Åp. 7,16-17
For mange år siden fant jeg på et avrevet stykke av et kristelig blad en liten fortelling som alltid kommer meg i tanken, når jeg dveler ved den store skare som er uten sorg og uten tårer.
Det var en liten småjente som stred med døden. Hun hadde i sin hånd et lommetørkle som hun tørket av seg svetten og tårene med som hun under de harde anfall ikke kunne holde tilbake. Plutselig gir hun lommetørkledet til moren som satt på sengen. «Ta det du, mamma,» sa hun. «Skal du ikke ha det mer?» sa moren. «Nei, mamma.» svarte barnet, «nå trenger jeg det ikke mer; for nå har jeg grått min siste tåre.» Dermed lukket hun øynene og sov inn.
Den siste tåre! Er det sant? Skal den virkelig tørkes! Den siste — det er lenge siden den første fløt og det har flytt mange siden og kan hende det er mange igjen; men en gang flyter den siste. Et land uten tårer! Kan vi riktig fatte det? Et land, hvor alle er glade. Hvor der ikke finnes en eneste skygge på pannen. Ikke en eneste streng som skurrer. Det er i sandhet det «herlige land». Til dette land er vi alle innbudte. Vi kan alle få plass i den store hvite skare. Skal vi ikke sikre oss plass?
Andakt for 22. november i andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
