1Kor 3,4
Det er en gammel historie dette med å velge seg predikanter. Hvorfor? Hvorfor velger man sine yndlingstalere og vraker andre? Mon ikke det er fordi det er mennesker man hører og ikke Gud. Og nettopp fordi man vil høre et menneske, får man også kun høre et menneske.
Men et menneskes ord utretter lite. Det gir ikke liv. Det kan være vakkert og formfullendt, det hjelper ikke. Og derfor løper det en hører så ofte ut i sanden. Det blir en sport, et jag etter underholdning og nytelse på samme vis som teater og selskaper.
Et hvert menneske som skal frelses til livet, må høre Gud. Hans røst må høres gjennom menneskets. Det er ikke så lettvint, det koster anstrengelse å høre Gud tale. Tankene må temmes, sinnet må samles, døren ut til verdens torg må lukkes. Men denne anstrengelse «lønner» seg. Sjelen blir stille og alene, og den stille, ensomme sjel finner Gud. Da blir det ikke Paulus eller Kefas eller noen stakkars predikant som blir sjelens guddom, det blir ham som alene er Gud. Det er håpløst å tale til en forsamling, som kun søker stemning og nydelse — det er herlig t tale til en forsamling som hungrer etter ordet fra Gud.
Andakt for 12. mars fra andaktsboket "Fra forraadskamret" av Edin Holme
