Matt 10,34
Hva hører vi i dag? Fredsfyrsten kommer ikke med fred, men med sverd? Er nu ikke dette en høyst merkelig selvmotsigelse? Akk, verden er i opprør mot Gud. Kristi fred er ensbetydende med strid mot synden. Denne strid er i virkeligheten fredens betingelse og dens følge. Det koster strid at bli en kristen. Der er mange bånd som må rives. Det går ikke av uten smerte. Kanske både far, mor, søsken og venner holder igjen, ja håner og skjeller.
Vil du unngå den strid, så får du aldri Kristi fred. — Og med verden i det store og hele er det likedan. Hel, avgjort kristendom tåler ikke verden. Offisiel kristendom er i orden — «en står seg likevel best på å leve som kristen, få tale ved graven og krans på kisten» — men intet svermeri. Vi kjenner ånden, og å gi etter for den er å gå glipp av Jesu fred. — Men kanskje blir striden llikevel skarpest mot en selv og jeg'et i alle dets forgreninger. Å — hvor det er fristende å «gi etter» her. Det må et daglig valg til — en daglig «avdøen» — sverdet må ofte ramme oss i vårt innerste. Men dette sverd må brukes, ellers mister vi freden. Jo grundigere vi bruker sverdet desto grundigere blir vår fred.
La oss ikke vike unna for fredsfyrstens sverd. Han er selv med i striden, og gir oss kraft til å føre den til ende.
Andakt for 10. oktober fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
