2Tim 4,7
Det er i høyeste grad lærerikt og interessant å se hva store menn har følt når de hørte dødens hånd banke på døren.
Den romerske keiser Augustus ropte i sin dødsstund til sine letsindige omgivelser: «Klapp nå i hendene; skuespillet er slutt». En av hans etterfølgere klaget: «Jeg var alt og det har intet nyttet meg». En stor, bekjent dronning ropte døende: «Alle mine skatte for å få leve bare en time!» Forfatteren Tomas Hobbes, som anså det å være en kristen for et tegn på frykt, sa i sin dødsstund, i det han rystet av angst: «Jeg er i ferd med å gjøre et sprang ut i mørket».
Den store kirkelærer Augustin ba i sin dødsstund: «La meg dø, min Gud, at jeg kan leve!» Johan Huss så fra det flammende bål mot himmelen og sa med stille styrke: «I dine hender, Herre Jesus, overgir jeg min av deg forløste sjel». Calvin ropte døende: «Jeg lenges etter duens vinger for å kunne fly til Herren». Og Paulus skriver til sin venn Timoteus: «Jeg ofres allerede og min bortgang er forhånden. Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krone rede for meg. —»
Hvilket vitnesbyrd skal bli vårt når timen kommer? Skal døden bli et sprang ut i mørket, eller skal den bli oss den åpne dør inn til salighet og evig glede?
Andakt for 30. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
