1Pet 5,7
På samme vis som veien til evig liv vinnes ved å tro Gud, så vinnes også den virkelige trygghet ved å tro sannheten av Herrens utsagn. Bare for å holde oss til ovennevnte løfte. Den som tror det er sant, er jo befridd for alle bekymringer.
Det fortelles om en fattig enke som hadde en sønn i Amerika, hvor han tjente mange penger. Hun ble aldri trett av å rose gutten sin — han var så snill, så snill. «Men sender han deg aldri noen penger?» spurte en nabo henne en dag. «Å nei,» sa hun litt forlegen, «men han er så snill så —». «Ja, men han vet da at du kunne trenge litt. Har han aldri sendt deg noe?» «Han har sendt meg noen pene tavler», svarte hun. «Få se de tavlene», sa naboen. Jo da — hun fant dem frem. Hun hadde lagt dem mellom bladene i sin bibel. Da naboen fikk se disse «tavler» så han straks, at det var amerikanske pengesedler. Tavlene representerte et stort beløb; men den gamle forsto det ikke.
Vi er ikke bedre vi heller. Vi synes Herrens løfter er noen pene «tavler», men at de er virkelig verdipapirer, det forstår vi ikke. Og så går vi og engstes for alt. Er ikke Herrens bank solid nok? Er utstederen av anvisningene uvederheftig? Vi skulle skamme oss — og begynne å tro Gud. Begynne å benytte våre verdipapirer. Og ikke bare beundre deres skjønnhet. Vi skal snart forstå deres verd.
Andakt for 8. desember fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
