Apg 1,8
Jeg undres, om det noen gang har vært snakket så mye om åndelige ting som nå. Vi har tilstrekkelig med snakk. Godt snakk og dårlig snakk. Veltalenhet og vrøvl. Mer og mindre gudelig. Mer og mindre salvelsesfult. Men må vi ikke spørre: Hvor er de gamle vitner?
Dere skal vitne, sa Jesus. Hva er det å vitne? Spør småfuglene, som synger ut vårens jubel av full hals. Spør alle de tusen blomsterknopper som åpner seg mot solen. Det er livet som bryter seg frem. Liv! Liv! Kan de la være? Nei, de må. Med naturnødvendighet må de juble om livet. Noe slikt mente Jesus.Vitne! Gi livet uttrykk. La livet få luft.Steng det ikke inne. Syng om rikdommen som er blitt din.
Når vi taler og skriver og synger og lever fordi vi må, da blir det vidnesbyrd. Og da har det kraft. Det tenner. Det smitter. Alt snakk, var det enn aldri så åndelig og korrekt, falder til jorden som visne blad. Verden er trett av det. Og Kristus? Hvordan lyder det i hans øre? Venm, hvorfor er du kommet? sa han en gang. Å måtte hans liv bli mektig i oss så våre ord og våre handlinger ble et vidnesbyrd.
Andakt for 5. juni fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
