Matt 28,20
Det fortelles om en ung mann, som hadde vært hos doktoren og av ham fått sin dødsdom. Underlig til mote gikk han til sitt hjem. På veien traff han en av sine beste venner. «Nå skal jeg ut på en lang tur,» sa han, «vil du være med?» «Ja det vil jeg gjerne,» var svaret, «hvor skal du hen?» «Til evigheten; jeg skal dø.» Vennen for tilbake. «Nei», sa han, «da vil jeg ikke være med. Da må du gå alene.» Den unge mann kom hjem. Han traff sin søster. «Vil du være med meg på en lang reise?» sa han. «Ja, ja,» sa hun gledestrålende, «det vil jeg hjertens gjerne; hvor skal du hen?» «Jeg skal til et fremmed land. Jeg skal dø.» Med tårer i øynene sa hans søster: «Min kjære bror, da kan jeg ikke følge deg. Du må reise alene.»
Slik er det. Hvordan det enn går oss her i verden, en gang blir vi alene. Ikke den beste venn, ikke den kjæreste slektning kan bli med. Men vår store, mektige venn vil være med oss. Han vil og han kan. Lykkelig er du, som har grepet hans hånd og vandrer ved hans side her nede. Du skal aldri frykte. Alle dager inntil verdens ende, forsikrer han. Han holder din hånd når det bruser, når det kvelder og helt inn i dødens tåker.
Ja — igjennom tåkene. Helt inn til den evige trygghet i salighetens og livets lyse land.
Min sterke, trofaste herre og venn, jeg ber deg, gi meg å hvile ved ditt store løfte. Gi meg å kunne gjøre det alle dager. Amen.
Andakt for 26. november fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
