Apg 17,26
I en liten landsby i England var noen menn beskjeftiget med å grave en brønn. Under deres arbeid falt brønnen igjen. En av mennene var nede i den da det skedde og det så ut som han ikke var til å redde. Imidlertid begynte kameratene å grave. Blant de tilskuere som var kommet til, var også en som stod med henderne plantet dypt nede i bukselommene — «å,» sa han, «dette nytter ikke; dere rekker ikke å redde ham.»
«Vet du,» sa hans sidemann, «at det er din bror som er i brønnen.» Det gav et sett i den andre. «Min bror!» Og han fikk i en fart hendene opp av lommen, kastet jakken og i det han grep en spade begynte han å grave av alle krefter. Ved å se hans iver fikk også de andre nytt mot — og ved forenede anstrengelser lyktes det dem å redde mannen.
Se, dette forstår vi nok. Hvordan kunne han være likegyldig, når hans bror var i brønnen? Men det er det vi så ofte er. Av ett blod har Herren skapt oss. De forkomne, de fattige, de ulykkelige, de er våre brødre. Hedningeskarene i verden er våre brødre — «over hele jorderike,» sier apostelen. Skulle denne kjennsgjerning ikke få våre hender ut av lommene? Eller er vi av Kains slekt? Skal våre brødre forgå i brønnen? La oss få tak i en spade og grave.
Andakt for 5. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
