Ef 3,18
I disse ord har Paulus forsøkt at måle Kristi kjærlighet. Man kunne kalle den kjærlighetens dimensjoner. Som man vet taler videnskaben om tre dimensjoner; og det har vært snakket og spekulert mye på muligheten av å finne en «fjerde dimensjon». Det har imidlertid aldri lyktes å finne den. Her ser det ut som vi har den.
Det brede: omfatter det ubegrensede rom og alt som lever og ånder. Det lange: spenner fra den ene evighet til den anden. Det dype: rekker ned til og nedenfor det dypeste av all synd og all lidelse. Men også det høye: (og det er det jeg har lyst til at kalle den «fjerde dimensjon») høyere enn den dristigste tanke, høyere enn den skjønneste drøm løfter oss Kristi kjærlighet. Hva formår vel ikke den å gjøre ut av en synder? Hva kan den ikke skape av elendige mennesker? Vi kan nok tale om det, men våre ord duger ikke — vi aner kun noe av herligheten i denne makt. Denne makt som kan løfte oss opp til Gud selv, og gjøre oss til ett med ham. Denne makt er i sannhet det høye.
Måtte så også vår kjærlighet få noget av disse fire egenskaper — måtte den være noe av det brede, det lange, det dype og det høye. Dessverre, den har sine grenser, både i bredden og lengden både i dybden og høyden. La oss prøve å senke ned i oss den ubegrensede kjærlighet, at vi kan tilegne oss dens egenskaper. Også det makter Gudskjærligheten så sant den får råderom i vårt liv.
Andakt for 24. august fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
