare to slags mennesker: de som er inne i Guds rike og de som er utenfor. Det er intet tredje. Men det er stor forskjell innbyrdes på dem som er innenfor; det er barn og det er fedre, det er dem som såvidt er kommet over dørstokken og det er dem som er kommet inn i de indre helligdommer. Og likeså blant dem som er utenfor: det er dem som er langt borte og det er dem som er nær Guds rike.

En sådan var det Jesus talte disse ord til: Du er ikke langt fra Guds rike. Det er en forhåpningsfull stilling. Den som er nær har mange fortrinn fremfor den som er langt borte. Men allikevel: å være nær er det samme som å være utenfor. Israelitene var kommet helt til grensen av Kanaan, men de måtte dø i ørkenen fordi de knurret mot Herren. Kong Agrippa var nesten en kristen, men han blev aldrig en kristen. Det er en forhåpningsfull stilling å være nær; men det er også en betenkelig stilling. Mange er nær Guds rike og kommer aldri inn. Mange er gått tilgrunne like ved terskelen. Det ser ut, som sjelefienden har mobilisert hele sin styrke nettopp der for å holde sjelene tilbake fra det avgjørende skritt; for kan han bare det, så har han vunnet spillet.

Du som er nær, å kom inn! Det er også en annen som står der ved grensen, og han vil hjelpe deg inn. Jesus rekker deg hånden, ta den! Betenk deg ikke, men kom. Kom straks! Kom helt inn!

Andakt for 10. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Falske ånder

Dere elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv ånderne, om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.

1Joh 4,1

Det er ikke gull alt som glimrer. Det er heller ikke fra Gud alt som utgir seg for det. Mange tror om seg selv at de er fra Gud og at det er hans gjerning de gjør, selv om den er det rene idioti. Enhver motstand mot deres ekstravanganser og utskeielser, anser de som motstand mot Gud. Og de er ikke kresne på ord når det  gjelder å karakterisere dem som våger å bedømme deres åndelige humbug.

Det er også et andet slag. De som utgir seg for å være Herrens tjenere skjønt de vet at de ikke er det. Beviste kjeltringer, hyklere av profesjon, som «gjør» i åndelighet.
Kjærlighetens apostel advarer mot disse ånder. «Tro ikke enhver ånd» sier han. Aldri trengtes vel et slikt ord bedre enn nå. Det myldrer av åndelige humbugmakere og religiøse sjarlataner, og alle har de sine disipler. De utvalgte skal forføres om det er mulig. Og dessverre — det viser seg at det er mulig.

La oss prøve åndene! Jesu ånd er kjærlighetens og ydmyghetens og fremfor alt tjenersinnets ånd. På den ånd er vår «åndelige» tid dessverre fattig. Må vi prøve oss selv! Og prøve de andre!

Andakt for 12. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

For jorden

Sønn, gå i dag og arbeid i min vingård.

Matt 21,28

Det var Guds mening med oss mennesker, at vi skulle leve både for jorden og for himmelen. Men vi mennesker, som har så lett for å ta feil av Guds mening, vi tar så ofte feil av den også på dette punkt. Vi vil helst leve bare for en av disse to. Enten bare for jorden eller bare for himmelen. Vi har vanskelig for å forene begge. Det er lett å se, at de fleste mennesker lever bare for jorden. Om dem vil jeg ikke tale i dag, men vil gjerne si et ord til dem på den motsatte side; de som gjerne vil leve bare for himmelen. For, merkelig nok, det er en del slike. «Jorden», sier de, «uff nei, den er bare et fengsel, bare en jammerdal. Den som kunne komme seg herfra. Den som var i himmelen —»

Nå, det kan nok være at jorden til sine tider er noe av et fengsel, noe av en jammerdal. Men llikevel: den er et hjørne av Guds vingård. Og enhver kristen har fåt sin anviste plass i dette hjørne, sin lille plett å dyrke, hegne og pleie. Og denne plett skal vi elske, ellers kan vi ikke skjøtte den rett. Klag ikke over jordens elendighet, men gå ut og gjør den bedre. Er verden mørk, så gjør mørket mindre. Er verden kald så gjør den varm. «En kan bringe lys til mange». Du er skapt ikke bare for himmelen, men også for jorden. Gjør Guds vilje på jorden, og himmelen vil stå åpen for deg når du er ferdig.

