2Mos 14,15
Dette var et høyst påfallende spørsmål. Var det ikke etter Herrens vilje at Moses ba? Vil ikke Herren at vi skal rope til ham? Har han ikke selv befalt oss det? Jo visselig — og likevel kan det komme tider, da et slikt spørsmål er på sin plass. Tider da bønnen må gi plass for handling.
Det hendte en gang under et sterkt mildvær at en mann befant seg på et isflak på en elv som var brutt opp. Isflaket satt ennå fast ved land, men i sin forskrekkelse så ikke mannen det, men falt på kne og ropte høyt til Gud om redning. Tilskuerne på stranden skrek da til ham: «Karl, Karl, slutt med å be og spring i land!»
Alt har sin tid. Moses hadde bedt, nå skulle han handle. Nå skulle de bryte opp, nå skulle han løfte sin stav, nå skulle de gå over havet. Nå var veien åpen. La oss be, la oss be ofte og inntrengende. Men la oss også gjøre bruk av de gaver og fordeler som bønnen gir oss. La oss ikke ligne kjøpmannen som bestiller varer, men ikke henter dem på bryggen. La oss utnytte bønnens frukter. Lydighet er bedre enn offer. Har Herren lagt veien åpen for oss, la oss bryte opp øyeblikkelig. Og når han har hjulpet oss igjennom, så la oss prise ham.
Andakt for 7. september fra andaktsboken "Fra forraadskamret" av Edin Holme
