Derefter så jeg, og se, en stor skare... med palmegrener i sine hender.
Åp. 7,9
Vi dveler også i dag ved synet av den store skare. Vi har lagt merke til dens størrelse og til dens drakt. I dag vil vi feste oss ved dens symboler: de bærer palmegrener. Palmegrene er alltid seierens tegn. Og det måtte vi jo forstå: dette er mennesker som har seiret. Alle deres fiender er overvunnet — det er ingen fare mer, det er ingen mulighet for at de kan falle. Å — lykkelige mennesker.
Jeg minnes fra mine barneår, da jeg av og til fulgte min far på fiske. En dag ble vi overfalt av storm, mens vi dro våre liner — vi måtte bare se å komme oss hjem; men vi hadde et vanskelig stykke vei, vi måtte forbi noen sandbanker, hvor sjøen brøt fryktelig, og hvor det var lett å ta feil av det smale løp. Det var også bare så vidt vi kom velberget i land. Men da jeg den dagen — jeg var vel i åtteårsalderen — satte foten i fjæra, da hadde jeg en følelse som jeg aldri glemmer: jeg var trygg. Å, det kunne blåse så mye det ville — vinden kunne ikke skade meg mer.
Noe slikt tror jeg at jeg vil føle den dagen jeg setter foten på himmelsk grunn. Jeg er trygg!
Aldri storm — aldri fare — aldri strid mer. Det elsker jeg å dvele ved, når striden er hard her nede. En gang skal jeg få bytte sverdet med palmen. En gang skal jeg være fri og trygg.
Andakt for 21. november fra andaktsboken "Fra fårraadskamret" av Edin Holme