Andakt for 11. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Fariseisme

Og Jesus sa til sine disipler: Se dere for og ta dere i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig.

Matt 16,6

Fariseernes surdeig? Hvad er fariseisme? Det er å gi sig ut for at være bedre enn man er Det er å anse seg selv for å være bedre enn andre. Og endelig er det dette å nyte sin egen åndelighet. Når denne sott får utvikle seg i ro og fred, går den snart over til dømmesyke og herskertrang. Det er derfor en farlig sott.

«Vokt dere for fariseismen!» roper Jesus til sine disipler. Altså: den luret også på hans disipler. Den lurer helst på de troende. Den er etter dem som en skygge, og passer på hver eneste anledning til å slippe inn i deres hjerte. «Du er likevel en ydmyk kristen, du har da litt hjertelag for andres nød, du vitner godt om Jesus, du ber varme bønner, du besøker mange syke», kjenner du, kjære læser, denne røst? Berører det deg pinlig, når andre foretrekkes framfor deg? Når andre får den fornemste plass?

Sannelig, vi trenger mye nåde, hvis vi ikke skal falle i fariseismens snare. «Den største av dere skal være deres tjener». Det er vår stilling som Jesu etterfølgere. Tjenersinnet er fariseismens motsetning og den beste motgift mot den. Må vi bevepne oss med det sinn.

Andakt for 9. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Den ene tilhører

For så har Gud elsket verden, at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Joh 3,16

Av alle prekener som har vært holdt i verden er vel denne den bedste. Ja, man sier jo at det til og med er det bedste som findes i selve Bibelen. Men det er i høyeste grad bemerkelsesverdig, at denne preken holdt Jesus for — en tilhører.
Vi vil gjerne ha mange tilhørere; og naturligvis, det er en god ting at mange samles om Herrens ord. Men tilhørernes antall bør ikke være avgjørende for innholdet av vår preken. Jeg tror, det er en god regel, jeg har selv forsøkt å følge den, å gjøre seg mest umak når det er få tilhørere. De få har rimligvis gått fordi de er sultne. De kom ikke fordi andre kom, de hadde ingen «strøm» som bar dem avsted. De kom ikke
fordi det brakte dem noen anseelse. De trosset mengden og de trosset kanskje motstanden. Derfor må de få det beste. De trenger det særlig.

Og ingen kan heller beregne virkningen av et levende ord når det får antenne et menneskehjerte.  En slik gnist kan bli en flamme. Ett menneske, som brenner for Herrens gjerning, kan utføre mange ganger mer, enn en hel flokk halvsovende kristne. La os derfor ikke telle tilhørerne, la oss veie dem. Og enten vi er predikanter eller ei, la oss lære av vår store mester, at en menneskesjel er verd vår største anstrengelse.

Andakt for 5. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme

Sed og høst

Hva et menneske sår, det skal han høste.

Gal 6,7

Dette er et ord som vi ikke behøver å tro fordi det står i Bibelen. Det står skrevet over alt. Enhver gårdbruker har lært denne sannhet til fullkommenhet. Den er den store grunnlov i alt hans arbeide og i alle hans forhåpninger. Jorden lar seg ikke «spotte». Om han trodde det, så skulle virkeligheten snart lære ham, at det var ham selv som ble «spottet».

Men hele livet, åndelig som materielt, er bygget på denne sannhet. Den er tilværelsens alt beherskende prinsipp. Alt omkring oss søker å hamre dette inn i oss, Og i grunnen er det ingen som nekter det heller. Men allikevel: hvor mange mennesker søker vel ikke å omgå det. De tror, de skal kunne narre den store livslov. Men det er dem selv som blir narret. Om Guds
mølle maler langsomt somme ganger, maler den likevel sikkert.

Vi sår og vi samler. Dag etter dag. Time etter time. Ingen er så ubetydelig at han ikke sår. Salig er den som «sår i ånden». Han vil høste evig liv av ånden. Intet går til spille, alt finnes igjen. Hvert ord og hver handling, enhver god tanke og ethvert offer kommer igjen. Å, la oss så det gode, la oss strø omkring oss av gode ord og gode tanker og gode handlinger. Vi skal finne alt igjen. Men, om vi sår det onde, også det vil gro. Torner og tisler vil de bære oss. Vi skal finne det alt igjen.

Andakt for 16. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme