2Pet 1,5
Ordet dyd er neppe noget yndet ord blant kristne nå til dags. Det lukter egenrettferdighet av det. Og egenrettferdighet er en farlig ting.
Peter skriver nå imidlertid meget sterke ord om dyden i sitt andre brev. Og hvorfor ikke? Dyd er betegnelsen for det gode. Og vi må ikke være så redd egenrettferdigheten at vi unnlater å gjøre det gode. For dertil er vi skapt, dertil har Kristus forløst oss. Vi er Guds verk, sier Paulus, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.
Egenrettferdighet og dyd er to forskjellige ting. Egenrettferdigheten er det gamle menneskes smykke, dyden virkes ved Guds nåde. Men denne nåde er riktignok ingen død kapital, som virker som et tryllemiddel — nei den er en kraft, som vi må bruke. Som vi må tro på og utnytte samvittighetsfult, og under våken aktpågivenhet på oss selv. Det er som en duftende krans av skjønne, kristelige dyder apostelen fremviser. Og, sier han, når disse ting finnes hos oss, da lar de oss ikke være ufruktbare i vår herre Jesu Kristi erkjennelse. Ja det er nettopp saken: jo mer vi utnytter nåden til et hellig liv dess mer vil vi kjenne Kristi nådes storhet. La oss derfor «anvende all flid» på det, så skal det gis oss en herlig inngang i Jesu Kristi evige rike.
Andakt for 9. juli fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
